Mikaelshulen

For langveisfarende som oss var det kronglete å finne fram til parkeringsplassen. Heldigvis var vi i følge med fastboende som kjente veien og hadde vært her før. En liten parkeringsplass like forbi stistart og en ny, litt større under opparbeiding like før romma plass til mang en turentusiast.

Stien starta bløtt og ble raskt bratt. De første par hundre meterne gikk det mer eller mindre rett oppover gjennom barskog før stien flata ut. Vi runda det snauhogde berget over gården på Grisholt. To hese haner galte om kapp og høstgule marker strakte seg langt og lenger enn langt nedunder oss. Så kom vi inn på en gammel skogsvei. Jeg ville kalt det en kjerrevei. Den var ujevn, men likevel lettgått. En gang i fordums tider måtte noen ha flytta store mengder stein for å bygge opp en bred og god vei nedover lia.

Vi svingte rundt bunnen av Mikkelsdal og fulgte nordøst sida av Mikkelsås mot det solblinkende vannet, Nordsjø, nedenfor. Her var skogen tett. Tross blå himmel og skinnende sol virka stien relativt mørk. Oppe på Mikkelsås et sted skulle det finnes en gammel gravplass, men det var ikke den vi var på jakt etter i dag. Vi passerte avstikkeren og fortsatte på hovedstien til tykningen åpna seg igjen og høstlyset bada det omliggende terrenget i varme farger.

Framme på pynten fortsatte stien langs stupkanten. Det lå ei brygge inntil berget, 30 meter under oss. Hit kom de som fulgte vannveien til severdigheten. Et gult fareskilt var spikra opp i ei rak furu. “OBS! VANSKELIG STI,” sto det. “ALL FERDSEL PÅ EGET ANSVAR.” Det stemte bra med realitetene. Underlaget besto av sleipe steiner og glatt berg. Det gikk bratt oppover det siste stykket mot hula, men ruta var sikra med tau og rekkverk i rustent stål.

Innenfor den rundt 3-5 meter høye huleåpningen fant vi et om lag 20 meter dypt rom. Bakken skråna slakt oppover desto lenger inn man kom. Huleveggene hadde et oransje skjær og massevis av inskripsjoner etter tidligere besøk.

I middelalderen ble hula benytta som kirke. Den skal ha hatt innredning etter katolske normer og var viet erkeengelen Mikael. Selv om hulrommet har blitt utvida av menneskehender, var den i utgangspunktet en naturlig forekomst og et resulat av steinforvitring, da i form av granittiske gneiser.