Noen ganger savner man en gitar. Seks strenger å klimpre på. En gitarhals å føre fingrene over, slå akkorder på og mane lyder fra. Eller et munnspill. Noe som bringer fram toner; harmonier. En kilde til musikk, annet enn ens egen stemme. Det behøver ikke være intrikate skalaer, ei heller virtuose krumspring, eller skolerte fraseringer. Det jeg savna er – kan hende – muligheten til å føle meg delaktig; å føye meg til naturens orkester. Høres det forståelig ut, eller er det bare meg?
Jeg hører musikk over alt. Nyanserte melodier som trylles fram av et tilsynelatende intet. Tilsynelatende, fordi det i sannhet er alt annet enn ingenting… Musikken bor i fuglesang, i bris, i bekkefar og famlende skritt. I løs grus, raspende lyng, surklende myr og knitrende leirbål.
Den er skjelden mer tilstede enn utpå vårparten, når insektene våkner til liv og summer kakafonisk omkring. Når trekkfuglene vender tilbake, bygger reder, hekker i gresset eller i trærne og kurtiserer fra tidlig morgen til sen kveld. Her finnes melankoli, iver, kjærlighet, aggresjon, mørke og lys, men ingen likegyldighet. Alt har et formål. Alt handler om fornyelse og følelser, blanda med årets – og naturens – forutsigbare kretsløp. Artenes målretta, harde kamp for tilværelsen.
Jeg satt utenfor teltet mitt ved Litlestemtjørn og skua utover det halvveis tørrlagte vannet. Sivet hadde begynt å reise seg, irrgrønt og frodig, men vannstanden var så lav at det minna mer om et myrlendt sumpområde enn et tjern. Dette til tross var det vakkert og fredfylt. Et mangfold av fugler kvitra uavbrutt fra granskogen rundt meg og et utall vannløpere lagde ørsmå ringer i overflaten der de pilte i sikksakk over den ellers glassklare skorpa. I ny og ne titta ei doven padde opp fra vannspeilet og snappa til seg en godbit før den forsvant i mørket igjen. Det satt ei nøtteskrike i skogen og gaulte som om det gjaldt livet. Med sine voldsomme skrik hørtes den mildest talt desperat ut og et øyeblikk tidde resten av naturen stille.
Sørhimmelen var tindrende blå. Jeg ville satt pris på mer sol, men den gjemte seg desverre bak godværsskyene i vest. Temperaturen tillot allikevel t-skjorte til nærmere åtte på kvelden. Første helga i april var beint ut så fin at den måtte benyttes. Et forsiktig hint der hjemme om at lysten til å campe ute hadde meldt seg på ny ble møtt med kjærlig forståelse. Dermed bar det avsted igjen. Fruen kjørte meg til ridestallen, nord på Bleikmyr. Derfra gikk det oppover Kleivane, forbi Ølkånå og Tjelltjørn, gjennom skogen til dagens mål. En fottur på knappe 3 kilometer. Man behøver ikke alltid gå så langt.
Ølkånå er ei gammal oppkomme med friskt vann. Den ligger langs restene av en gammel kirkevei, ei rute som også ble benyttet til og fra torvmyrene i tidligere tider. I dag fremstår den som et rustrødt gjørmehull, men kunne nok enkelt vært vedlikeholdt for fortsatt bruk.
Langs Tjelltjørn fantes et lengre parti tydelig opparbeida, steinsatt og bred kjerrevei. Det var det klareste tegnet jeg kunne spore etter den gamle kirkeveien.
Et par ender kom flyvende og landa i grasiøs glidedflukt like bortenfor campen min. Jeg hørte suset av utstrakte vinger og titta opp, akkurat tidsnok til å se dem lande på vannet. Det slo meg at denne arten kan ha gitt inspirasjon til både vannski, surfebrett og tilsvarende vannsportaktiviteter. De fikk det til å se så enkelt ut.
En svarttrost slo seg ned i nærmeste gran og stemte i med et så til de grader vrient repertoar at jeg bare måtte lene meg tilbake i gresset og nyte hver note! Snakke meg om å briljere! Den karen kunne det til gagns!
Timene gikk utrolig fort. Dagslyset svant og med det dalte temperaturen. Myggen plaga meg aldri denne kvelden, men jeg passa allikevel på å stenge myggnettet da jeg krabba inn i teltet og ned i den behagelige soveposen, tente “fjøslykta” og fant min egen boble innenfor tekstilrammene av min nesten 3 meter lange tunnelkonstruksjon fra Bergans.
Jeg hadde ryggen til den tidligere omtalte Vannveksveien. Faktisk lå den bare et par steinkast unna, men når sant skal sies kunne det like gjerne vært ei mil. Den var ute av syne og ute av sinn.
Det skjer mye på et delvis inntørka tjern i skumringstimen. Amfibiene starta korøvelse og stokkendene iverksatte noe som minna mest om et basketak. Et vennskapelig sådan. Straks mørket falt på var derimot alt brått over. Verden stilnet, som om noen hadde skrudd volumet fra 10 til 1. Ingen vindsus. Ingen kvekking fra tjernet. Ingen fuglesnatring eller sang. Knapt et summende insekt. Når jeg virkelig konsentrerte meg kunne jeg høre bruset fra bekkefallene i det fjerne, i nord, så vel som i sør. To forskjellige toneleier, men svakt. Så svakt. Fjernt og anonymt. Det føltes som et utvetydig god natt fra omgivelsene. Så starta paddekonserten. Et jevnt, men monotont mangfold. Første tanke var at dette ble bortimot umulig å sovne til, men lyden skulle vise seg å være søvndyssende.
Kvart over sju neste morgen strakte den støle kroppen og gløtta ut teltåpningen. Det var 4 grader i lufta. Morgensola hadde ennå ikke rukket fram til Litlestemtjørn. Temperaturen sto i sterk kontrast til de 17 varmegradene fra ettermiddagen i forveien, men mye tyda på at enda en fantastisk dag var i emning.
Det lå et flatt snauberg knappe 5 meter fra teltet mitt. Der rigga jeg meg til, stekte kjøttpølser og egg og varma opp en boks tomatbønner mens ei oransje sol steg over den skogkledde høyden i øst. Den farga horisonten varm og innbydende. Det perfekte bakteppet for en tidlig frokost i det grønne. Snart fyltes lufta av dufter som fikk tennene til å løpe i vann.
Da jeg inntok mitt enkle varmmåltid la jeg for første gang merke til fargespillet i lav og mose. Grønne nyanser, naturligvis, men også små knappenålshoder av rødt, gult og grått. Det er i sannhet rart hvor mye man ikke registrerer når man stormer avgårde. Hvor mye man tar for gitt, eller bare overser. Noen ganger kan det være fordelaktig å stoppe opp, sette seg ned og ta de nære, små detaljene inn over seg. En oppdagelsesferd i miniatyr.
