Godt og vel halvannen mil med packraften på bagasjebrettet, så kunne jeg parkere sykkelen ved Gamle Sundsvei, Karmøy. Herfra var det tre kvart kilometer å gå før jeg blåste opp båten og la avsted på det speilblanke Rossavatnet.

Jeg skjøv fra i sørøst-enden, passerte gjennom siv og vannliljeblader og irriterte meg over at fiskestanga lå igjen hjemme. Her vaka auren uavlatelig, nesten som for å terge meg.
Det så ut for at jeg nærma meg enden av vannet, men rundt en liten odde fantes en passasje som åpna seg ut til et mye større område. Passasjen var smal og grunn. Roret under raften skrapa nedi steinbunnen, men jeg kom gjennom uten skader. Nå strakte Rossavatnet seg nesten en kilometer nordover.
Langs vestsida lå flerfoldige båter på bredden. Ellers var den sida av vannet skogkledd, mens østsida var naken og gold. Følgelig la jeg meg mot vest da jeg padla oppover kartet. Etter ei stund kom jeg til brygga nedenfor speiderplassen og kløv i land for å innta dagens lunsj. Jeg hadde pakka et par omelettskiver og handla meg ei brus langs veien. Etter måltidet tok jeg speiderhytta og det øvrige området i nærmere øyesyn. Det virka trivelig og forseggjort. Et fint turmål også for barnefamilier, skulle jeg mene.
Ferden gikk videre på skrått over Rossavatnet. I nordøst enden sto en gapahuk med sørvendt utsikt. Et fint sted å fiske fra land. Like sør for gapahuken fantes ei bukt som strakte seg østover. Jeg fulgte den til bunns og gikk i land på ny.
Her tok jeg packraften på ryggen og vandra gjennom kultivert utmark den neste kilometeren mot Fotvatnet. Der svingte jeg til høyre ved Janastemmen og plasserte farkosten på Slettvatnet. Det var smalt, langt og gundt. Hist og her stakk gamle trerøtter nesten opp i vannskorpa, så jeg måtte holde tunga beint i munnen, følge nøye med og fare sakte fram. Vel 400 meter senere vokste sivet for tett til at jeg kunne fortsette, så jeg steg i land og pakka sammen. Herfra var det uansett bare få minutter tilbake til sykkelen.

Dette er i grunnen en heller kort padletur. Et par kilometer på vannet, alt i alt, men i vakre omgivelser på et vann som ligger lunt plassert. Det anbefales å gi Rossavatnet en sjans.

Ok. Quick review. 40 minutt på sykkel fra Sakkestad til Skeiseid ved Aksdalsvatnet. En halvtime til oppblåsing av båten og spartansk frokost, ala club sandwich fra Rema og iscappuchino fra Tine. Så sparka jeg fra land og skled utover det blikkstille vannet. Fra oven plira sola ned, omgitt av blått og fjerne godværsskyer som klamra seg til fjellene i øst.

Jeg sikta meg inn på Eikjeskogholmen og kryssa tvers over fra Longetongjen til Eikjeskogøyna. Innerst i vika på høyre hånd skimtar jeg turgåere, men bare et kort øyeblikk før de forsvant igjen. I sundet mellom øyna og holmen var det relativt grunt, men her vaka fisken villig vekk. De vågligste var neimen ikke langt unna båten.

Jeg måtte holde tunga beint i munnen for å unngå steiner som lå hulter i bulter og stakk opp mot overflaten som små skjær i sjøen. Deretter fulgte det lengste strekket i åpent farvann inn mot Andersenhytta på fastlandet. Her fantes ei tilrettelagt badevik med zipline og rutsjebanetunnel fra toppen av et bergframspring. Ingen benytta seg av det nå. Det var mistanke om såkalt svømmekløe i Aksdalsvatnet, noe jeg fikk vite av en venn via mobilen mens jeg lå og duppa på vannet. Dette skyldtes en parasitt som antakelig var å finne her inne. Ergo måtte jeg være nøye med rengjøringa av farkosten da jeg kom hjem senere på dagen.

Jeg fulgte land det siste stykket tilbake til sykkelen, forbi Sandvika mot Skeiseid. En sval pust av en vind kom meg i møte og tørka svetteperler av pannen. Hele runden var 2,3 km og tok om lag en time. Packrafting er ikke for de med dårlig tid, men så var jeg da heller ikke ute etter å sette noen rekord.