Etter et par prøvende uker var det deilig å gå helga i møte med vissheten om brukbart vær og tid til rådighet. Ny periode med nedstengninger og restriksjoner som følge av korona pandemien hadde gjort ting vanskeligere. Nå lot det til at samfunnet gradvis kunne åpnes igjen. I tillegg hadde jeg slitt med helsa, et lite utforska fenomen for egen del. Et besøk hos legen viste at jeg behøvde medisiner for å regulere blodtrykket.
TIL KOMMUNEGRENSA, TYSVÆR/SVEIO
I midten av april var dagene lengre og kveldene lysere enn på mange måneder. Selv ikke korona eller høyt blodtrykk kunne legge noen demper på gleden over å vite at det gikk mot sommer og varmere tider. Det gjør noe med psyken. Påvirker humøret i positiv forstand. Vekker kroppen og styrker lysten til å bruke den. Finne på noe. Utfordre seg selv.
Jeg tok meg tid til å spise middag sammen med familien før jeg pakka saker og ting på el-sykkelen og suste nordover sent på ettermiddagen. I motsetning til Klauv-turen, noen uker i forveien, fulgte jeg Salhusveien istedenfor den mer trafikkerte Karmsundsgata. Deretter var det bare å tråkke gjennom Haraldsgata, cruise forbi Kvala og fortsette langs Tittelsnesveien.
Da jeg svingte av på Våga, var det for å følge Halseidveien til ende. Bilene jeg møtte kunne telles på ei hånd. Vinden var i beste fall flau. Himmelen var lett sprinkla med godværsskyer og kveldssola varma med sine 10° Celsius. I slikt vær var det en fryd å sykle.
Jeg passerte stien mot Klauv, rant nedover bakkene til Halseid hvor vi gjorde grunnarbeidet til låter som (30 år tidligere) skulle bli singelen til mitt første band, Eclipse, og tråla fram og tilbake over kommunegrensene. Jeg tråkka rolig over det lange strekket hvor vi fikk mørkekjøringsopplæring i ’87, for til sist å svinge ut på Sundførveien; E134.
Jeg ankom parkeringsplassen på kommunegrensa mellom Tysvær og Sveio nøyaktig en time etter avgang. Sykkelcomputoren viste 2,5 mil, hvilket skulle stemme bra med gjenomsittsfarten jeg hadde holdt. Nå gjensto 1,7 kilometer til fots, så kunne teltet reises og kveldens camp etableres. Aller først måtte jeg imidlertid finne et egna sted å parkere. Å plassere sykkelen ved veien var uaktuelt. Med andre ord slepte jeg den de første par hundre meterne nedover stien og lenka den til et robust tre i lerkeskogen.
ANKOMST SVEBAKKEN
Stien var i overkant godt varda til å være så tydelig og godt brukt som den åpenbart var. Ulendt, steinete, tidvis bløt, men lettgått. Det tok bare 20 minutter ned til Ålfjorden og det flotte, åpne friområdet på Svebakken. Gress, tang og tare. Jeg trodde jeg skulle få stedet for meg selv, men tvers over steingjerdet som delte plassen i to, jobba en eldre herremann iherdig med et eller annet inne i båthuset sitt; han i Sveio, jeg i Tysvær, 20 meter fra hverandre.
På friområdet sto 3 picnic bord, to stengte sjøhus og et par bålgruver. I tillegg fantes et toalett, men det var låst som følge av koronasituasjonen. Det rant en bekk langs stien, tvers gjennom den forhenværende husmannsplassen og ned til fjæresteinene. Den var pent ramma inn av sirlig plassert stein. Ovenfor bukta fantes spor etter grunnmurer av diverse bygg som en gang må ha tilhørt husmannsplassen Svebakken under gården Lilland. Et tydelig bilde på at tidene forandrer seg.
Kveldssola farga motsatt side av fjorden. En glød som satte spor i sjela og varma på innsida. Solnedganger er vakre, men likeså lerretene de utfyller.
SKITTFISKE
Etter å ha fått teltet på plass, rulla ut liggeunderlag og sovepose, satte jeg sammen fiskestanga som hadde fått bli med for anledninga. Klart man skal teste fiskelykka på steder som dette!
Jeg fant en bergnabbe like bortenfor det ytterste sjøhuset og rigga meg til, kasta, venta og sula. Et kast ble ti. Ti ble flere. Fjorden var speilblank og fin, rød kveldshimmel med rosa skyer speila seg og myggen glimra fortsatt med sitt fravær, men det var fjære sjø. Riktignok fikk jeg napp, men fisken slapp. Gang etter gang. Det var ikke kvelden for storfangst.
Klokka nærma seg ni da jeg ga opp. Jeg tror det kalles “dødt hav”. Nå vel, middag hadde jeg fått i meg tidligere og morgendagen kunne vise seg annerledes. Kan hende var det mer å hale i gryninga?
Jeg krøp inn i teltet og fant komforten i soveposen. Det var mer enn nok å ta seg til mens natta senka seg. Meldinger å svare på, blogginnlegg å skrive, låter å justere. Desverre hadde jeg glemt lykta jeg pleier å ha i sekken, så rundt ti, halv elleve ble det i overkant mørkt. Alt jeg så var mobilskjermen. Det intense, men likevel snevre lyset fra det vesle rektanglet som så å si er allemannseie og stjeler alt for mye av tidå vår.
Natta var kald og stjerneklar. Karlsvogna sto like over teltet siste gang jeg gløtta ut. Strimer av florlette skyer strakk seg over den dunkle himmelen som notelinjer. Jeg fikk idéen til en ny melodi og lå å nynna for meg selv til jeg sovna.
MANGFOLD OG ALTERNATIVE RUTER
Det gikk greit i 4 timer. Så krøp kulden inn. Ekstra stillongs, genser og raggsokker hjalp bare et øyeblikk. 5:30 var det definitivt slutt. Natta hadde vært på minussida hva temperaturer angår, og følelsen ble raskt intens. Når slikt skjer kan det være vrient å finne roen. Enten man vil eller ei begynner muskulaturen å jobbe, trekke seg sammen og skjelve. Hjernen kjenner signalene. Det er kaldt. Bitende kaldt. Kroppens vitale funksjoner må holdes igang.
Rimfrosten lå som et skjørt, hvitt teppe over gressletta og teltduken var stiv og glitrende. Heldigvis steg sola over Måkafjellet på motsatt side av fjorden. Den varma umiddelbart og gjorde kort prosess med kroppens spastiske reaksjoner. Litt etter litt tinte rimen og rant i perlende diamantdråper av teltveggene.
Fuglelivet hadde virka fraværende gjennom nattetimene, men våkna like før daggry. Å kalle det kakofoni ville være upassende. Mangfoldet var derimot enormt. Jeg hørte et rikt og variert sangmønster. Det ble regelrett umulig å sjelne alle lydene. Her var meiser, spurv, trost og stær, selvsagt gaulende måker og kraksende kråker, kurrende duer, tjeld, vipe og gransanger. Da jeg spiste min spartanske frokost, bestående av stekte kjøttpølser og tomatbønner, (ettersom det ikke var fisk å få), begynte jammen hakkespetten å gyve løs på en nærliggende trestamme også.
Oppvasken og teltpakkinga gikk radig. Jeg plukka stanga fra hverandre og stappa den i sekken. Et drøyt steinkast oppi bakken fant jeg rester av et rovfuglbytte og tenkte det var rart jeg ikke hadde hørt noe basketak. Det måtte ha gått kjapt og stillferdig for seg.
Enda et stykke fra Svebakken fant jeg den alternative ruta tilbake til parkeringsplassen. “Rød løype” var bare et par hundre meter lenger enn hovedruta, så jeg tenkte hvorfor ikke? Det er alltid artig å trø nye stier. Også denne var godt merka, men desidert bløtere der den svingte om sørenden av Rotatjørna.
Oppe ved E134 satte jeg oppakninga fra meg og labba det vesle stykket til der sykkelen sto skjult i lerkeskogen. Ti minutter senere var jeg på veien igjen, denne gang om Våg, Grinde og Aksdal. Det var et par kilometer kortere, men jeg sparte fint lite tid på rutevalget.
