Det er noe vakkert, kriblende og stolt over endelig å sitte med sin nye bok mellom hendene. Å ta og føle på et produkt man har brukt de siste to åra på å skape er en ubetinga glede. Og ei flott bok har det så absolutt blitt!
Fornøyd forfatter.
“Nye turopplevelser” er min andre bok for Vormedal Forlag innen genren friluftsliv. I 2020 kom “Fine fotturer – på kryss og tvers av Haugalandet, Sunnhordland og Ryfylke”. Den ble en salgssuksess og la grunnlaget for årets oppfølger. Denne gang tar jeg leserene med på el-sykkel og til fots i kjente og mindre kjente trakter, både langs landeveien og ute i naturen.
Turbeskrivelsene er som sist henta fra Haugalandet og Sunnhordland. I tillegg har jeg kryssa Hardangervidda gjentatte ganger og inkludert disse rutene og mine opplevelser derfra i boka.
Side om side.
Lørdag, 26 november, satt jeg i butikklokalet hos Vormedal Forlag og hadde gleden av å signere bøker for et hopetall kunder. Det er tydelig at det finnes mange turglade mennesker i vårt distrikt! Noen ville ha personlige hilsener, andre var godt fornøyde med å få forfatterens pennførte autograf i permen. Jeg rakk å skrible noen ord i en ekstra stabel før jeg takka for meg, så om du ønsker en signert utgave av “Nye turopplevelser”, er det bare å legge ruta innom Sørhauggata137 .
I Skotfoss-området, i Skien kommune, ligger et vakkert turområde og et spennende turmål. Min kone og jeg var på besøk hos vår datter og hennes samboer i Porsgrunn. I den anledning fikk vi “lurt” oss til nok en fottur med historisk sus.Mikaelshulen sett innenfra.
BRATT START
For langveisfarende som oss var det kronglete å finne fram til parkeringsplassen. Heldigvis var vi i følge med fastboende som kjente veien og hadde vært her før. En liten parkeringsplass like forbi stistart og en ny, litt større under opparbeiding like før romma plass til mang en turentusiast.
Tydelig merka stistart.
Stien starta bløtt og ble raskt bratt. De første par hundre meterne gikk det mer eller mindre rett oppover gjennom barskog før stien flata ut. Vi runda det snauhogde berget over gården på Grisholt. To hese haner galte om kapp og høstgule marker strakte seg langt og lenger enn langt nedunder oss. Så kom vi inn på en gammel skogsvei. Jeg ville kalt det en kjerrevei. Den var ujevn, men likevel lettgått. En gang i fordums tider måtte noen ha flytta store mengder stein for å bygge opp en bred og god vei nedover lia.
Hogstfelt.
Vi svingte rundt bunnen av Mikkelsdal og fulgte nordøst sida av Mikkelsås mot det solblinkende vannet, Nordsjø, nedenfor. Her var skogen tett. Tross blå himmel og skinnende sol virka stien relativt mørk. Oppe på Mikkelsås et sted skulle det finnes en gammel gravplass, men det var ikke den vi var på jakt etter i dag. Vi passerte avstikkeren og fortsatte på hovedstien til tykningen åpna seg igjen og høstlyset bada det omliggende terrenget i varme farger.
Første glimt av Nordsjø.
“PÅ EGET ANSVAR”
Framme på pynten fortsatte stien langs stupkanten. Det lå ei brygge inntil berget, 30 meter under oss. Hit kom de som fulgte vannveien til severdigheten. Et gult fareskilt var spikra opp i ei rak furu. “OBS! VANSKELIG STI,” sto det. “ALL FERDSEL PÅ EGET ANSVAR.” Det stemte bra med realitetene. Underlaget besto av sleipe steiner og glatt berg. Det gikk bratt oppover det siste stykket mot hula, men ruta var sikra med tau og rekkverk i rustent stål.
Vanskelig sti.
MIKAELSHULEN
Innenfor den rundt 3-5 meter høye huleåpningen fant vi et om lag 20 meter dypt rom. Bakken skråna slakt oppover desto lenger inn man kom. Huleveggene hadde et oransje skjær og massevis av inskripsjoner etter tidligere besøk.
Bratt og sleip siste etappe.
I middelalderen ble hula benytta som kirke. Den skal ha hatt innredning etter katolske normer og var viet erkeengelen Mikael. Selv om hulrommet har blitt utvida av menneskehender, var den i utgangspunktet en naturlig forekomst og et resulat av steinforvitring, da i form av granittiske gneiser.
Jeg har vært så heldig å få utforske – for meg – nye områder. Under besøk hos min datter i Porsgrunn gikk turen til Mølen i Larvik kommune. Dette stedet skilte seg radikalt fra kystterrenget jeg er vant med på Haugalandet.Gravrøys
HISTORIETIME
Det er historie nedfelt i rullesteinsstrendene på Mølen. Her er gravrøyser for mektige personer som døde for over 1000 år siden. De eldste av i alt 250 større og mindre røyser kan faktisk skrive seg fra bronsealderen, altså 3500 år tilbake i tid. Andre ble reist i jernalderen, eller vikingtida. Spekulasjoner vil ha det til at sagakongen Øystein Fret kan ha vært gravlagt her, men dette vet man ikke med sikkerhet.
Skumsprøyt
“RAET”
Det går en enorm grusavsetning rundt hele Skandinavia, dannet i kanten av innlandsisen for over 12-12.600 år siden. I Sørøst-Norge har dette fått navnet “Raet”. Vi fulgte grusvei til anvist parkeringsplass og traska utover mellom kratt og steiner på godt brukte og tydelige stier. Bølgene rulla inn fra Langesundsbukta, slo mot land med buldrende kraft og etterlot store dotter av sjøskum langs stranda. Det blåste friskt, men jeg lot meg fortelle at dette var ingenting sammenligna med virkelige høststormer. Da kunne sjøsprøyten stå langt innover land. Vi fant noe rekved å bruke som sitteunderlag og søkte ly i lesida av et par større steinblokker. Her smakte det med en kopp kaffe mens lasteskip passerte over horisonten i sørøst. Etterpå fortsatte vi langs stranda, passerte enorme gravrøyser og ei lang rekke mindre varder, før vi svingte innover land igjen.
Veletablert sti
FUGLEFREDINGSOMRÅDE
I krattskogen finner man blant annet nattergal og rødsik samt de rødlista dykkendene sjøorre og svartand. I tillegg kan man observere et mangfold av andre arter. Noen hekker, mens andre i større grad trekker forbi. Det er – alt i alt – registrert omlag 320 fuglearter på Mølen. Sjøområdene rundt Mølen er forøvrig verna som fuglefredingsområde.
Det finnes et fint turområde mellom Skeie, Helganes lufthavn og Kvalavåg på Karmøy. For meg – som bor på fastlandet – er det bare en kort sykkeltur unna.Rambaskårfjellet, 74 moh.
FLYSTRIPA OG GRODVATNET
Jeg la avsted utpå formiddagen og brukte om lag en halvtime på de litt over åtte kilometerne. Stistarten var markert med en lav bom. Den var enkel å passere med sykkelen på slep. Innenfor leda en smal grusvei nordvestover i svak stigning. Jeg kom til en bygning på venstre hånd. Her gjorde veien en liten sving nedover før den – hundre meter senere – dreide nord på ny. Jeg var omgitt av skog og så mindre stier føre inn mellom trærne rett som det var.
Etter et tydelig kryss bar det brattere utfor i sørvendt retning til jeg kryssa en snirklende bekk med utspring fra Grodvatnets nordende. Ny motbakke, så gikk det rake veien til enden av flystripa ved Helganes lufthavn. Her var veivalgene mange. Jeg starta med en tur østover og fant en liten rasteplass nede ved bredden av Grodvatnet. Det blåste en del, men plassen lå forholdsvis lunt til. Jeg unna meg en pause. I det fjerne hørtes det jevne rabalderet fra grusutsalget på Kvalavågsvegen.
Grodvatnet.
REVADALEN
Jeg vendte tilbake til rullebanen. Planen videre var å følge neste vei sørover til Revadalen. Jeg kom opp på en flate og fant den utydelige avstikkeren jeg var på jakt etter. Den var ulendt og full av mindre og større pytter. Fra sykkelsetet var det likevel enkelt å forsere disse. Inne i skogen smalna veien til en gruslagt sti som snirkla hit og dit. Da skogen åpna seg gikk det bratt nedover til nyanlagt asfaltvei. Den sto ikke inntegna på mine kart og kom i grunnen som en overraskelse. Her kjørte trailere i begge retninger med få minutters mellomrom. Heldigvis var det lagt til rette for fotgjengere og syklister langs sida av den smale veibanen.
Revadalen.
RAMBASKÅRFJELLET
Jeg fulgte Revadalen rett vest til det dukka opp skilting. Om jeg kryssa veien kunne jeg fulgt sti gjennom mer skog til Kvalavågsvegen, men jeg hadde tenkt meg over gjerdeklyveren og opp på Rambaskårsfjellet. Dit fikk ikke sykkelen være med.
Mot toppunktet.
Det var ikke lange biten, men gikk kun oppover. I førstningen var stien like pent tilrettelagt som den hadde vært gjennom skogen fra flyplassen. Nærmere toppen ble den mer tradisjonell. Det var plassert ut flere bord og benker i skråningen, så her fantes rikelig med muligheter for små, eller lengre pauser. På toppen sto et lite skur og ei mast. Så vidt jeg kunne skjønne var dette peileutstyr for flyplassen. Med sine 74 moh bød fjellet på fremragende utsikt i alle retninger. Jeg så skumsprøyten stå rundt skjærene utenfor Kvalavåg, øyna Åkrahamn i det fjerne og hadde utsyn over hele flystripa på Helganes. Det var lite aktivitet der denne formiddagen, men herfra kunne man følge hele innflyvningen om det skulle være trafikk i luftrommet.
Etter nok en pause gikk turen tilbake. Jeg fulgte hele Revadalen til Kvalavågsvegen og tok strake veien hjem. Det ble nesten ei mil. Selve turløypa innom flybanen, Grodvatnet, Revadalen og Rambaskårfjellet målte om lag 5,5 km. Alt i alt var jeg borte ca tre timer.
