Utsnitt fra privat samling.

Musikk. Lekende, trøstende, oppviglede, beroligende, provoserende musikk. Den kommer i alle former og nyanser. Passer alle sinnsstemninger og er min beste terapeut. Aner ikke hvordan jeg skulle klart meg uten!

Jeg minnes å henge ved musikkbaren på Helgelands Musikk i Skjoldavegen. Det var i ungdomsårene. Likeens var jeg fast gjest hos Bloms Musikk i Haraldsgata og Hot Music i Niels Skorpens gate. I tillegg kunne jeg stå timevis og lytte gjennom plate etter plate på Oasen Storsenter. Slik oppdaga jeg hva som bevega meg og hva som rulla rett forbi.
Egentlig starta det mye tidligere. Min mor hadde en liten spiller hjemme og en anstendig samling av singler fra 50- og 60-tallet. Jeg lytta dem halvt ihjel fra den dagen jeg fikk lov til å sette dem på alene. Her fantes alt fra The Shadows til Jim Reeves, Tom Jones, Don Martin, Frank Sinatra, The Platters, The Supremes, samt mange, mange fler, men det var Elvis Presley som først gikk helt hjem. Jeg kunne ikke et ord engelsk – til det var jeg altfor ung – men herma etter beste evne og stemte i med skingrende barnerøst. Da min far en kveld kom hjem og forærte meg den nyeste Elvis skiva, Moody Blue, var jeg solgt! Min første LP! Fra den dagen sparte jeg det jeg kunne av min skrantne ukelønn og utvida egen samling, litt etter litt.
En god kompis hadde tilgang på hele samleboksen av The Beatles. Vi lærte oss de første gitarakkordene og dermed var gnisten tent. Vi skulle bli like gode og erobre verden med storm! (Snakker meg om å leve opp til klisjeen!) Vel, noe Beatles ble vi aldri, men begge er fortsatt aktive innen musikken. Han spiller. Jeg skriver.
Det var først i tenårene jeg fikk råd til min egen platespiller. Dette var i 80-åra og nå som jeg ser meg tilbake var musikksmaken noe snever. Jeg var pop entusiast og ofra i grunnen veldig lite tid på andre genrer. Disse gjorde først sitt inntog i mitt repertoar fra andre halvdel av det beryktede 80-tallet da jeg ble venn med en allsidig vinyl-entusiast.
Enkelte band tar mer hylleplass enn andre…

 

CD-plater overtok markedet og med det ble også jeg digital. I årenes løp samla jeg hundrevis av titler og platespilleren gikk i glemmeboka. Nå har det seg imidlertid slik at avspillingsmediene er i stadig forandring. Nye moter overtar for gamle. Streamingtjenester som Spotify, iTunes og Tidal er nok blant de mest populære go-to markedene for alt innen musikk slik ting har utvikla seg. Men i tillegg har vinylen fått sin nye renessanse.
Det er aldri for sent å ta opp igjen gamle gleder. Jeg kjøpte flunkende ny platespiller og børsta støv av den gamle samlingen. Her fantes plater jeg ikke hadde hørt på over femogtjue år! Frydefulle gjenhør! Det er i sannhet noe helt eget over å legge den sorte skiva på spilleren, løfte armen på plass, slippe stiften ned og høre den gode knitrelyden fra en velbrukt LP. En egen varme, forent med nostalgi. Et glimt inn i ungdomstida. Å forene et yngre jeg med en middelaldrende mann.
Shabby Records ved Risøybrua i Haugesund.

 

Vi har bare ei platesjappe igjen i Haugesund. Shabby Records selger nytt og gammelt om en annen. På kort tid har dette rukket å bli min nye yndlingsbutikk. Når jeg blar gjennom reol etter reol på jakt etter skjulte skatter raser timene avsted. Og innimellom kommer man faktisk over noe som vekker interessen, eller til og med får en til bryte ut i ukontrollert ekstase. Ja, for musikken har stadig den virkningen på meg. Musikk er mat for sjela.

 

Dyrafjellet, 171 moh.

Karmøys høyeste fjell ligger faktisk på fastlandet. Nærmere bestemt på Skre. Dyrafjellet består av to tvillingtopper som begge stikker 171 meter mot himmelen. Enkleste tilkomst finner man fra Døleveien og Slettetræet, der det går sti til toppen.

Jeg tok sykkelen fatt og tråkka de sju kilometrene fra Stakkestad, via Raglamyr og Ørpetveit, rundt Toskatjørn til Skre. Om man kommer hit med bil kan det være lurt å kjøre noe lenger innover Døleveien for å finne egna parkeringsplass. Med sykkel var det noe enklere. Jeg satte den fra meg bak en grønnmalt garasje like ved stistarten.
Løypa var umerka, men lett å følge. Særdeles bløt må den også kunne kalles før den bana seg vei oppover gjennom tett blandingsskog. Like før høyden kom jeg til ei lita bu med tilhørende telemast og fra toppunktet ble jeg belønna med nydelig utsikt. Herfra kunne jeg se at skodda lå tett inne i Grinde og at morgendisen fortsatt bølga dovent over Aksdalsvatnet. I sør sprakk skydekket opp og bada Bokn og Førresfjorden i gyldne solstrimer. Vest i havet knuste hvite bølger mot holmer og skjær tross en heller flau vind.
Førresfjorden og Bokn i det fjerne.
Langs stien mot topp nummer to støtte jeg på en eldre herremann og slo av en prat. Det viste seg at han bodde på Slettetræet og at det var hans tursko som hadde tråkka opp nettverket av stier i området. Når man tar turen minst en gang til dagen over mange år blir det gjerne slik. Han pekte ut ei løype som var lettere å gå med tanke på returen og jeg takka for tipset før vi fortsatte i hver vår retning.
Morgentåka lå fortsatt tett lenger inne i landet.
Ifølge kartet er disse to fjelltoppene nøyaktig like høye. Fra den nordøstre ser man mer av innlandet, mens den sørvestre gir bedre utsyn over Førresfjorden og sørover fastlands Karmøy.
Jeg gjorde som mannen sa og fulgte ny løype ned fra fjellet. Denne var åpenbart flittigere brukt, slynga seg nedover skrentene og lot til å peke mer sørover før den svingte brått vest og brakte meg ut på veien tjue meter nedenfor min parkerte sykkel. Alt i alt var dette en rundtur på bare en knapp kilometer og tok om lag tjue minutter å gå.
Umerka, men tydelige løyper.
Jeg valgte å sykle om Eike og golfbanen på hjemveien. Den turen var et par kilometer lenger, men absolutt verdt det. Den smale veien er mindre trafikkert og i tillegg sang fuglene uavlatelig om tidlige vårtegn. Deilig.