Måned: april 2021

Alt virker langt borte straks det er snakk om avstander på mer enn ei mil. Eller gjør det virkelig det? Neida. Har man el-sykkel synes det brått mye, mye nærmere. 

SØROVER PÅ FASTLANDET 

For å unngå trafikken valgte jeg Norheimskogen mot Vormedal. Det var fredelig langs grusstien. Det eneste som brøt harmonien var knitringa av sand og stein under hjula mine. Moksheimsvatnet lå speilblankt og lagde fotokopier av himmel og landskap. Faunaen var i storslag, men disse lydene var balsam for sjela. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fra Vormedal fulgte jeg Snikveien til ende. Potensielt ville jeg møte bil på strekningen, men tidlig ute som jeg var dukka det ikke opp en eneste en. Fra Snik til Tuastad var det å humpe avsted på grus igjen. Dette er en fin, alternativ trasé å ta om man vil unngå trafikk. Grusløypa følger sørenden av Tuastadvatnet og munner ut ved bygdahuset. To morgenfriske joggere var alt jeg støtte på. Svetten pipla i ansiktene deres, den lave april temperaturen til tross. Like folketomt var det ned siste bit av Spannaveien mot Røyksundskanalen og over brua til Fosenøya. 

Jeg passerte Haugesund Seilforenings fasiliteter på Litlanes og munningen av Karmøytunnelen i Hellevika. Deretter venta mer tradisjonell, smal landevei. Den gikk opp og ned, men var i grunnen forholdsvis enkelt å sykle. I tillegg var jeg omgitt av fin natur, samt Førdesfjorden og Fosnasundet som glitra på venstre hånd. Man legger merke til så mye mer når man ferdes i roligere tempo. 

I Nordre Vågavågen smalna veien ytterligere. Svingene ble krappere og gikk steilt ned mot bunnen av vika bare for å stige tilsvarende på motsatt side. Det var et idyllisk lite samfunn her. Nesten sørlandsk i stilen. 

GRINDAFJELLET 

Ved toppen av bakken fant jeg starten av en sti som skulle bringe meg til turens sørligste punkt. Her ble jeg pent nødt til å sette sykkelen igjen. Etter en knapp time på setet føltes det helt greit. Å strekke litt på beina og bevege kroppen var passende avveksling. Stien var dårlig merka med utviska, provisorisk plankeskilt, men selve løypa var både tydelig og lettgått. Den begynte langs kanten av et jorde, over en liten knaus og en gjerdeklyver for så å fortsette gjennom sauebeiter. Nye klopper var laget over de bløteste partiene og i et tre hang en rusten, blomstermalt metallkopp med hull i bunnen. Den har fått henge urørt i mange år, men nå begynte den å merke tidens tann. 

Flere lam og søyer dukka opp rundt haugene. De virka folkesky og la på sprang straks jeg ble for nærgående. Inne blant trærne gjenvant de motet og beskua meg på trygg avstand. 

Dette var en enkel fottur som burde passe de fleste. Den knappe kilometeren fra veien til toppunktet tok under et kvarter å tilbakelegge. 71 moh er ikke mye å skryte av, men i dette landskapet var det rikelig. Her var det fin utsikt til Bokn og bruene som binder Boknaøyene sammen. Lenger sør kunne jeg skimte Kvitsøy i det fjerne og like over Karmsundet så jeg rakt inn i Vågen og Stangelandsvågen. Kopervik virka i det hele tatt liten og søvnig fra denne vinkelen. 

Jeg satte meg på trebenken som var tjora til den vesle varden med stålwire. Det var ikke vanskelig å tenke seg til hvorfor. På værutsatte dager måtte vinden gi full uttelling på åpne høyder som dette. 

Lyngen rundt meg var avsvidd på kontrollert vis. Kultivert landskap. Jeg tok meg tid til en sjokoladebit og nøt vårsola som faktisk hadde begynt å varme så smått. Jeg titta på lastebåtene som pløyde sjøen på vei til neste havn, så fulgte jeg samme ruta tilbake til sykkelen og pekte nesa nordover igjen. 

SOLOMONSHILDEREN 

Ved bygdahuset på Fosen parkerte jeg framkomstmiddelet på ny. Herfra gikk en umerka sti mot Solomonshilderen, eller grottene på Fosen, om du vil. Den lot til å følge en gammel kjerre-, eller traktorvei, skjønt det minna ikke mye om noen vei lenger. Likevel kunne man skimte antydninger til møysommelig grunnarbeid hist og her. 

Ved Steinavatnet flata det ut. Jeg passerte noen bygninger og tok til venstre mellom de påfølgende høydedraga. Her var stien tidvis vanskelig å skimte, men det bedra seg raskt. Idet jeg fikk første glimt av Nedre Helgelandsvatnet fant jeg til og med merking langs løypa. “Helgeland rundt” sto det på et værbitt skilt. 

I vestenden av vannet fantes en splitter ny rasteplass med bord og benk. Et vakkert sted å ta en liten pause. Femti meter bortenfor lå grottene, cirka 1,7 kilometer fra startstedet. De var enkle å finne å finne og turen inn tok ikke mer enn et kvarter, tjue minutter. En gang i fortida hadde ei gigantisk steinblokk løsna fra bergveggen, hvorpå mindre steiner hadde kilt seg mellom den og fjellet. Resultatet var en smal, hule-, eller tunnellignende passasje på baksida, hvor det var mulig å ta seg gjennom. Et eldorado for fantasifulle, lekne barn, men jeg innrømmer at jeg lot meg fascinere selv også. 

På returen traff jeg omsider folk. Haugalandets lystige turgåere hadde våkna til liv og ansiktene sprakk i vennlige smil da vi passerte hverandre. Skulle bare mangle. Været var strålende og naturen viste seg i all sin vårlige prakt.

Etter et par prøvende uker var det deilig å gå helga i møte med vissheten om brukbart vær og tid til rådighet. Ny periode med nedstengninger og restriksjoner som følge av korona pandemien hadde gjort ting vanskeligere. Nå lot det til at samfunnet gradvis kunne åpnes igjen. I tillegg hadde jeg slitt med helsa, et lite utforska fenomen for egen del. Et besøk hos legen viste at jeg behøvde medisiner for å regulere blodtrykket. 

TIL KOMMUNEGRENSA, TYSVÆR/SVEIO 

I midten av april var dagene lengre og kveldene lysere enn på mange måneder. Selv ikke korona eller høyt blodtrykk kunne legge noen demper på gleden over å vite at det gikk mot sommer og varmere tider. Det gjør noe med psyken. Påvirker humøret i positiv forstand. Vekker kroppen og styrker lysten til å bruke den. Finne på noe. Utfordre seg selv. 

Jeg tok meg tid til å spise middag sammen med familien før jeg pakka saker og ting på el-sykkelen og suste nordover sent på ettermiddagen. I motsetning til Klauv-turen, noen uker i forveien, fulgte jeg Salhusveien istedenfor den mer trafikkerte Karmsundsgata. Deretter var det bare å tråkke gjennom Haraldsgata, cruise forbi Kvala og fortsette langs Tittelsnesveien. 

Da jeg svingte av på Våga, var det for å følge Halseidveien til ende. Bilene jeg møtte kunne telles på ei hånd. Vinden var i beste fall flau. Himmelen var lett sprinkla med godværsskyer og kveldssola varma med sine 10° Celsius. I slikt vær var det en fryd å sykle. 

Jeg passerte stien mot Klauv, rant nedover bakkene til Halseid hvor vi gjorde grunnarbeidet til låter som (30 år tidligere) skulle bli singelen til mitt første band, Eclipse, og tråla fram og tilbake over kommunegrensene. Jeg tråkka rolig over det lange strekket hvor vi fikk mørkekjøringsopplæring i ’87, for til sist å svinge ut på Sundførveien; E134. 

Jeg ankom parkeringsplassen på kommunegrensa mellom Tysvær og Sveio nøyaktig en time etter avgang. Sykkelcomputoren viste 2,5 mil, hvilket skulle stemme bra med gjenomsittsfarten jeg hadde holdt. Nå gjensto 1,7 kilometer til fots, så kunne teltet reises og kveldens camp etableres. Aller først måtte jeg imidlertid finne et egna sted å parkere. Å plassere sykkelen ved veien var uaktuelt. Med andre ord slepte jeg den de første par hundre meterne nedover stien og lenka den til et robust tre i lerkeskogen. 

ANKOMST SVEBAKKEN 

Stien var i overkant godt varda til å være så tydelig og godt brukt som den åpenbart var. Ulendt, steinete, tidvis bløt, men lettgått. Det tok bare 20 minutter ned til Ålfjorden og det flotte, åpne friområdet på Svebakken. Gress, tang og tare. Jeg trodde jeg skulle få stedet for meg selv, men tvers over steingjerdet som delte plassen i to, jobba en eldre herremann iherdig med et eller annet inne i båthuset sitt; han i Sveio, jeg i Tysvær, 20 meter fra hverandre. 

På friområdet sto 3 picnic bord, to stengte sjøhus og et par bålgruver. I tillegg fantes et toalett, men det var låst som følge av koronasituasjonen. Det rant en bekk langs stien, tvers gjennom den forhenværende husmannsplassen og ned til fjæresteinene. Den var pent ramma inn av sirlig plassert stein. Ovenfor bukta fantes spor etter grunnmurer av diverse bygg som en gang må ha tilhørt husmannsplassen Svebakken under gården Lilland. Et tydelig bilde på at tidene forandrer seg. 

Kveldssola farga motsatt side av fjorden. En glød som satte spor i sjela og varma på innsida. Solnedganger er vakre, men likeså lerretene de utfyller. 

SKITTFISKE 

Etter å ha fått teltet på plass, rulla ut liggeunderlag og sovepose, satte jeg sammen fiskestanga som hadde fått bli med for anledninga. Klart man skal teste fiskelykka på steder som dette! 

Jeg fant en bergnabbe like bortenfor det ytterste sjøhuset og rigga meg til, kasta, venta og sula. Et kast ble ti. Ti ble flere. Fjorden var speilblank og fin, rød kveldshimmel med rosa skyer speila seg og myggen glimra fortsatt med sitt fravær, men det var fjære sjø. Riktignok fikk jeg napp, men fisken slapp. Gang etter gang. Det var ikke kvelden for storfangst. 

Klokka nærma seg ni da jeg ga opp. Jeg tror det kalles “dødt hav”. Nå vel, middag hadde jeg fått i meg tidligere og morgendagen kunne vise seg annerledes. Kan hende var det mer å hale i gryninga? 

Jeg krøp inn i teltet og fant komforten i soveposen. Det var mer enn nok å ta seg til mens natta senka seg. Meldinger å svare på, blogginnlegg å skrive, låter å justere. Desverre hadde jeg glemt lykta jeg pleier å ha i sekken, så rundt ti, halv elleve ble det i overkant mørkt. Alt jeg så var mobilskjermen. Det intense, men likevel snevre lyset fra det vesle rektanglet som så å si er allemannseie og stjeler alt for mye av tidå vår. 

Natta var kald og stjerneklar. Karlsvogna sto like over teltet siste gang jeg gløtta ut. Strimer av florlette skyer strakk seg over den dunkle himmelen som notelinjer. Jeg fikk idéen til en ny melodi og lå å nynna for meg selv til jeg sovna. 

MANGFOLD OG ALTERNATIVE RUTER 

Det gikk greit i 4 timer. Så krøp kulden inn. Ekstra stillongs, genser og raggsokker hjalp bare et øyeblikk. 5:30 var det definitivt slutt. Natta hadde vært på minussida hva temperaturer angår, og følelsen ble raskt intens. Når slikt skjer kan det være vrient å finne roen. Enten man vil eller ei begynner muskulaturen å jobbe, trekke seg sammen og skjelve. Hjernen kjenner signalene. Det er kaldt. Bitende kaldt. Kroppens vitale funksjoner må holdes igang. 

Rimfrosten lå som et skjørt, hvitt teppe over gressletta og teltduken var stiv og glitrende. Heldigvis steg sola over Måkafjellet på motsatt side av fjorden. Den varma umiddelbart og gjorde kort prosess med kroppens spastiske reaksjoner. Litt etter litt tinte rimen og rant i perlende diamantdråper av teltveggene. 

Fuglelivet hadde virka fraværende gjennom nattetimene, men våkna like før daggry. Å kalle det kakofoni ville være upassende. Mangfoldet var derimot enormt. Jeg hørte et rikt og variert sangmønster. Det ble regelrett umulig å sjelne alle lydene. Her var meiser, spurv, trost og stær, selvsagt gaulende måker og kraksende kråker, kurrende duer, tjeld, vipe og gransanger. Da jeg spiste min spartanske frokost, bestående av stekte kjøttpølser og tomatbønner, (ettersom det ikke var fisk å få), begynte jammen hakkespetten å gyve løs på en nærliggende trestamme også. 

Oppvasken og teltpakkinga gikk radig. Jeg plukka stanga fra hverandre og stappa den i sekken. Et drøyt steinkast oppi bakken fant jeg rester av et rovfuglbytte og tenkte det var rart jeg ikke hadde hørt noe basketak. Det måtte ha gått kjapt og stillferdig for seg. 

Enda et stykke fra Svebakken fant jeg den alternative ruta tilbake til parkeringsplassen. “Rød løype” var bare et par hundre meter lenger enn hovedruta, så jeg tenkte hvorfor ikke? Det er alltid artig å trø nye stier. Også denne var godt merka, men desidert bløtere der den svingte om sørenden av Rotatjørna. 

Oppe ved E134 satte jeg oppakninga fra meg og labba det vesle stykket til der sykkelen sto skjult i lerkeskogen. Ti minutter senere var jeg på veien igjen, denne gang om Våg, Grinde og Aksdal. Det var et par kilometer kortere, men jeg sparte fint lite tid på rutevalget.

Søndagen opprant med nydelig vårvær. Vel var det kaldt. Nattefrosten nølte med å trekke seg tilbake og snøen i hagen tviholdt på et overtak den umulig kunne beholde. Rundt 11-tida måtte den gi tapt for aprilsola. 

LANGS LANDEVEIEN 

Jeg dro fram sykkelen og kryssa Karmsund bru. Det var fortsatt stedvis glatt, men ikke verre enn at det gikk greit å ferdes på. På Avaldsnes tok jeg Kvalavågsveien forbi Skeie, hvor min tante og onkel bodde i en årrekke. Huset hadde fått ny farge og fremsto som mindre enn jeg huska. Nå var selvsagt jeg også betydelig mindre i barndommen enn i voksen alder, så jeg antar dette var et uttrykk for hvordan perspektivene endrer seg. 

I krysset ved flyplassveien, eller Helganesveien som den egentlig heter, pekte jeg forhjulet mot Borgaredalen, som det sto på skiltet. Borgaredalen bedriver avfallshåndtering for Karmøy kommune. Riktignok hadde jeg ikke tenkt meg hele veien til miljøparken, men gjorde regning med å titte ned på den fra dagens turmål. 

Landeveien snirkla seg sørover mellom høye furutrær på begge sider. Jeg hørte duren av propeller og titta opp tidsnok til å få et glimt av småflyet som kom inn for landing på Helganes. Litt rart var det jo å se buken av et lite propellfly på så nært hold, men for dem som bor i området er det vel for en vane å regne. Flyplassen ble åpna 8. april 1975. 

LANGS GASSRØRLEDNINGEN 

Etter å ha passert Litla Rotatjørna fant jeg parkeringsplassen hvor turstien starta. Klokka nærma seg halv 12 og det sto allerede flust av biler parkert på stedet. Etter alt å dømme var det flere enn meg som ønska å bruke det fine været til litt god, gammaldags rekreasjon. Veien var gruslagt og gikk langs gassledningen mot Gassnors anlegg på Håvik. Den var lettgått. I tillegg var den fin å sykle på til tross for framspringende steiner og et mangfold av sølehull. Greia var å holde et rolig tempo. 

Innover i terrenget passerte jeg flere grupper, de fleste med barn og hund. Noen dytta til og med barnevogn foran seg. Andre gikk alene, men dem var det færre av. Et stykke inn kom jeg til første virkelige veiskille. Her var det skilta ruter til både Snurrevarden, Helgabergsnuten og Kjerringtua, men jeg hadde tenkt meg lenger inn før jeg svingte sørover mot målet. Det skulle gå ei alternativ rute fra Grøne Løken, over myrene. Det var denne jeg ville teste ut. 

En lang nedoverbakke, etterfulgt av en like lang, todelt motbakke, så var jeg ved nytt kryss. Valgene var enten å fortsette østover til Håvik, eller inn i furuskogen mot sør. Langs løypa fantes tydelige tegn til inngrep i form av trefelling, men denne dagen var det stilt og fredelig. Ingen skogsmaskiner å se. Grusen var grovere og mindre behagelig å sykle på. Jeg steg av og leide sykkelen til veis ende. Etter å ha låst den til et tre tok jeg for alvor beina fatt. Nå skulle utydelige skogsstier og nærmest utviska løyper over myr og lynghei til pers. 

FIRFISLE 

Stien lot til å svinge østover, men et våkent blikk fikk med seg den alternative ruta som gikk over myra mot sør. Merkelig nok var det enkelt å ta seg tørrskodd gjennom det lite brukte terrenget. Da var det verre å følge det som bare tidvis minna om en sti. Hele tida dukka det opp dyretråkk og krøtterstier på kryss og tvers av ruta mi. Lett å la seg forvirre av, men så lenge jeg holdt retningen ville jeg før eller senere komme inn på ei tydeligere lei. 

Jeg tror faktisk jeg tråkka på halen til ei lita firfisle før jeg oppdaga den og spratt til side. Den lå og varma seg i solsteiken i det tørre graset og virka for sløv til å bry seg nevneverdig om mitt barduse ankomst. Først trodde jeg det var en orm jeg hadde med å gjøre, men nærmere inspeksjon avslørte to sett med bein som satt tett inntil kroppen. Det var ikke den minste firfisla jeg noensinne har sett, men stor var den ikke. Kan hende 10 – 15 centimeter lang. Den er en av to firfislearter vi har i Norge. Den andre er stålormen som i grunnen minner mer om en slange, arm- og beinløs som den er. Denne lot seg villig vekk fotografere før den bukta sløvt avsted. 

Etter ei stund traff jeg stien fra Vorrå og fulgte den det gjenværende stykket mot Kjerringtua. Dette strekket skulle vise seg fuktigere og det tok ikke lange tida før det surkla mellom tærne. Noe av skylda må tilkjennes snøsmeltinga, men erfaringsmessig er det ofte bløtt i traktene. Folk møtte jeg også. De aller fleste på retur. Jeg var seinere ute enn normalt og klokka lot til å ha det travelt. 

KJERRINGTUA 

Opp gjennom et lite skar, så hadde jeg fri sikt rakt mot toppen. Å komme opp var en enkel affære. Ingen tunge motbakker. Kjerringtua påberoper seg bare 84 moh, men tårner likevel i området og byr på godt utsyn i alle himmelretninger. Herfra så en Nordsjøen strekke seg som en vater fra nord til sør og i innlandet øyna en snøkledde fjell i det fjerne. Noen hundre meter sørvest for varden lå den tidligere omtalte miljøparken, men ettersom det var søndag var det ingen aktivitet å spore. 

Like nedenfor toppen satt en kar med termos og nistepakke. Han hilsa med et forsiktig smil, men lot ikke til å ville engasjere seg i noen videre samtale. Jeg lot ham være, gjenvant pusten og studerte utsikten. Det var behagelig å kjenne brisen rufse i håret. Skulle bare ønske jeg hadde tatt med noe å drikke selv. 

EN SMALERE STI 

Tilbaketuren fulgte noenlunde samme trasé. Vel var det vrient å finne den alternative stien igjen og på et eller annet punkt må jeg ha spora av. Jeg traff i alle fall skogbrynet et annet sted enn hvor jeg starta fra. Følgelig ble det endel virring i skogen før jeg plumpa i et bekkefar og karra meg opp på grusveien. 

Jeg fant flere sykler parkert ved siden av min egen og tok meg selv i å undre på om eierene gikk samme tur som meg, eller om det fantes flere fine turmål i nærheten. Så slo det meg at jeg faktisk hadde støtt på en trio i dalsøkket like nedenfor Kjerringtua. Naturligvis måtte det være en sammenheng der. 

Jeg traska ut til krysset igjen, rant ned bakken i retning Håvik, over ei plankebru og fortsatte på en stadig smalere sti mellom to sauegjerder. I enden lot det først til å være stengt for videre ferdsel. Jeg funderte på om dette betydde helomvending, men ble jeg klar over at det var rydda plass til å ta seg videre mellom gjerdet og skogbrynet. Her var stien full av kvister, røtter og mose. Ikke det beste underlaget å dra med seg en el-sykkel på, men likevel mulig. 

Ved Gassnor anlegget på Håvik kom jeg til låst port. Heldigvis var den ikke høyere enn at jeg kunne lempe sykkelen over. Deretter var det bare å ta strake veien ut til Håvik skole og følge sykkel- og gangsti tilbake mot Haugesund. Alt i alt brukte jeg tre og en halv time på hele runden, om lag 2,5 mil, hvorav 5 – 6 kilometer ble tilbakelagt til fots. Vel anvendt tid i nydelig vårvær.

Da vi kom til Førde i Sveio blinka vi av hovedveien og svingte inn mot Erve. Det var smalt og landlig. Mosen lå tykk på trær, steiner og berg langs begge sider av veien. Vel en kilometer inn fant vi avkjørselen til Lier og fulgte den helt til bunns. Her var det  parkeringsmuligheter og enkelt å få kanoene på vannet. 

VINDRÅSER OG DYRELIV 

Liervatnet er et koselig sted å padle med sine mange viker og små holmer. Vi fulgte strandlinja sørover på grunn av til dels kraftige vindråser og traff både sau, hest, esel og lama som beskua oss fra land. Seks kanadagjess flytta på seg da vi seig forbi. Lyden de utstøtte minna om gammeldagse sykkelføyter. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

På storholmen, sør i Liervatnet, gikk en enslig vær å gressa. Den kom helt ned til stranda da vi nærma oss, men ombestemte seg i siste liten og la til skogs. Litt folkesky, lot det til. 

En litt mindre holme skjulte seg bak den store. Her var det allerede opparbeida et hyggelig leirområde, men å få plass til fire telt virka vrient, så vi padla videre østover. Det var mye igjen å se og vi hadde dagen foran oss. Med vinden i ryggen gikk det dessuten radig. 

BØRSHOVDA OG OPPDAGELSESFERD 

Børshovda (186 moh) stakk seg ut i landskapet. Den lyse fjellveggen pekte rakt mot himmelen, sett fra vår synsvinkel. På toppen skal det visstnok ha stått ei bygdeborg i sin tid. I dag synes bare restene. Slike bygdeborger var i bruk under folkevandringstida (ca. år 0 – 550 e.Kr.) og fungerte som tilfluktssteder for befolkningen i området, for eksempel i ufredstid. Vi lot være å ta turen opp, men jeg regner vel med å besøke høyden en gang i framtida. 

Taktfaste, bortimot synkrone åretak fikk en slags felles flyt. Det var lite rock and roll over det. Snarere en følelse av melankolsk ballade. Likevel dukka “We Will Rock You” av Queen opp i underbevistheten. En slags seig versjon. Musikk har stor betydning i mitt liv og enkelte låter fester seg til enkelte opplevelser, selv om fyren i akterstavnen insisterte på et rungende “La Det Swinge”. 

Turen gikk forbi Foråsen under høyspentlinjene og rundt Langanes. Innerst i Baståsosen lå ei sammenfallen brygge og duppa i vannet. Håpet var å finne en egna leirplass her, men andre hadde kommet oss i forkjøpet. Slukøret fortsatte vi enda et stykke og returnerte langs nordsida av Liervatnet. Et par potensielle steder ble befart, men resultatene var nedslående. Til syvend og sist gikk ferden tilbake til den vesle holmen i  sørvest enden, men ikke uten først å kjøre oss fast på et skjær. Det lå like under vannskorpa og var bortimot umulig å få øye på i de opprørte krusningene. Kano-kompisen min hoppa over bord og dytta oss løs. For de to i den andre farkosten så det ut som om han gikk på vannet. Artig påskeopplevelse der, altså. Det gikk heldigvis bra med både båt og mannskap. 

LEIRETABLERING 

Leiren ble etablert med god spredning mellom telta. Selv kom jeg sent i gang. Årsaken var neseblod. Det starta brått og umotivert, uten tegn til å ville stanse. Til alt hell har jeg gode venner som stiller opp med tørkepapir og førstehjelpsutstyr. I tillegg ble jeg tilbudt middag da jeg fant meg selv ute av stand til å kokkelere uten å tilføre blodsøl. Den var ferdig i det jeg omsider fikk kontroll på blødningen og hadde rukket å reist eget telt. Meksikansk gryte med hjemmestekt kjøttdeig. Smart løsning. Det korter definitivt ned bruken av primusgass og tiden det tar å klargjøre måltidet. 

Etter maten fikk vi virkelig gang på bålet i grua. Samtlige bidro til vedsanking, selv om noen naturlig nok inntok sin vante rolle som hovedansvarlig. Den sure vinden fra nordvest gjorde derimot sitt til at kulden nekta å forlate kroppen. Vi pakka oss inn som best vi kunne, noen med soveposer, andre med ekstra genser og lånt regnponcho. Blesten stilna først etter solnedgangen. Da steg også hyggefaktoren. Chips og påskegodteri dukka opp, samt noe godt i glasset. Praten gikk om løst og fast. Vi mimra og streifa innom større filosofiske spørsmål. Faktisk krøp klokka mot halv ett før jeg takka av, krabba opp på høyden og inn i teltet. 

OVER FOR DENNE GANG 

Jeg registrerte at det regna en eller annen gang i løpet av natta, men ellers sov jeg utrolig godt. Ei seng av lyng og mose under liggeunderlaget fungerte veldig bra. Andre hadde vært mindre heldige med valg av teltplass og våkna med stiv nakke, eller klagde på stein og ujevnheter. Joda, vi har saktens hatt den erfaringen, noen og enhver. 

Frokost ble formiddagsmat med store variasjoner. Det ble varma vann til posemat. Andre diska opp med pannekaker og bacon. Selv gikk jeg for biffstrimler med potetbiter, sjalottløk, tomater og speilegg, smakt til med overskuddsposer av salt og pepper fra McDonalds.  

Vinden tok seg opp igjen, så vi brøt leir før klokka tolv og padla tilbake til bilene. Det var en tung etappe. Kanoene følte mer for å lystre vindkastene enn oss. Ei stund hadde vi inntrykk av å stå stille. Andre ganger gikk det mer sidelengs enn forover. Vel i land var det likevel det siste døgnets gode opplevelser som festa seg. Hjernen er rar på det viset. Man fokuserer helst på det positive og husker ting likeens.