Måned: april 2019

Regnet tromma på terrassen da jeg våkna søndag morgen. Soveromsvinduet sto på gløtt og lyden var glassklar. Det kunne late til å bli en fuktig tur, Haugesund på langs. Heldigvis var jeg ikke redd for å bli våt. Dessuten hadde arrangementet rukket å bli en vårlig tradisjon etter at Haugesund Turistforening avviklet Valhest-turen for aller siste gang i 2014.

Siden jeg allikevel var tidlig oppe så jeg ingen grunn til å utsette det, men vrengte på meg tøyet og la i vei mot Deco bygget på Raglamyr. Registreringa skulle egentlig starte klokka 8. Vi var imidlertid flere som møtte opp i god tid, så innsjekkinga ble iverksatt en halvtime tidligere enn annonsert. 

Første buss fyltes kjapt. Morgenfriske mennesker med samme mål for øyet; å nyte naturen i byheiene, hver for seg, i flokk og følge. Et lite kvarter i den grønne bybussen brakte oss til modellflybanen på Skokland. Dørene åpna og vi tøt ut, ivrige etter å ta fatt på løypa. Selv pressa jeg meg kjapt forbi de andre passasjerene allerede i første bakke. Noen er lagd for å gå i kø, andre trives bedre på egenhånd.

NUTEN

Stien viste seg å være usedvanlig fint preparert dette året. Det var tydelig at dugnadstimene hadde blitt mange. Steinheller og klopper lå tett i tett og gjorde løypa opp mot Nuten både lettgått og relativt tørr. I tillegg hadde Turistforeningen tatt seg bryet med å renske fjellet for gresstuster og mose på enkelte partier, så en behøvde ikke lete etter gode og stødige fotfester.

Nuten var den nordligste toppen i den 13 kilometer lange traséen. Hvert år kommer den like brått på. Man er på vei oppover og så, plutselig, er man der og blir tatt imot av en av de mange, blide og ikke minst frivillige som er med på å gjøre arrangementet mulig. Med sine 153 moh er kanskje Nuten ikke så mye å skryte av, men på en godværsdag byr den på fantastisk utsikt. Denne dagen lå skyene lavt og pakket toppen inn i tett tåke.

SVARTUPS

Videre sørover var stien sleip og glatt. Jeg mista fotfeste flere ganger på vei nedover Kleivane, men henta meg alltid inn igjen. Over Klypemyr forsøkte jeg å småspringe, men ble allikevel forbipassert av første jogger. Han spratt lettbeint opp Risbrekka til Svartups. At noen makter å løpe i en så bratt helling er meg fullstendig uforståelig. 

Med sine 134 meter er Svartups noe lavere enn første topp, men tyngre å bestige. Jeg var for andpusten til å føre noen nevneverdig samtale da jeg dro fram klippekortet for å få stasjonens merke. Det ble med et kjapt “Ha en fin dag,” før jeg skynda meg videre.

Nedover skråningen mot Kattanakkveien innhenta jeg tre turgåere. Han som førte den vesle troppen an sklei på ei trerot, deisa i bakken så det sang og trilla flere meter. Det så virkelig ikke bra ut, men fyren bedyra at “joda, det gikk fint.” Året i forveien var det jeg som ramla om kull på nøyaktig samme sted. Mon tro om det kunne vært en idé å lage en eller annen form for trapper i skråningen? Eventuelt å utstyre partiet med tau…

ORKJÅ

Jeg fulgte Kattanakkveien noen hundre meter, ned til Solandsbakkane barnehage, hvor stien dukka opp igjen. Dette området er overstrødd med gamle ruiner, hvorav flere skriver seg fra andre verdenskrig. Faktisk går traséen tvers gjennom ei skyttergrav og svinger brått til venstre i det man kommer ut på motsatt side. Det er ikke første gang jeg har holdt på å fortsette rake veien fram i stedet for å følge anmerket sti og det blir nok heller ikke siste.

Turen gikk via Slettabrekka, over Geitaklubben og fortsatte opp fjellsida ovenfor Arkavatnet til Orkjå. Her kom melkesyra og la en demper på tempoet mitt. Det samme skjer hvert år, så jeg er i det minste forberedt.

I skogen, like nedenfor Orkjå, ble jeg møtt av en aldri så liten heia-gjeng. De hadde tilbrakt natten der i hver sin hengekøye. Antakelig en fuktig opplevelse. Appropos fuktig, så hadde regnet opphørt uten at jeg kunne si hvor og når. Nå var det bare tåka som hang igjen.

Orkjå, eller Arka, som noen sier, var rutas høyeste punkt med sine 174 meter. Her var det spent opp en gedigen tarp og under denne ble det servert deilige hveteboller. Et velkomment mellommåltid.

MOSSKARSFJELLET OG VARDAFJELL

Atter nedover, strake veien til Stemmen i Djupadalen og forbi Steinerskolen. De neste to toppene kom kjapt på hverandre. Først Mosskarsfjell. Deretter Vardafjell, hvor det ble delt ut Kvikk Lunsj til samtlige deltakere. Tåka sto stadig tjukk på toppene, men det la ingen demper på stemningen for mitt vedkommende. Vel å merke er det hyggelig med fint vær og god sikt, men litt skodde bidrar i grunnen bare til å gjøre opplevelsen annerledes. Det var femte gang jeg deltok i arrangementet og litt variasjon føltes helt greit.

STORASUNDSFJELLET 

På Storasundsfjellet ble jeg tatt imot av en munter trio som påpekte hvor svett jeg så ut.
“Ja, det har gått rimelig fort,” svarte jeg.
“Du er mer svett enn jeg var,” la en av de lystige karene til, “og jeg hadde tung sekk på ryggen…”
“Oi, oi! Sånt blir man varm av,” sa jeg og følte meg umiddelbart litt dum. Nå har jeg aldri vært særlig god på small-talk, eller “tomprat”, som jeg liker å kalle det. Det blir gjerne litt kleint og “corny”, overfladisk og usammenhengende, men hva skal man gjøre? Å unnlate å svare føles i hvert fall ikke som noe alternativ, så jeg takka for meg, ønska dem en fortsatt god dag og skyndte meg videre.

SKJENAREFJELLET 

Stien svingte ned på baksida av Storasundsfjellet og fortsatte gjennom et myrlendt skogsområde. Den kryssa sykkelstien mellom Brakahaug og Skåredalen og fortsatte over flere myrhull, gjennom blomstrende, nærmest selvlysende og irrgrønn blåbærlyng mot Skjenarefjellet (134 moh). Tidligere år kaltes dette “Bonus-toppen”, men har senere fått status som sjuende og siste topp før målgang på Raglamyr.

Herfra var det grei skuring å gå den gjenstående biten, men resultatet ble noe slappere enn året før. I overkant av to og en halv time syntes meg allikevel bra. Og så satt jeg tross alt igjen med ei fin, mørkeblå t-skjorte som synlig bevis på min deltakelse.

TRYLLEMAGI

Finnes det noe mer vidunderlig enn å våkne til et blandakor av morgenyre småfugler idet aprilsola titter over åskammen og dynker teltduken i gylden perfeksjon? Å krype fram fra dypet av soveposen, liste seg ut i det fri for å ta morgenritualet ved et blikkstille vann? Disen driver, flortynn og forsiktig over vannspeilet der skyggene fortsatt dveler. Himmelen har et sparsommelig utvalg godværsskyer. Ørreten vaker. De brå plaska smeller overraskende høyt og bærer langt i den kjølige, nesten andektige atmosfæren. Ei linerle haster forbi. Hun dupper opp og ned på hardtarbeidende vinger. Sola varmer min morgenstøle kropp. Jeg slentrer ned til vannkanten og vagler meg på svaberget med gårsdagen friskt i minne.

FRA FØRSTE ÅRETAK

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det var skjærtorsdag og været kom som bestilt. Temperaturen bikka 18 grader og vinden var i beste fall flau. Kameratgjengen hadde invitert meg med på kanotur, noe jeg virkelig så frem til. Kanopadling var en uprøvd aktivitet for mitt vedkommende. Jeg hadde ikke satt rumpa mi i en sånn farkost siden tidlig i tenårene.

Målet var Vigdarvatnet i Sveio og planen var stort sett åpen. Vi sjøsatte farkostene ved Lindøy, lasta opp utstyr og sparka fra. En tradisjonell Ally og en neongrønn Tahe Marine med hver sine to passasjerer. Å ja; pluss på to bikkjer som gleda seg minst like mye som oss andre. 

Klokka betydde ingenting. Her var det bare å nyte opplevelsen, sette årene i vannet, tak for tak, og lytte til den liflige klukkingen langs skroget mens baugen pløyde seg taktfast nordover.

Tiden ble ikke-eksisterende. Det var så mye vakkert å ta inn over seg langs leia. Noen bostander hist og her, masse variert skog, steinete strender, stupbratte bergvegger, bortgjemte bukter, holmer og skjær. Lenger nord så vi inn mot Sveio sentrum med det hvite kirkespiret som pekte seg ut på babord side før vi svingte mot styrbord og padla videre i retning Bråtveit.

BRURAHOLMEN

Vi gikk i land på Bruraholmen, hvor det – etter sigende – skal ha gått et helt brudefølge gjennom isen noen hundre år bakover i tid. De drukna og sagnet vil ha det til at bruden går igjen på stedet, evig letende etter sin tilkommende. På holmen er det reist et lite alter i gråstein, men det var altfor liten plass for fire telt, så vi tok til vannet igjen og padla mesteparten av veien tilbake.

FISKERE OG CAMPSITE

Det første sundet vi fant førte oss lenger østover og fjernere fra folk. Et godt utgangspunkt når man skal sette opp camp. Vi passerte en enslig, eldre kar i en mindre kano. Han fiska. Det føltes naturlig å forhøre seg om fangsten: “Biter den?” “Ja,” var det biske svaret, så tidde han bom stilt og vendte seg bort. Blikket var stivt festa på tuppen av stanga. Ingen vits i å prøve å føre noen videre samtale der, altså. Vi runda en odde og seig rolig innover bukta som åpenbarte seg. Et par av gutta hadde telta her før og visste om en bra lokasjon.

Stedet var alt en kunne håpe på. Her var det lett å dra kanoene i land, store, relativt jevne flater fordelt på to plan, ypperlige for telt. Et lite knippe ranke furuer innbød til hengekøye, noe bare en av oss hadde tatt med. Selvsagt fikk han førsteprioritet på plassering. Det var i det hele tatt en fin boltreplass for de to hundene vi våre. Her kunne de gå fritt og nyte tilværelsen. Plassen var så pass åpent at sola ville nå oss til langt på kveld. Likeså kom morgensola til å treffe leiren tidlig. I tillegg ville skogsområdene rundt skjerme for eventuell vind. Perfekt.

Noen timer på vannet hadde vekka sulten, ergo ble første prioritet å fyre opp primusene, varme vann og preparere et lite måltid. Mine planer var spartanske; egg og brød, men da jeg ble tilbudt en pose Real Turmat takka jeg ja på flekken. Pasta Bolognese topper egg og grovbrød hvilken dag som helst.

Etter å ha reist leiren gjorde jeg meg bedre kjent med omgivelsene. Innerst i bukta rant en liten sildrebekk som hadde sitt utspring i et myrområde innenfor. Her levde padder og firfisle i skjønn forening. Jeg så et par pile avsted og gjemme seg i gresset, ganske sikkert skrekkslagne over plutselig å bli konfrontert med en brautende mannsskikkelse. Fra motsatt side av bukta så jeg over på nok et leirsted. Det sto ubrukt, men hadde åpenbart jevnlig besøk. Noen hadde montert trestokker mellom furutrærne og en tarp – som trolig var ment å tjente som tak – hang slapt ned langs den ene stammen. Jeg fikk inntrykk av at denne delen av Vigdarvatnet var et yndet tilfluktssted for likesinnede villmarksentusiaster.

Som nevnt var kanocamping et uvant fenomen i min bok. Følgelig hadde jeg pakka som var jeg på fjelltur; lett og enkelt. De andre tre hadde gjort stikk motsatt og trylla fram alt fra luftmadrasser og campingstoler til chips og annet påskegodteri. Noe god drikke hadde også fått plass.

Jeg lærte litt om alternativ bruk av kjøkkenartikler. IKEAs runde, perforerte bestikkorg fungerer faktisk glimrende til å tenne små bål i og avgir varme lenge nok til å koke et enkelt måltid over, eventuelt koke kaffe på. Her kan man fyre med småkvister og attpåtil holder man gnister til et minimum. Det hadde vært tørt i det siste, så for sikkerhets skyld fyrte vi opp på steinene i vannkanten og kaffearomaen var upåklagelig!

Samtalen gikk om løst og fast til lenge etter at sola hadde sunket bak skogen i vest. Himmelen ble et mørkt pledd som bredde seg over landskapet og en kulerund, hvit måne steg fra det fjerne øst. Med natta dalte temperaturen drastisk. Til slutt krøp jeg til korset og ble første mann som takka for seg, slentra bort til teltet fant den lune komforten i dypet av soveposen.

LANGFREDAG

Det var frost på marka da jeg vokna langfredag morgen og samtlige var skjønt enige om det hadde vært ei kald natt for beina. Den nye dagen lova imidlertid gull og grønne skoger. Fraværet av vind la Vigdarvatnet blankt og innbydende. Naturen speila seg i overflaten og helt inne ved land så vi yngel svømme rolig forbi på evig jakt etter noe å spise. Lenger ute vakte ørreten rett som det var og jeg angra bittert på at jeg hverken hadde tatt med stang eller vurdert å løse fiskekort.

Etter en lengre frokost som antakelig gikk over i lunsj, brøt vi leir og la ut på nytt tokt. Det virka for galt å forlate det glassklare vannet uten å dra nytte av de velsigna gode forholdene dagen hadde å by på. Vi tok farvel med bukta som hadde vært vårt hjem for ei natt og padla østover mot Fjon. Det som slo meg var den merkbare forandringen i vegetasjonen langs land. Trær vek plassen for lyng og buskvekster. I sør passerte vi irrgrønne beitemarker og på nordsida steg fjellsidene stedvis bratt opp av vannet. Vi snegla oss mot en klippevegg der et stort parti hadde rast ut en gang i fordums tider. Nå danna steinblokkene en høy, grotteaktig katedral. Den romma akkurat to kanoer.

Turen tilbake ble mer strevsom. Vinden hadde sneket seg umerkelig innpå oss og da – selvsagt – midt imot. Den urørte overflaten ble forvandla til et rufsete bølgelandskap på et øyeblikk. Ikke at det noen gang føltes dramatisk, men vi fikk i det minste en forsiktig smak av hvor lunefull naturen kan være. Fra tilbakelent lek til fysisk arbeid.

Da vi ankom Lindøy og dro båtene i land var det med stive ledd, sliten rygg og ømme muskler. Dette til tross; om anledningen skulle by seg igjen er jeg mer enn klar for en reprise. Kanocamping er gøy!

PÅSKEMORGEN

Det var en nydelig mandag morgen, så vidt over frysepunktet. Nattefrosten klamra seg fortsatt til de lange skyggene. Ei lav sol strakte seg, morgenfrisk og klar. Den kløv målretta på østhimmelen. Med den steg gradene, jevnt og trutt.

Palmehelga var over og påskeferien var godt i gang. Byferie, som vanlig. Jeg har nemlig ikke ord på meg for å være noen utprega skientusiast, men det betydde ikke at naturopplevelsene uteble.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Føttene tok meg inn til Toskatjørn, hvor man finner en av flere stistarter til Såt i Byheiene. Gjennom granskog, over ei lita trebru og så oppover skaret, langs den nesten tørrlagte Trongabekken, vestenfor Floget. Det hadde vært finvær den siste tida. Følgelig var stien forholdsvis lettgått. Mer steinete enn full av de sedvanlige gjørmehullene, det skulle i alle fall være visst.

Vegetasjonen hadde virkelig begynt å våkne til liv. Blåbærlyngen var proppfull av nye bladskudd. Skogstjernene sto i små klynger i skråningene og noen hvitveis fant seg selv innkapsla i frost der de klamra seg til livets rett.

RUMPETROLL

Jeg fulgte stien langs vestkanten av Søre Buafjellsmyr, passerte gjennom skyggen fra Rundesåta og klatra over gjerdeklyveren, sørøst for Buafjellet. Herfra var løypa stort sett steinlagt. Den svingte rundt ura i sørenden av fjellet og fortsatte nordvestover langs den bratte bergsida. På venstre hånd hadde jeg Nordre Buafjellsmyr som vida seg mer og mer ut jo lenger inn i dalen jeg kom. Jeg passerte en liten kulp og la merke til en gelélignende klump som lå urørlig i vannskorpa. De svarte kjernene i de glassaktige egga hadde allerede begynt å ta form av små rumpetroll.

BUAFJELL

Midt på myra kom jeg til et stiskille. Pila til venstre pekte mot Kringsjå, så jeg gikk til høyre, opp brekka til toppen av Buafjell (237 moh.) Fra den vesle varden var utsikten upåklagelig. Steinsfjellet skjerma for det meste av byen, men ellers sto jeg midt i et panorama. Herfra så jeg Siggjo i nord, Bokn i sør, Sletta i vest og snødekkede fjelltopper i innlandet. Jeg hadde fritt utsyn til både Såt og Krokavatnet og fikk litt følelsen av å sitte på Haugesunds tak, noe som i grunnen ikke er så langt fra sannheten. Klauv, som er kommunens høyeste punkt, ruver bare 9 meter høyere og ligger dessuten helt nord, på grensa til Sveio og i så måte utenfor området som regnes for å være Byheiene.

Jeg dilta over til den nordre toppen av fjellet, knappe 100 meter bortenfor. Varden der var mye større og hadde et distinkt særpreg med en stor stein i bunnen og eggelignende fasong i topp. Det passa godt i disse påsketider. Jeg satte meg ned framme på stupkanten, kjente den varsomme, men fortsatt kjølige trekken stryke meg over kinnet og titta ned på små mennesker som tråla langs stien fra Steinsfjellet med egne mål for øyet.

TROLLHOLA

Etter en liten rast fortsatte jeg nedover mot Trolldalen. Det fantes ingen tydelig sti i den retningen, men bakken var allikevel enkel å ta seg ned. Jeg kom ut på den velkjente, hellelagte stien like øst for Trollhola og mimra om da vi – som barn – gjemte oss bak steinveggene der og trodde vi hadde lurt våre foresatte trill rundt.

SKOGBRANNFELT

Det gikk fort over Iglavasshaugen og fram til den brede grusstien mellom Steinsfjellet og Krokavatnet. Jeg kryssa trebrua over bekken og fortsatte på den smale stien langs Djupadalsbråtene, over Nutamyr og nedover Stegafjell, langs utkanten av en av nyere tids største branner i Djupadalen. Selv om det begynte å bli noen år siden, bar området fortsatt preg av flammenes inngrep. Avsvidde, for lengst døde og spøkelsesaktig grå furustammer strakte seg mot vårhimmelen som knoklete fingre. Et trist syn, men samtidig vitna lendet om nytt håp i form av frodig, grønt gress og småbusker som var i ferd med å vokse fram.

PÅSKELUNSJ VED EIVINDSVATNET

Ved myra nede i dalen skråna jeg opp Stakkarinda, noe jeg angra på da jeg kjørte høyrefoten til bunns i et gjørmehull like over åskammen. Nå vel. Små uhell hører gjerne med på fottur i selveste moder naturs bakgård.

Istedenfor å labbe helt ned til Rasmus Andersens vei, tok jeg stien som følger den parallelt ned mot Långarebakka.

Jeg drøyde lunsjen helt til jeg fant en ledig benk ved Eivindsvatnet. I skikkelig påskeånd besto den av Kvikk Lunsj og Solo og til selskap hadde jeg et fortrolig par stokkender.

Jeg ligger på terrassen. På sofaen. Det er 9 grader i lufta, men føles som 19. Sola titter ned fra en skyfri, blå aprilhimmel, varmer og vekker godfølelsen i kroppen.

Jeg har en kopp kaffe innen rekkevidde og siste nummer av Fjell og Vidde i fanget. Jeg leser om tur og psykisk helse, kjenner meg enig i tekstforfatterens budskap selv om jeg ikke sliter med angst i det daglige og nipper til kaffien.

Det har ikke alltid vært slik. Da jeg begynte å telte alene i marka var det et stort skritt å ta. Tanker om alt som kunne gå galt meldte seg hele tida og truet med å sette en stopper for eventyrlysten. Kunne jeg stole på egne kart og kompass kunnskaper? Pakka jeg riktig i sekken? Hva om jeg skada meg uten mobildekning? Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv, undertrykke frykten, bare bestemme meg og så gjennomføre. Enklere sagt enn gjort, men det var nettopp dette som måtte til. Først i etterkant klarte jeg å se på tvilen og klumpen i magen som en smule irrasjonell.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ilddåpen kom i form av en to dagers tur i Suldalsheiene. Fra Gullingen, via Sandsa til Napen (1350 moh), Stranddalshytta, Suldalsosen og ned til Sand. Første natt campa jeg ved Midtnutvatnet i tett tåke. Den kom snikende utpå kvelden og letta ikke før sent neste formiddag. Jeg følte meg alene og bortkommen. Tankene gikk til de der hjemme og det varte og rakk før jeg i det hele tatt klarte å falle i søvn. Det ble heller ikke mange timene. 

Dag 2 vandra jeg fra morgen til kveld, la bak meg mange mil og slo til slutt opp gapahuken på Sand camping. Jeg var dødssliten og sov 8 timer i strekk, men hadde bevist overfor meg selv at dette var noe jeg kunne klare. Dessuten oppdaga jeg at jeg trivdes i eget selskap og at tiden passerer i et helt annet tempo når man ikke er bundet opp til faste rutiner. Siden har det blitt mange turer, både kortere og lengre. Jeg kan fortsatt engste meg for småting i forkant, men angsten tar aldri overhånd og jeg har motbevist den gang etter gang. 

Det er lett å prate om naturen og psykisk helse fra tryggheten på egen terrasse. Jeg sier ikke at dette er riktig for alle og enhver, men det føles riktig for meg.

Jeg trodde jeg var i rimelig god form. Ingen atlet, men i det minste moderat trent. Hver dag går jeg mellom en og to mil i relativt høyt tempo. Intenst nok til å bli både svett og andpusten. Et kvarters løpstrening, (i form av lek med ungene i barnehagen der jeg jobber,) var imidlertid nok til å stille spørsmål ved mitt selvbilde. Jeg var fullstendig utkjørt, noe jeg ikke hadde forestilt meg i mine villeste fantasier! Helt “pudding”, som enkelte ville sagt. Var det alderen som innhenta meg? Var det min utilslørte affeksjon for mat? Kan hende søtsaker og god drikke? Eller en kombinasjon av alle ovennevnte punkter? Holdt jeg meg selv for narr ved å tro at passe doser power-walking skulle holde helsa i sjakk?

Der og da bestemte jeg meg for å ta et oppgjør med egne innstillinger. Ikke alt på en gang. Å, nei. Så pass selvkontroll var jeg fullt klar over at jeg ikke hadde, men at noe måtte endres var innlysende. Et fungerende maskineri i en forholdsvis sunn kropp lød forlokkende, men ettersom jeg egentlig ikke var klar for å gi slipp på dårlige vaner måtte det bli tale om å moderere seg. Mindre porsjoner og en liten økning i aktivitetsnivå syntes å være svaret. Jeg innbilte meg at det handla om mental styrke. Et sted skal man jo starte. “Babysteps” heter det vel.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noen ganger savner man en gitar. Seks strenger å klimpre på. En gitarhals å føre fingrene over, slå akkorder på og mane lyder fra. Eller et munnspill. Noe som bringer fram toner; harmonier. En kilde til musikk, annet enn ens egen stemme. Det behøver ikke være intrikate skalaer, ei heller virtuose krumspring, eller skolerte fraseringer. Det jeg savna er – kan hende – muligheten til å føle meg delaktig; å føye meg til naturens orkester. Høres det forståelig ut, eller er det bare meg?

Jeg hører musikk over alt. Nyanserte melodier som trylles fram av et tilsynelatende intet. Tilsynelatende, fordi det i sannhet er alt annet enn ingenting… Musikken bor i fuglesang, i bris, i bekkefar og famlende skritt. I løs grus, raspende lyng, surklende myr og knitrende leirbål. 

Den er skjelden mer tilstede enn utpå vårparten, når insektene våkner til liv og summer kakafonisk omkring. Når trekkfuglene vender tilbake, bygger reder, hekker i gresset eller i trærne og kurtiserer fra tidlig morgen til sen kveld. Her finnes melankoli, iver, kjærlighet, aggresjon, mørke og lys, men ingen likegyldighet. Alt har et formål. Alt handler om fornyelse og følelser, blanda med årets – og naturens – forutsigbare kretsløp. Artenes målretta, harde kamp for tilværelsen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg satt utenfor teltet mitt ved Litlestemtjørn og skua utover det halvveis tørrlagte vannet. Sivet hadde begynt å reise seg, irrgrønt og frodig, men vannstanden var så lav at det minna mer om et myrlendt sumpområde enn et tjern. Dette til tross var det vakkert og fredfylt. Et mangfold av fugler kvitra uavbrutt fra granskogen rundt meg og et utall vannløpere lagde ørsmå ringer i overflaten der de pilte i sikksakk over den ellers glassklare skorpa. I ny og ne titta ei doven padde opp fra vannspeilet og snappa til seg en godbit før den forsvant i mørket igjen. Det satt ei nøtteskrike i skogen og gaulte som om det gjaldt livet. Med sine voldsomme skrik hørtes den mildest talt desperat ut og et øyeblikk tidde resten av naturen stille.

Sørhimmelen var tindrende blå. Jeg ville satt pris på mer sol, men den gjemte seg desverre bak godværsskyene i vest. Temperaturen tillot allikevel t-skjorte til nærmere åtte på kvelden. Første helga i april var beint ut så fin at den måtte benyttes. Et forsiktig hint der hjemme om at lysten til å campe ute hadde meldt seg på ny ble møtt med kjærlig forståelse. Dermed bar det avsted igjen. Fruen kjørte meg til ridestallen, nord på Bleikmyr. Derfra gikk det oppover Kleivane, forbi Ølkånå og Tjelltjørn, gjennom skogen til dagens mål. En fottur på knappe 3 kilometer. Man behøver ikke alltid gå så langt.

Ølkånå er ei gammal oppkomme med friskt vann. Den ligger langs restene av en gammel kirkevei, ei rute som også ble benyttet til og fra torvmyrene i tidligere tider. I dag fremstår den som et rustrødt gjørmehull, men kunne nok enkelt vært vedlikeholdt for fortsatt bruk.

Langs Tjelltjørn fantes et lengre parti tydelig opparbeida, steinsatt og bred kjerrevei. Det var det klareste tegnet jeg kunne spore etter den gamle kirkeveien.

Et par ender kom flyvende og landa i grasiøs glidedflukt like bortenfor campen min. Jeg hørte suset av utstrakte vinger og titta opp, akkurat tidsnok til å se dem lande på vannet. Det slo meg at denne arten kan ha gitt inspirasjon til både vannski, surfebrett og tilsvarende vannsportaktiviteter. De fikk det til å se så enkelt ut.

En svarttrost slo seg ned i nærmeste gran og stemte i med et så til de grader vrient repertoar at jeg bare måtte lene meg tilbake i gresset og nyte hver note! Snakke meg om å briljere! Den karen kunne det til gagns!

Timene gikk utrolig fort. Dagslyset svant og med det dalte temperaturen. Myggen plaga meg aldri denne kvelden, men jeg passa allikevel på å stenge myggnettet da jeg krabba inn i teltet og ned i den behagelige soveposen, tente “fjøslykta” og fant min egen boble innenfor tekstilrammene av min nesten 3 meter lange tunnelkonstruksjon fra Bergans.

Jeg hadde ryggen til den tidligere omtalte Vannveksveien. Faktisk lå den bare et par steinkast unna, men når sant skal sies kunne det like gjerne vært ei mil. Den var ute av syne og ute av sinn. 

Det skjer mye på et delvis inntørka tjern i skumringstimen. Amfibiene starta korøvelse og stokkendene iverksatte noe som minna mest om et basketak. Et vennskapelig sådan. Straks mørket falt på var derimot alt brått over. Verden stilnet, som om noen hadde skrudd volumet fra 10 til 1. Ingen vindsus. Ingen kvekking fra tjernet. Ingen fuglesnatring eller sang. Knapt et summende insekt. Når jeg virkelig konsentrerte meg kunne jeg høre bruset fra bekkefallene i det fjerne, i nord, så vel som i sør. To forskjellige toneleier, men svakt. Så svakt. Fjernt og anonymt. Det føltes som et utvetydig god natt fra omgivelsene. Så starta paddekonserten. Et jevnt, men monotont mangfold. Første tanke var at dette ble bortimot umulig å sovne til, men lyden skulle vise seg å være søvndyssende. 

Kvart over sju neste morgen strakte den støle kroppen og gløtta ut teltåpningen. Det var 4 grader i lufta. Morgensola hadde ennå ikke rukket fram til Litlestemtjørn. Temperaturen sto i sterk kontrast til de 17 varmegradene fra ettermiddagen i forveien, men mye tyda på at enda en fantastisk dag var i emning. 

Det lå et flatt snauberg knappe 5 meter fra teltet mitt. Der rigga jeg meg til, stekte kjøttpølser og egg og varma opp en boks tomatbønner mens ei oransje sol steg over den skogkledde høyden i øst. Den farga horisonten varm og innbydende. Det perfekte bakteppet for en tidlig frokost i det grønne. Snart fyltes lufta av dufter som fikk tennene til å løpe i vann.

Da jeg inntok mitt enkle varmmåltid la jeg for første gang merke til fargespillet i lav og mose. Grønne nyanser, naturligvis, men også små knappenålshoder av rødt, gult og grått. Det er i sannhet rart hvor mye man ikke registrerer når man stormer avgårde. Hvor mye man tar for gitt, eller bare overser. Noen ganger kan det være fordelaktig å stoppe opp, sette seg ned og ta de nære, små detaljene inn over seg. En oppdagelsesferd i miniatyr.