Med lovnader om alle årstider på løpende bånd ble påskens guttetur lagt til et sted vi har vært før; Sandbotnen, lengst nordøst i Stakkestadvatnet, mellom Tysvær, Haugesund og Sveio. Vi var fem mann i følget, (pluss to hunder,) fordelt på to kanoer og en kajakk. Jostein Marø, Bjørn Tore Sørbø og to av sønnene hans; Casper og Noah. Ja, og så meg selv da.
Kveldsstemning på Sandbotnen.
Jostein og jeg var kjappest med å pakke i farkosten og satte avgårde fra Halseid, årets startsted. Da vi runda Kunes fikk vi føle vinden midt imot. Bølgetoppene gikk hvite, så vi bestemte oss for å dra gjennom lagunen innenfor Kidjaneset og heller hale kanoen mellom oss over det smale landpartiet på motsatt side. Herfra kryssa vi over til Forneset og fant ly for vinden på resten av ruta inn mot Sandbotnen.
Ut av lagunen innenfor Kidjaneset.
FØRSTE KVELD
Vi etablerte leir i vente på resten av følget, men det varte og rakk. Det ble god tid til både vedsanking, småspising og reising av en relativt stor tarp. Denne skulle tjene som fellesareale til sent på kveld.Resten av gjengen ankommer camp.
Først en time senere kom de andre skvulpende, etter å ha tatt den lange omveien i duskregn og liten kuling. Klokka hadde passert sju på kvelden og skulle krype mot halv ni før de resterende teltene var reist og alle kunne benke seg under tarpen i varmen fra bålet.
Under tarpen. (f.v. Casper, Noah og Bjørn Tore Sørbø.)
FOTTUR
Dagen etter hadde vinden snudd og kom fra nord. Det hadde striregna hele natta og bakken var surklende blaut. I tillegg var vinden isende kald, men vi fant en lun flate bak skogen, et steinkast unna. Her varma påskesola fra lettskya himmel.
Utpå formiddagen var det tid for å bevege skrottene. I flokk og følge trava vi oppover Djupadalen, mellom Storesåt og Normundsfjellet. Ferdselen var stiløs og tung, men gikk likevel radig.Meg, Noah, Casper og Jostein med Vinni på armen.
Gjennom Langedalen, forbi Geitaråsene, ut mot Badnatjørna, traff vi endelig sti. Denne tok oss det siste stykket opp til utsikten på Valhest, 313 moh, hvor vi var framme etter halvannen times gange.
Meg på Valhest.
Som tidligere nevnt blåste det heftig, men man finner alltid ei dump, eller en liten knaus hvor vinden ikke slipper til. Det gjorde vi også. Bjørn Tore hadde medbrakt niste til alle mann; “skjeva med kjøtt framme og bak”, lagd og sendt med av hans omtenksomme og kjære mor. De smakte aldeles fortreffelig! Med et ekstra lag av mykstekt løk og majones ble det rene, skjære gourmet måltidet.
“Skjeva med kjøtt framme og bak”.
Etter en god pause traska vi Valhest-ryggen sørover til Valafjellet, for så å ta oss ned i retning Skurvahaugane. Ved stikrysset skilte vi lag med Casper og Noah. De skulle fortsette mot Stakkestad for å bli plukka opp og returnere til sivilisasjonen. Oss tre gjenværende vendte nordvestover Ulvadalen. Det ble myrlendt og stiløst terreng på ny. Her nede, under dekke av Valhest, kjente vi lite til den sure vinden og sola begynte faktisk å varme.
RØVERHOLA
Neste delmål på ruta var “Røvarhola”, ei bortgjemt grotte som etter sagnet skal ha husa folk som hadde lensmannen i hælene. Dessuten sies det at katolske prester holdt ulovlige messer her i middelalderen. Stedet er vanskelig å finne, men på avstand kan man gjenkjenne det ved å se etter en slags “spiss nese” formasjon i klippeveggen, nordvest for toppunkten på Valhest. Vi karra oss fram gjennom einerbusker, kratt og over store steinblokker for omsider å stå foran huleåpningen. Det var grei skuring å komme inn, men her måtte man ned på alle fire.Bjørn Tore på vei ut av “Røverhola”.
I midten av “Røverhola” kunne man reise seg, titte skrått ned til åpningen på motsatt side, ut ei trang renne mot vest, eller opp den bratte pipehalsen like over seg. Det var på alle måter enkelt å forestille seg at sagnene rundt stedet kunne ha noe å fare med. Like utenfor huleåpningen lå det store, flate steiner innunder klippene. Kan hende hadde de en gang tjent som både sovealkover og kjøkken? Hvem vet?
“Spiss nese” formasjon. “Røverhola” ligger like nedenfor.
TILBAKE TIL CAMP
Vi fortsatte nedover Ulvadalen og, da myrområdet skråna steilere nedover terrenget, ble myrvannet til ei lita elv med lekre, små fossefall. Det var alt annet enn problemfritt å komme seg gjennom krattskogen ned til Marka, men på merksnodig vis fikk vi det til. Deretter gjensto bare å krysse den siste, vidspredde myra før vi var tilbake i campen på Sandbotnen. Runden var på godt og vel 11 kilometer og hadde tatt oss 5,5 timer, iberegna alle pauser, stopp og opplevelser på veien. Ikke rart det føltes godt å senke kroppen ned i godstolen og bare nyte ettermiddagssola!
Leske-stund i ettermiddagssol. (f.v. Bjørn Tore, Jostein og meg selv.)
Utpå kveldinga fikk vi gang på bålet igjen. Vinden hadde gitt seg helt, men nå kom frosten krypende. Da natta senka seg og det ble tid for å krype i soveposene, var teltveggene glinsende og stive av is. Det ble ei kald og urolig natt med hyppige oppvåkninger.
Hunden Cash.
HJEMTUREN
På morgenkvisten tok vinden seg opp igjen. Vi brøt leir i halv elleve tida og starta på den ublide tilbaketuren over opprørt vann, Bjørn Tore med en kajakk på slep. Å komme rundt Kidjaneset i motvind viste seg å bli en umulig oppgave, så vi dro farkostene over land atter en gang, padla gjennom den grunne lagunen og ut sivgata på vestsida. I tillegg valgte vi innsida av holmene, ytterst i Tømmervik, mot Kunes og videre inn i Sundet. Heldigvis starta ikke høljregnet før utstyret var pakka i bilene og motorduren fylte førerkupéen.
At snøen forsvant tidlig var gjerne trist for skientusiaster. For mitt vedkommende var det mer enn velkomment. Lite og ingen snø i innlandet betød nye muligheter for vår tradisjonelle kanotur med overnatting. Denne gang skulle ferden gå til Suldal. Planen var å padle Sandsavatnet for så å campe på Langanes, mer eller mindre tvers overfor Sandsa turisthytte. Påskeferie med fjellsus.
Langfredags morgen. Skuet, sett fra campen på Langanes.
2,5 TIMER FRA HAUGESUND
Avsparket gikk kl.12, Skjærtorsdag. Fem mann og to bikkjer fordelt på to biler. Kanoer og kajakk festa til takgrindene og bagasjeromma proppa til randen med telt og annet utstyr. Foran oss lå 2,5 timer i bil før vi kunne cruise gjennom et vårlig Gullingen skisenter, inn til Sandsaoset, parkere og losse av.
Bjørn Tore Sørbø og våre 3 farkoster, klare ved Sandsaoset.
Flere år tidligere vandra jeg langs østbredden av vannet, forbi eventyrlige fossefall, over frodige glenner og gjennom mektige steinurer. Denne gang skulle vi se området fra en helt annen vinkel og jeg fryda meg som et barn på julekvelden. Naturen rundt Sandsavatnet er som i Suldal forøvrig; storslått og vakker med lange avstander og høye topper på alle hold.
BLIKKSTILLE
Vi var framme ved vannet, hadde lossa av bilene og var klare for første åretak innen klokka 15. Været var overskya, men uten nedbør og vannet var så stille at det ligna ei vindusrute. Glassklart og med fri sikt til bunnen. Padling som dette kan sammenlignes med å fly. Å sveve med kano over en vidspredd glugge til en fremmedarta verden.
Vi fulgte land langs østsida av Sandsavatnet. Innenfor gikk veien videre til Blåsjø, men for anledningen var det fullstendig uinteressant. Kan hende ville det være noe trafikk bortetter veistrekket, men vi tvilte sterkt på at slikt ble forstyrrende der vi hadde tenkt oss. Mens vi padla registrerte vi bare et enslig kjøretøy.
I skumringa letta skydekket. Den synkende sola dekorerte himmelen med lun fargepalett.
På ett punkt ligna 1070 meter høye Karinuten legendariske Hårteigen på Hardangervidda, før den forsvant bak Fidjane idet vi gled videre og vinkelen forandra seg. I vest skua vi mot både Grovnuten, Svinastølsnut, Reinsnuten og Sandsa turisthytte, som forøvrig tilhører Stavanger turistforening. I øst hadde vi Nyastølsheiane, Siri Nutane og Svultanuten. Alle hadde spetter av etterhengende snø. Det føltes som høyfjellet på sommerstid, til tross for å være april på cirka 600 moh.
Det fantes fortsatt spor av snø i terrenget, helt ned til camp.
Det fantes spredte hytter i terrenget. Nedenfor en av dem skimta vi et par lekende unger i strandlinja. Foresatte fulgte pliktoppfyllende med. Ellers følte vi oss mutters alene. De to kanoene og den ene kajakken bytta på å dra. Vi gjorde god fart, men glemte ikke å ta innover oss det storslagne skuet naturen bød på.
I CAMP
Fem kvarter senere dro vi farkostene opp på den steinete stranda bak odden på Langanes. Vannstanden var relativt lav, men ettersom dette var et regulert vann la vi campen oppe på grasbakken. Leirbålet bygga vi derimot bare et par meter fra vannlinja.
Deler av campen.
Vi reiste tre telt for anledningen. Mitt nye Helsport, Jostein Marøs helårstelt og lavvoen som skulle huse Sørbø-gutta; Bjørn Tore, Casper og Noah. I tillegg måtte det gjøres plass til to bikkjer; Vinni og Cash. Middag laga vi på hver vår kant. Denne påsken hadde jeg kjøpt meg ny kvistbrenner og planla å koke både fløtepoteter og å steike biff med løk ved hjelp av dette utstyret. Jeg hadde imidlertid ikke tatt høyde for hvor ofte man må fôre en slik brenner og så meg – etter hvert – nødt til å trygle Sørbøs om lån av primus for i det hele tatt å få all maten varm på samme tid.
Biff med løk i ei panne, fløtepoteter i ei annen.
Utover kvelden steg vannstanden i Sandsavatnet jevnt og trutt. Rundt midnatt innså vi at bålet vårt var en tapt sak, trakk lenger opp og fikk liv i en litt større kvistbrenner enn min. På Sandsa turisthytte, tvers over vannet, slukna de siste lysa og da klokka passerte ett ga vi opp, alle sammen. Det var på høy tid å kaste inn håndkleet, krype ned i posen og gi Ole Lukkøyet sitt.
Vannstanden i det regulerte vannet steg utover kvelden og slukka etter hvert bålet.
Mellom sand og gule gresstuster sov jeg som en bjørn i vinterdvale og våkna ikke før halv åtte neste dag. Da var allerede Marø i gang med morgenritualet, hadde rigga opp primusen, skulle steike bacon og fikse seg ei feit svele. Jeg tok til takke med ferdigsmurte lefser og en klunk Dr. Pepper, men selskap, det hadde vi. Folka i tipien drøyde det enda et par timer før de viste tegn til liv.
Vi opplevde et variert, men stort sett makeløst vær.
EKSTRATUR
Rundt 12-tida hadde Marø og jeg for lengst pakka camp og dro ut på vannet for å prøve fiskelykken. Resten av gjengen hadde rigga seg til med en større påskefrokost og spiste fortsatt, så det fantes ingen grunn til hastverk. Det ble verken fangst eller napp. Etter hvert valgte vi heller å krysse vannet og følge motsatt bredd tilbake mot bilene. Det ble en betraktelig lengre rute, men vi kom tettere på landskapet som hadde vært vårt veggmaleri siste døgn. Fossefall, halvskjulte støler, bekkeos, steinete strender og blankslipte svaberg. Faktisk brukte vi så lang tid på ekstra-utflukten at turkompisene våre rakk å pakke bil og sto klare for hjemreisen om lag en halvtime før oss. De hadde fulgt samme rute som dagen i forveien uten at vi noensinne så snurten av dem, så lange er de faktiske avstandene på Sandsavatnet.Blå prikk markerer camp.
Vi skriver påsken 2024. Det er slutten av mars. Nettene er fortsatt kalde og været er ikke det beste, men en tradisjon er til for å holdes. Påsketuren med gjengen er lagt til Holmavatnet mellom Trodlakjerkå og Sagebakken i Tysvær.
Vårsola nytes på pynten utenfor camp.
TILKOMST 12:30 drar vi fra Haugesund i to biler med kanoer på taket. Vi skyter fart gjennom Aksdal, ned til Førland og utover Sagebakkenvegen til vi kan svinge av mot nordenden av Holmavatnet. Turen inn tar 25 minutter. Her ligger et par bolighus. Vi parkerer på en velegna avkjørsel like ved demningen i enden av vannet. Herfra er det en smal sak å sjøsette våre tre farkoster. To kanoer og en kajakk. Såpass må til når man er fem voksne karer med full oppakning og tre bikkjer på slep.
Klar for avgang.
LEIR Baugen glir lett gjennom det forholdsvis stille vannet. Lett regn i lufta gjør det likevel til en fuktig opplevelse. Vi følger vestbredden sørover på leit etter et egna camp sted, men finner ingen. I sørenden krysser vi vannet og fortsetter søket langs østsida. Det er tett mellom skjær og kampesteiner under vannskorpa, så her må en ha blikket med seg både på land og til vanns.
Med to lavvoer og to mindre telt mellom oss kreves et litt større, forholdsvis flatt område. Sør for holmen, vest av Skatahaugane finner vi et slikt. Her er det lett å få farkostene i land og romslig plass mellom furutrærne.
Det tar ikke lange tida å reise camp. Den ene lavvoen blir sovekupé for tre av oss. Den andre blir dagens og kveldens fellesstue. Her rigger vi til et ildsted i form av en større kvistbrenner, får fyr på veden og kan begynne å tørke klærne vi har på kroppen. De fire andre har tatt med campingstoler og plasserer seg i en halvsirkel rundt ovnen. Jeg benytter liggeunderlag og breier meg ut på bakken, like ved utgangen. “Min egen sjeselong,” blir det spøkefullt bemerka.
Varmen brer seg i teltet.
BÅLKOS I LAVVOEN Det lukter godt av fyringsveden der den knitrer og spraker. De liflige flammene slikker grådig om kubbene og strekker lange, flakkende fingre mot åpningen i toppen av teltet. Sent på ettermiddagen starter vi kokkeleringa. Maten blir tilberedt på primus og – lite samkjørte som vi er i matveien – blir det helt forskjellige retter. Noen har tatt med koteletter og potetsalat. Andre går for burger med potetmos. Selv har jeg tatt med mørbrad og fløtepoteter. Jeg får bomme litt løk av en kompis og dermed er måltidet fullkomment. Mat smaker sjelden så godt som ute i naturen.
Biff på primus.
Tåka kommer snikende før mørket og legger seg trolsk ute over vannet. Den er så tett at det blir umulig å skimte motsatt side. Vi kunne like gjerne vært på ei øde øy i Stillehavet. Så kommer mørket og legger seg rundt campen. Vi prater om løst og fast, løser verdensproblemer og kjører musikk quiz i tro påskeånd. Rundt midnatt takker jeg av, trosser regnet og baner meg vei til den andre lavvoen.
I nattens mulm…
NATTA OG MORGENEN ETTER Det regner hele natta. Jeg står opp i sju tida. Fotenden av soveposen er dørgende våt. Vi har hatt lekasje et eller annet sted. Den siste timen har to gjess lagd et voldsomt leven utenfor. Nå er de borte. Til gjengjeld har regnet gitt seg. Jeg tar med den ene bikkja og går på oppdagelsesferd i nærområdet. I dalsøkket bakenfor campen går en gammel traktorvei. Gresset bærer preg av å være beitemarker. Det er lavt, velholdt og irrgrønt. Jeg følger hødedraget nordover og svinger ned igjen mot vannet etter noen hundre meter. Så følger jeg vannkanten tilbake til leir. Det er myrlendt over alt.
Godt opparbeida kjerre-/traktorvei.
Jeg setter meg på pynten utenfor campen, nyter enkelte solgløtt, lytter til fuglene og ser auren vake i det speilblanke, stille vannet. Dette er medisin for sjela. En ro man aldri finner i hverdagen. Jeg puster dypt og rolig. Lar stemningen vaske inn over meg. Terapi.
Holmavatnet bærer navnet sitt med rette.
Etter et par timer våkner gjengen til liv. Det lages frokost i form av bacon og pannekaker. Når regnet starter opp igjen pakkes leiren sammen. Det er tid for å vende tilbake til byen.
En lun palett i alle høstens nyanser omkransa meg under en lettskya oktoberhimmel. Skyene var en pen blanding av skifergrå og ferskenfarga og det var stilt. Fortryllende fredelig.
Blåtimen fra leir på Tronefjellet.
ALTFOR LENGE SIDEN SIST
Månedene har rast avsted, hverdagen har krevd sitt, tida har hatt vanskelig for å strekke til og overskuddet har uteblitt. Samtidig vokste savnet etter ei rolig natt i pakt med naturen seg stadig større. Det var på høy tid å fylle sekken, loffe avsted og søke ut ei egna leir.
Før sola bikker horisonten helt.
Jeg var fast bestemt på nærtur. Byheiene er et fint område for nettopp dette, men jeg har liksom campa de fleste steder der fra før. “Been there, done that,” som ordtaket sier. Norheim-, Spanne- og Vormedalsmarka derimot; dette var velkjent terreng, men et areal jeg sjelden hadde telta i. Turstiene her er stort sett lettgåtte, men ikke akkurat overfylte av folk. Spesielt ikke på kveld eller nattestid. Spesielt ikke i østliggende kvadrant, som over Spannavarden og Tronefjell.
Utbedring av sti pågår fortsatt.
HØSTFERIE
Med femte ferieuka til gode og greie værutsikter var det i grunnen bare å hoppe i det, først som sist. Jeg venta til utpå ettermiddagen, før jeg spente sekken på ryggen, trava opp Spannabrekka til Spannakalven (like innenfor kraftstasjonen) og tok fatt på blåmerka løype. Det var langt flere klopper og planketrapper i terrenget enn jeg mintes fra tidligere besøk, derav også enklere å ta seg noenlunde tørrskodd fram enn jeg hadde belaga meg på. Langt inne i marka lå et lite plankedepot og vitna om at Norheim- og Spanne friluftslag stadig jobba med utbedring av rutenettet her.
En kopp solbærtoddy, mens jeg venter på middagen…
LEIR
En god time etter å ha dradd hjemmefra Sakkestad, sør i Haugesund, var jeg framme og kunne begynne å rigge telt. Flatest var det midt i stien, men jeg fant et brukende sted borte ved kanten av stupet med sørvestlig utsikt. Lysene fra Hydrofabrikken på Karmøy funkla allerede i det fjerne. Jeg varma nok vann på primusen til en liten porsjon tørrpakka bidos og en kopp solbærtoddy som kunne nytes mens jeg venta på at middagen skulle bløytes opp og godgjøre seg. Imens sank sola over horisonten i vest og en liten bris gjorde seg til kjenne.
Endelig middagstid.
Tronefjell ligger 151 moh og kan skilte med utsikt i alle himmelretninger. Innenfor strekker Førresfjorden seg som en lang, blå finger. Utenfor gjør Karmsundet det samme. På toppen finnes flere lune steder med godt skydd for vær og vind. Det lar seg altså gjøre å ta en rast her uten å bli altfor kald, når det skulle være på året.
NATT
Blåtimen lekte med himmellerretet og lagde magi utenfor teltåpningen. Så ble det mørkt. En nesten full måne var mitt eneste selskap, men i det fjerne kunne jeg høre dempa trafikk, samt et og annet fugleskrik fra skauen og myrene mellom meg og Midtleite.
Månen holder vakt.
Jeg brukte tida til lett lesing i lampelys inntil jeg sovna, omkring klokka elleve. Halv fire ble jeg vekka av vindkast som rufsa i teltveggen, men falt i søvn på ny og snorka videre til over klokka seks. Det var godt og varmt i soveposen og nattsvart ute, så jeg nøt en enkel nistepakke der jeg lå. Først rundt halv åtte meldte morgenrøden sin ankomst og da sola brøt over innlandsfjellene en god time senere sto jeg omsider opp og pakka sammen saker og ting.
Morgengry i øst.
Jeg vurderte å følge stien videre som beskrevet i min siste bok; Nye Turopplevelser (Vormedal forlag, 2022), men endte med å traske tilbake samme vei jeg kom. Sakte men sikkert begynte også morgensola å varme i ryggen.
Påsketradisjon med en fin blanding av godt humør, galskap, god mat og fine naturopplevelser. Vi kaller det fortsatt guttetur, selv om majoriteten har passert 50 og sixpacken har blitt en, stor muskel.
Ilandstigning ved Sørestølen, Stokkadalsvatnet.
FLERE PÅ VANNET
I år gikk ferden til Vindafjord, Nedre Vats og Stokkadalsvatnet. Kanopadling mellom høye fjell, til en forandring. Jostein Marø hadde befart området ved en tidligere anledning og selv om vatnet ikke var av de største, mente han det lova bra.
Det var enkelt å finne fram, men parkeringa ved den vesle brygga i Stokkadalsvatnet var allerede full av folk. Nåvel, vi hadde med alt vi behøvde av utstyr og var overhode ikke engstelige for å bli frarøva noen god camp plass.
Provisorisk leir på gyngende myrgrunn, Fisketjørna.
FISKETJØRNA
Vi kasta loss og starta med å krysse vatnet i søradgående retning for så å følge strandlinja østover. Der et sted førte ei lita elv til et tilstøtende vann og det var dette vi ville sjekke ut. Elva var grunnere enn antatt. Vi måtte stige i land og hale/dra farkostene langs bredden for å få dem med ned til Fisketjørna, som nabopytten het. Ja, for det var ikke rare størrelsen. Å krysse Fisketjørna tok bare et par minutter. I mudderet på bunnen lå vannliljeblader og blinka opp mot oss som blasse hodeskaller. Det skapte et vag påskekrim stemning. I tillegg ble det vanskeligere å finne et tørt og fint leirsted enn vi hadde håpa. Joda, vi slengte opp en lavvo og tok en liten pause, men etter hvert herska enighet om å dra tilbake opp elva og heller finne veien til trelavvoen innerst i vika ved Sørestølen i Stokkadalsvatnet. Det var tyngre å dra farkostene motstrøms, det skal sies. Både Bjørn Tore Sørbø og Jostein Marø ofra tørre sko og tråkka ut i den grunne, men iskalde elva for å få kanoene fremover.
Bjørn Tore Sørbø vasser opp elva med kanoen på slep.
ISLAGT VANN
Vi runda Tednholmen på motsatt side av Grønevik, padla rundt neset og kom inn i riktig bukt. Problemet her var at vika var islagt. Vi prøvde å pløye oss gjennom det centimetertykke islaget, men kom ikke mange meterne før forsøket måtte oppgis. Nærmere land var isen tynnere og stedvis fantes åpne råk, så vi bana oss vei og kom da fram til slutt.
Isbryting langs bredden.
TRELAVVO
Med kanoene på land etablerte vi leir. Bjørn Tore og jeg reiste lavvo på flaten mens de to andre fyrte i bålpanna inne i trelavvoen. Det var ei koselig hytte med benker langs vinduene og en liten sovealkove i nordenden. Vinduer i alle himmelretninger ga flott utsyn og isen i vika betød høyst sannsynlig at ingen andre ville våge seg inn hit, til tross for at det fantes traktorvei nesten helt inn rundt vestsida av vatnet.
Trelavvo og egen lavvo på Sørestølen.
MIDDAGSTID
Timene fikk bein å gå på, våte sko og strømper ble tørka og etter hvert ble det diska opp med det ene herremåltidet etter det andre. Her fantes biff, pannekaker, burgere, fløtegratinerte poteter, potetmos, potetsalat og deilige sauser. Overflod? Ja, kanskje det, men vi har for vane å ta med oss det vi selv spiser. Da mørket senka seg kom gitarleleen fram og årets musikkquiz var i gang. Hvem som til syvend og sist gikk av med seieren føles noe uklart, men mye kan tyde på at det var forsamlingens yngste medlem, Fredrik Karlsen. Naturligvis ikke uten enkelte protester fra oss andre.
Biff og fløtegratinerte poteter.
FUGLELIV
Klokka gikk mot ett før jeg krøp ned i soveposen og sovna momentant. Neste morgen ble jeg vekka av hakkespetten som røyna seg ut på forskjellige stammer ikke så langt unna teltet. Da den ga opp og fløy sin vei kom en bokfink og satte seg like utenfor. Med sine tre tette kvink holdt den det gående i det uendelige før den strofene ble mer melodisk. Som om den bare måtte varme opp og renske halsen først. Nå var jeg uansett skikkelig våken og følte ingen behov for flere svippturer til drømmeland.
Fredrik Karlsen holder liv i flammene.
RYDDETID
Folk våkner veldig forskjellig på slike turer. Alle har vi forskjellige vaner. Tidligere år har jeg slentra rundt i leiren alene på morgenkvisten, gjerne i flere timer. I år var det allerede liv i gutta. De hadde fyr i bålpanna og var igang med koking av morgenkaffe. Normalt er jeg ikke så hyppen på frokost før langt ut på formiddagen, men gjorde et unntak for anledningen, stekte pølser, egg og brune bønner. Cowboy frokost.
Siden vi hadde lånt trelavvoen for anledningen ble det noe ekstra rydding og stell før vi kunne bryte opp og vende nesen hjemover. Hytta skulle vaskes ut og gjøres ren for fremtidige besøk. Det er jo aldri hyggelig å komme til ei nedslitt, rotete og tarvelig bu.
Isen i vika hadde smelta ytterligere i løpet av natta og formiddagen. I tillegg hadde vi rydda vei dagen før, så tilbakeferden var i grunnen en smal sak. Det hadde blåst litt opp, men ikke verre enn at det var til å leve med det heller.
