Fuglen (537 moh)

Det var i grunnen ganske deilig å starte i unnabakke med tett barskog rundt seg og morgendugg i gresset som risla om anklene. Lufta var ren og klar med alle de herlige duftene en fin vårdag hadde å by på. Over meg drev skiftende skydekke sakte nordover. Jeg følte på fred og velbehag. Nederst i lia kunne jeg svinge inn på sti og kom etter kort tid til en koselig rasteplass ved Sandvadtjørna. Her fantes turkasse med bok, hengende på en stamme, og utsikten over tjernet var et eventyr i seg selv.

Men jeg hadde tenkt meg videre. Turen var tross alt bare så vidt i gang. Stien svingte østover, rundt Elleflottjørna, over bekker, myr og smale elver hvor det var bygget trebruer og lagt ut klopper som gjorde det enkelt å ta seg fram. Da jeg kom ut på traktorvei svingte jeg til høyre og fulgte denne et stykke oppover Haukadalen til jeg fant skilta sti på venstre side av veien. Herfra var det stort sett stigning, først gjennom mer barskog, så blandingskog og etter hvert mer gress og lynghei.

Til min store skuffelse dro skydekket seg til, det begynte å småregne og så kom tåka. Jeg hadde lest om en formidabel utsikt fra Fuglen; et rundskue som kunne ta pusten fra noen og enhver. Med mitt hell ble jeg frarøva den opplevelsen.

Stien flata ut ved Mosarevvatnet nær toppen. Herfra gjensto bare en kort distanse til selve varden og dagens endelige turmål, men med været som hadde oppstått underveis var det ikke noe blivende sted. Slukøra gjorde jeg helomvending og tok fatt på nedstigninga igjen. Først da jeg kom tilbake til rasteplassen ved Sandvadtjørna letta været. Her kunne jeg slå meg ned og nyte nista jeg hadde i sekken. Regn og tåke til tross satt jeg igjen med en god turopplevelse. Ruta var fin, den, og bare det å få bruke kroppen litt gir mening i seg selv. Turen var i overkant av ei mil lang og tok meg om lag 2,5 time. En velanvendt formiddag.