Cirka 12 kilometer og drøye 30 minutter i rolig tempo på stedvis glatt føre, så var jeg i Dragavika, på østsida av Førdesfjorden. Badevika er pent tilrettelagt. Her finner mann langgrunn sandstrand, svaberg og gressbakke. Gode muligheter for grilling er det også.
FEBRUAR
Etter en vindfull, kjølig og våt haugalandsvinter føltes det befriende å komme seg på en litt lengre tur. I desember og januar ble det i overkant mye sofatid. Enkelte nærturer gjorde jeg selvsagt rom for, men savnet etter nye stier og fjernere beliggenheter vokste seg stadig sterkere. En lørdags formiddag i februar trossa jeg fire grader og sønnavind, kasta meg på sykkelen og gjorde lengsel til opplevelse.
Gjennom min mangeårige erfaring som geocacher visste jeg at det skulle være stier i området mellom Dragavika og Frakkagjerd. Jeg hadde til gode å finne dem på noe kart og ble overraska da de viste seg å være både skilta og markert. “Langedal” sto det på pila like nedenfor parkeringsplassen og løypa var tydelig. Jeg låste sykkelen og langa ut.
Skjeve knær merkes ikke fra sykkelsetet, men som fotturist gir det seg kjapt utslag på skosålene. De slites ujevnt og må byttes med jevne mellomrom. Dessuten holder ikke stoffet like tett etter en periodes flittig bruk. Stien mot Langedal var særdeles fuktig i februar og tærne ble kjapt våte og kalde.
TURTØY
Turtøy fra innerst til ytterst er i aller høyeste grad viktig. Spesielt på lengre utflukter. Fra ulltrøyer til varme sokker, genser, lue, votter, stillongs og buff. Riktig valg av bekledning kan være alfa og omega for om opplevelsen går i den ene eller andre retningen. Slikt trenger ikke “koste skjorta”, for å bruke et relatert begrep. Det finnes et stort assortiment av billige og bra merker på markedet.
Når det gjelder fottøy, går jeg stort sett for halvhøye fjellstøvler med god støtte rundt anklene og såle med godt grep og demping. At de er bittelitt for store opplever jeg i hovedsak som en fordel. Romslighet rundt tærne sparer en for smerter i lengden, dessuten hender det jo at været skifter og det blir vått, eller kaldt. Da er det behagelig å vite at et ekstra par lubber får plass nede i skoene.
Ei vindtett jakke med snøring i livet og omkring hoftene er også godt å ha. Slik har jeg holdt varmen ved mang en anledning og i all slags vær. At jakka er utstyrt med hette kommer godt med både i sterk, isnende vind, regnskyll, sludd og snøvær. Hva turbukser angår sverger jeg til lette tolags benplagg som tørker forholdvis kjapt på kroppen så lenge man er i aktivitet. Ventiler for lufting, spesielt på varmere dager, men også om man går svett, er i tillegg en fordel. Likeså muligheten for å stramme buksebeina om anklene. Det kan spare en for mange ubehageligheter som for eksempel sår fra rispende lyng, myggstikk og flått.
Jeg fikk forespørsel om å teste ut noe tøy for Wenaas. Det dreide seg om ei lett stretchbukse, ei softshellbukse og et par fleecejakker som forhåpentligvis kunne egne seg bra for friluftsliv. Hvordan kunne jeg takke nei til et slikt tilbud? Ved første øyekast så plaggene velegna ut. De var lette og lune og lot til å ha alle egenskaper jeg vanligvis er på jakt etter. For anledningen benytta jeg meg av den lette stretchbuksa. Denne hadde snøring i livet. Jeg foretrekker normalt belte, men det fikk så være. Stoffet var slitesterkt, lett og ledig. I tillegg fantes det lommer på knærne, designa for å stappe votter eller lignende oppi og dermed gi demping om man for eksempel huker seg ned på en stein. Praktisk.
OVERGRODDE RUINER OG SMÅVARDER
Stien gikk bratt nedover og inn i skogen langs fjorden nord for Krossnes. Inne blant trærne, tett opptil bergveggen lå de gamle ruinene etter en bygning. De omliggende granene var kvista til høyt opp på stammen, så skogen virka åpen selv om trærne sto tett. I utkanten vokste store forekomster av kristtorn. Bortenfor lå flere mosegrodde grunnmurer i naturstein. Kan hende hadde det vært en stall eller lignende i sin tid?
Et steinkast lenger nord mista jeg stien og surra rundt ei lita stund før det gikk opp for meg at jeg skulle følge det som minna mest om et bekkefar oppover bakkene. Da terrenget flata ut igjen kom jeg over en rekke småvarder. Et tydelig tegn på ei flittig brukt turløype.
Isen lå flortynn og speilblank på Kvednamyrstjørna. Vannspeilet var stille og idyllisk selv om vinden ruska i trærne rundt. Det var som å komme over et bortgjemt paradis, ramma inn av en snøløs februars blasse oransje og brune farger. Bakenfor skimta jeg Alvanuten i det fjerne. En tur for en annen anledning.
UGLEKASSE
Jeg kom ut av skauen ved ei tilårskommen, rødmalt hytte i Udnarvik og fulgte en asfaltert avstikker opp mot Høieveien hvor jeg på ny skjena ut i lendet. Bare et par hundre meter denne gang før jeg var tilbake på landeveien, men på bred, tydelig sti som sikkert en gang hadde vært kjerrevei. Noen hadde montert en uglekasse i ei høyreist furu. Den hang skjevt og virka ubebodd. Kan hende var det vinterstormene som hadde revet den løs fra festet?
Da jeg nærma meg Frakkagjerd ungdomsskole fant jeg stien igjen på høyre hånd. Et lite stykke inn langs Svartløk lå et omfattende leirsted. Det så herja ut. Antakelig var det nok en gang vindens verk. Utoset fra Svartløk var demma opp med en stor steinmur. Stien kryssa over toppen. I tillegg hadde noen laga ei provisorisk plankebru nedenfor.
Løypa svingte i retning Kvednamyrstjørna igjen og gikk gjennom et svært myrlendt parti. Nok en gang trengte fukten inn i skoene og kjølte ned beina. Da var det godt å komme litt opp i høyden og kjenne fast grunn under seg noe lenger fremme.
Fra høyden gikk ruta sørover. Jeg kunne skimte parkeringa ved Dragavika og visste turen nærma seg slutten. Alt i alt strakte runden seg 4 km, en distanse som tok om lag 1 time å tilbakelegge. Ned den siste brekka var jeg uoppmerksom og skled på en liten issvull. Jeg vred både ryggen og kneet, men slapp å kave rundt i den våte lyngen. Behagelig var det ikke, men man blir på sett og vis vant til små uhell og skavanker når man ferdes mye i naturen.