Vi skriver påsken 2024. Det er slutten av mars. Nettene er fortsatt kalde og været er ikke det beste, men en tradisjon er til for å holdes. Påsketuren med gjengen er lagt til Holmavatnet mellom Trodlakjerkå og Sagebakken i Tysvær.

Vårsola nytes på pynten utenfor camp.

TILKOMST
12:30 drar vi fra Haugesund i to biler med kanoer på taket. Vi skyter fart gjennom Aksdal, ned til Førland og utover Sagebakkenvegen til vi kan svinge av mot nordenden av Holmavatnet. Turen inn tar 25 minutter. Her ligger et par bolighus. Vi parkerer på en velegna avkjørsel like ved demningen i enden av vannet. Herfra er det en smal sak å sjøsette våre tre farkoster. To kanoer og en kajakk. Såpass må til når man er fem voksne karer med full oppakning og tre bikkjer på slep.

Klar for avgang.

LEIR
Baugen glir lett gjennom det forholdsvis stille vannet. Lett regn i lufta gjør det likevel til en fuktig opplevelse. Vi følger vestbredden sørover på leit etter et egna camp sted, men finner ingen. I sørenden krysser vi vannet og fortsetter søket langs østsida. Det er tett mellom skjær og kampesteiner under vannskorpa, så her må en ha blikket med seg både på land og til vanns.

Tunga beint i munnen mellom holmer og skjær.

Med to lavvoer og to mindre telt mellom oss kreves et litt større, forholdsvis flatt område. Sør for holmen, vest av Skatahaugane finner vi et slikt. Her er det lett å få farkostene i land og romslig plass mellom furutrærne.

Det tar ikke lange tida å reise camp. Den ene lavvoen blir sovekupé for tre av oss. Den andre blir dagens og kveldens fellesstue. Her rigger vi til et ildsted i form av en større kvistbrenner, får fyr på veden og kan begynne å tørke klærne vi har på kroppen. De fire andre har tatt med campingstoler og plasserer seg i en halvsirkel rundt ovnen. Jeg benytter liggeunderlag og breier meg ut på bakken, like ved utgangen. “Min egen sjeselong,” blir det spøkefullt bemerka.

Varmen brer seg i teltet.

BÅLKOS I LAVVOEN
Det lukter godt av fyringsveden der den knitrer og spraker. De liflige flammene slikker grådig om kubbene og strekker lange, flakkende fingre mot åpningen i toppen av teltet. Sent på ettermiddagen starter vi kokkeleringa. Maten blir tilberedt på primus og – lite samkjørte som vi er i matveien – blir det helt forskjellige retter. Noen har tatt med koteletter og potetsalat. Andre går for burger med potetmos. Selv har jeg tatt med mørbrad og fløtepoteter. Jeg får bomme litt løk av en kompis og dermed er måltidet fullkomment. Mat smaker sjelden så godt som ute i naturen.

Biff på primus.

Tåka kommer snikende før mørket og legger seg trolsk ute over vannet. Den er så tett at det blir umulig å skimte motsatt side. Vi kunne like gjerne vært på ei øde øy i Stillehavet. Så kommer mørket og legger seg rundt campen. Vi prater om løst og fast, løser verdensproblemer og kjører musikk quiz i tro påskeånd. Rundt midnatt takker jeg av, trosser regnet og baner meg vei til den andre lavvoen.

I nattens mulm…

NATTA OG MORGENEN ETTER
Det regner hele natta. Jeg står opp i sju tida. Fotenden av soveposen er dørgende våt. Vi har hatt lekasje et eller annet sted. Den siste timen har to gjess lagd et voldsomt leven utenfor. Nå er de borte. Til gjengjeld har regnet gitt seg. Jeg tar med den ene bikkja og går på oppdagelsesferd i nærområdet. I dalsøkket bakenfor campen går en gammel traktorvei. Gresset bærer preg av å være beitemarker. Det er lavt, velholdt og irrgrønt. Jeg følger hødedraget nordover og svinger ned igjen mot vannet etter noen hundre meter. Så følger jeg vannkanten tilbake til leir. Det er myrlendt over alt.

Godt opparbeida kjerre-/traktorvei.

Jeg setter meg på pynten utenfor campen, nyter enkelte solgløtt, lytter til fuglene og ser auren vake i det speilblanke, stille vannet. Dette er medisin for sjela. En ro man aldri finner i hverdagen. Jeg puster dypt og rolig. Lar stemningen vaske inn over meg. Terapi.

Holmavatnet bærer navnet sitt med rette.

Etter et par timer våkner gjengen til liv. Det lages frokost i form av bacon og pannekaker. Når regnet starter opp igjen pakkes leiren sammen. Det er tid for å vende tilbake til byen.

En lun palett i alle høstens nyanser omkransa meg under en lettskya oktoberhimmel. Skyene var en pen blanding av skifergrå og ferskenfarga og det var stilt. Fortryllende fredelig.

Blåtimen fra leir på Tronefjellet.
ALTFOR LENGE SIDEN SIST 
Månedene har rast avsted, hverdagen har krevd sitt, tida har hatt vanskelig for å strekke til og overskuddet har uteblitt. Samtidig vokste savnet etter ei rolig natt i pakt med naturen seg stadig større. Det var på høy tid å fylle sekken, loffe avsted og søke ut ei egna leir.
Før sola bikker horisonten helt.
Jeg var fast bestemt på nærtur. Byheiene er et fint område for nettopp dette, men jeg har liksom campa de fleste steder der fra før. “Been there, done that,” som ordtaket sier. Norheim-, Spanne- og Vormedalsmarka derimot; dette var velkjent terreng, men et areal jeg sjelden hadde telta i. Turstiene her er stort sett lettgåtte, men ikke akkurat overfylte av folk. Spesielt ikke på kveld eller nattestid. Spesielt ikke i østliggende kvadrant, som over Spannavarden og Tronefjell.
Utbedring av sti pågår fortsatt.
HØSTFERIE 
Med femte ferieuka til gode og greie værutsikter var det i grunnen bare å hoppe i det, først som sist. Jeg venta til utpå ettermiddagen, før jeg spente sekken på ryggen, trava opp Spannabrekka til Spannakalven (like innenfor kraftstasjonen) og tok fatt på blåmerka løype. Det var langt flere klopper og planketrapper i terrenget enn jeg mintes fra tidligere besøk, derav også enklere å ta seg noenlunde tørrskodd fram enn jeg hadde belaga meg på. Langt inne i marka lå et lite plankedepot og vitna om at Norheim- og Spanne friluftslag stadig jobba med utbedring av rutenettet her.
En kopp solbærtoddy, mens jeg venter på middagen…
LEIR
En god time etter å ha dradd hjemmefra Sakkestad, sør i Haugesund, var jeg framme og kunne begynne å rigge telt. Flatest var det midt i stien, men jeg fant et brukende sted borte ved kanten av stupet med sørvestlig utsikt. Lysene fra Hydrofabrikken på Karmøy funkla allerede i det fjerne. Jeg varma nok vann på primusen til en liten porsjon tørrpakka bidos og en kopp solbærtoddy som kunne nytes mens jeg venta på at middagen skulle bløytes opp og godgjøre seg. Imens sank sola over horisonten i vest og en liten bris gjorde seg til kjenne.
Endelig middagstid.
Tronefjell ligger 151 moh og kan skilte med utsikt i alle himmelretninger. Innenfor strekker Førresfjorden seg som en lang, blå finger. Utenfor gjør Karmsundet det samme. På toppen finnes flere lune steder med godt skydd for vær og vind. Det lar seg altså gjøre å ta en rast her uten å bli altfor kald, når det skulle være på året.
NATT
Blåtimen lekte med himmellerretet og lagde magi utenfor teltåpningen. Så ble det mørkt. En nesten full måne var mitt eneste selskap, men i det fjerne kunne jeg høre dempa trafikk, samt et og annet fugleskrik fra skauen og myrene mellom meg og Midtleite.
Månen holder vakt.
Jeg brukte tida til lett lesing i lampelys inntil jeg sovna, omkring klokka elleve. Halv fire ble jeg vekka av vindkast som rufsa i teltveggen, men falt i søvn på ny og snorka videre til over klokka seks. Det var godt og varmt i soveposen og nattsvart ute, så jeg nøt en enkel nistepakke der jeg lå. Først rundt halv åtte meldte morgenrøden sin ankomst og da sola brøt over innlandsfjellene en god time senere sto jeg omsider opp og pakka sammen saker og ting.
Morgengry i øst.
Jeg vurderte å følge stien videre som beskrevet i min siste bok; Nye Turopplevelser (Vormedal forlag, 2022), men endte med å traske tilbake samme vei jeg kom. Sakte men sikkert begynte også morgensola å varme i ryggen.

Påsketradisjon med en fin blanding av godt humør, galskap, god mat og fine naturopplevelser. Vi kaller det fortsatt guttetur, selv om majoriteten har passert 50 og sixpacken har blitt en, stor muskel.

Ilandstigning ved Sørestølen, Stokkadalsvatnet.
FLERE PÅ VANNET
I år gikk ferden til Vindafjord, Nedre Vats og Stokkadalsvatnet. Kanopadling mellom høye fjell, til en forandring. Jostein Marø hadde befart området ved en tidligere anledning og selv om vatnet ikke var av de største, mente han det lova bra.
Det var enkelt å finne fram, men parkeringa ved den vesle brygga i Stokkadalsvatnet var allerede full av folk. Nåvel, vi hadde med alt vi behøvde av utstyr og var overhode ikke engstelige for å bli frarøva noen god camp plass.
Provisorisk leir på gyngende myrgrunn, Fisketjørna.
FISKETJØRNA
Vi kasta loss og starta med å krysse vatnet i søradgående retning for så å følge strandlinja østover. Der et sted førte ei lita elv til et tilstøtende vann og det var dette vi ville sjekke ut. Elva var grunnere enn antatt. Vi måtte stige i land og hale/dra farkostene langs bredden for å få dem med ned til Fisketjørna, som nabopytten het. Ja, for det var ikke rare størrelsen. Å krysse Fisketjørna tok bare et par minutter. I mudderet på bunnen lå vannliljeblader og blinka opp mot oss som blasse hodeskaller. Det skapte et vag påskekrim stemning. I tillegg ble det vanskeligere å finne et tørt og fint leirsted enn vi hadde håpa. Joda, vi slengte opp en lavvo og tok en liten pause, men etter hvert herska enighet om å dra tilbake opp elva og heller finne veien til trelavvoen innerst i vika ved Sørestølen i Stokkadalsvatnet. Det var tyngre å dra farkostene motstrøms, det skal sies. Både Bjørn Tore Sørbø og Jostein Marø ofra tørre sko og tråkka ut i den grunne, men iskalde elva for å få kanoene fremover.
Bjørn Tore Sørbø vasser opp elva med kanoen på slep.
ISLAGT VANN
Vi runda Tednholmen på motsatt side av Grønevik, padla rundt neset og kom inn i riktig bukt. Problemet her var at vika var islagt. Vi prøvde å pløye oss gjennom det centimetertykke islaget, men kom ikke mange meterne før forsøket måtte oppgis. Nærmere land var isen tynnere og stedvis fantes åpne råk, så vi bana oss vei og kom da fram til slutt.
Isbryting langs bredden.
TRELAVVO
Med kanoene på land etablerte vi leir. Bjørn Tore og jeg reiste lavvo på flaten mens de to andre fyrte i bålpanna inne i trelavvoen. Det var ei koselig hytte med benker langs vinduene og en liten sovealkove i nordenden. Vinduer i alle himmelretninger ga flott utsyn og isen i vika betød høyst sannsynlig at ingen andre ville våge seg inn hit, til tross for at det fantes traktorvei nesten helt inn rundt vestsida av vatnet.
Trelavvo og egen lavvo på Sørestølen.
MIDDAGSTID
Timene fikk bein å gå på, våte sko og strømper ble tørka og etter hvert ble det diska opp med det ene herremåltidet etter det andre. Her fantes biff, pannekaker, burgere, fløtegratinerte poteter, potetmos, potetsalat og deilige sauser. Overflod? Ja, kanskje det, men vi har for vane å ta med oss det vi selv spiser. Da mørket senka seg kom gitarleleen fram og årets musikkquiz var i gang. Hvem som til syvend og sist gikk av med seieren føles noe uklart, men mye kan tyde på at det var forsamlingens yngste medlem, Fredrik Karlsen. Naturligvis ikke uten enkelte protester fra oss andre.
Biff og fløtegratinerte poteter.
FUGLELIV
Klokka gikk mot ett før jeg krøp ned i soveposen og sovna momentant. Neste morgen ble jeg vekka av hakkespetten som røyna seg ut på forskjellige stammer ikke så langt unna teltet. Da den ga opp og fløy sin vei kom en bokfink og satte seg like utenfor. Med sine tre tette kvink holdt den det gående i det uendelige før den strofene ble mer melodisk. Som om den bare måtte varme opp og renske halsen først. Nå var jeg uansett skikkelig våken og følte ingen behov for flere svippturer til drømmeland.
Fredrik Karlsen holder liv i flammene.
RYDDETID
Folk våkner veldig forskjellig på slike turer. Alle har vi forskjellige vaner. Tidligere år har jeg slentra rundt i leiren alene på morgenkvisten, gjerne i flere timer. I år var det allerede liv i gutta. De hadde fyr i bålpanna og var igang med koking av morgenkaffe. Normalt er jeg ikke så hyppen på frokost før langt ut på formiddagen, men gjorde et unntak for anledningen, stekte pølser, egg og brune bønner. Cowboy frokost.
Siden vi hadde lånt trelavvoen for anledningen ble det noe ekstra rydding og stell før vi kunne bryte opp og vende nesen hjemover. Hytta skulle vaskes ut og gjøres ren for fremtidige besøk. Det er jo aldri hyggelig å komme til ei nedslitt, rotete og tarvelig bu.
Isen i vika hadde smelta ytterligere i løpet av natta og formiddagen. I tillegg hadde vi rydda vei dagen før, så tilbakeferden var i grunnen en smal sak. Det hadde blåst litt opp, men ikke verre enn at det var til å leve med det heller.