Hva kan jeg ta med av ekstra goder? (En skal jo kose seg på tur.) Hva kan jeg utelate? Takler jeg ensomheten over lengre tid enn før? Hvor tung bør sekken være? Klarer jeg å gå så langt med så mange kilo på ryggen? Har jeg glemt noe? Rekker jeg toget? Hvordan blir temperaturen og været? Er stien godt merket? Har jeg valgt riktig kart? Hva med batterier og lommelykt? Fotoapparat eller mobilkamera? Riktig fottøy? Nok klesbytte? For mye klesbytte? Middager for ei uke, eller fiskestang og god tro? Hvor lenge er egg holdbare i temperaturer mellom 0 og 12 grader? Havregrøt, eller polarbrød? Kanskje begge deler? Hvordan ser terrenget ut? Ulendt? Bratt? Fuktig? Snødekket? Må jeg bestille plass på turisthyttene? (Jeg tar med telt og sovepose.) Turen tar seks til sju dager. Hva om jeg trenger en hviledag, (eller blir liggende værfast?) Er stiene godt merka?
Joda. Disse og flere ting farer fortsatt gjennom hodet før en lengre fjelltur, selv etter mange års erfaring. Prøving og feiling. Nedturer og triumfer. De står tett i tett og friskt i minnet. Jeg satser på at jeg har lært noe av tidligere tokter og støtter meg til den tilegnelse kunnskapen. Det skal nok gå bra i år også, selv om jeg har doblet både distanse og tid fra tidligere år. Jeg følger tross alt T-merkede stier og har gjort grundig research i forkant, men sekken ligger fremme, halvpakket og i stadig forandring. “Bedre føre var…” heter det jo.
Jeg vendte tilbake til Skåredalen ei god uke etter forrige overnatting, kryssa trebrua i Fedjedalen og steg oppover skråningen langs sida av Rossaberg. Været var noenlunde likt som da jeg forlot stedet sist; varmt, men overskya. Jeg passerte teltplassen min og lurte på hva som hadde besatt meg til å campe så nær bebyggelse. Normalt ville jeg gjemt meg mer bort; funnet et sted som i hvert fall lå i skjul for omgivelsene. Nok en gang kom jeg til at tiden på døgnet måtte ha vært den avgjørende faktoren. Å campe i kveldinga…
Planen for dagens ekspedisjon var en helt annen. Jeg ville opp til Kringsjåhytta for så å følge en sti ned igjen langs sørvest sida av Steinsfjellet. Det var et – for meg – ukjent tråkk som hadde “dukka opp” da jeg studere kartet over Byheiene og ingen sti skal være uprøvd.
Den vanligste ruta å velge inn til Kringsjå er utvilsomt den som går fra parkeringa på Steinsfjellet. Den er grusa, bred og lettgått. Personlig foretrekker jeg løypa fra Fedjedalen og opp. Her er naturen frodig og utsikten en helt annen. Om man snur seg og titter bakover, ser man ut over Skåredalen og Ørpetveit, Spannhelgeland og – etter hvert som man stiger i lendet – Boknafjellet i det fjerne. Stien var bratt og tidvis våt. Nattens regnskyll hadde ennå ikke rukket å tørke helt opp, selv om det var sent på ettermiddagen. Normalt liker jeg å gå i morgentimene, men noen hadde nylig formant meg om viktigheten av variasjon.
KRINGSJÅ
Jeg kom til toppen av lia og bana meg vei gjennom furuskogen. Det vil si; det var ikke noe særlig til skog å bane seg gjennom. De fleste trærne var felt, noe som resulterte i at Kringsjå atter kledde navnet sitt. Utsikten var som den sikkert må ha vært i 1909, da den første hytta ble reist av Fjellaget Harald, finansiert av IOGT. Nå lå den stille og forlatt, like nedenfor Flagghaugen og titta utover byen og havet gjennom sine mangesprossede ruter.
Jeg svingte oppom Kringsjå Seter, annekset på høyden sør for hovedbygget, for å se om det var mer liv der. Snart kunne jeg imidlertid konstatere at til og med sauefjøset sto tomt. Øyensynlig var villsauene ute på beite et sted.
Ferden gikk tilbake, forbi den rødmalte Kringsjåhytta og langsetter grusgangen, nordvestover. Luften fyltes av fjern barnelatter og kort tid etter dukka en småbarnsfamilie opp rundt nova. Vi passerte hverandre med nikk og tause smil, slik man gjerne gjør i marka, for så å holde fram i hver vår retning.
Da jeg kryssa den brolignende konstruksjonen over myra i skaret like etterpå, klang det i bjeller lenger nede i dalen. Der gikk tre-fire av de raggete, gråhvite villsauene å gressa. De ensa meg ikke, så jeg lot sau være sau og klatra opp trappetrinnene til neste utsiktspunkt. Her var det satt fram en trebenk. Den gjorde jobben som rasteplass. Ifølge kartene jeg hadde saumfart der hjemme skulle det finnes en sti like bakenfor. Det var denne jeg ville prøve ut.
GJENGRODDE STIER
Det jeg fant var den svake antydning av et tråkk. Lyng og gress hadde vokst vilt og nærmest tetta det igjen. Når sant skal sies minna det mer om en sildrebekk enn noen løype. Jeg bestemte meg for å følge sporet et stykke allikevel og se om det bedra seg etter hvert. Det ble noe hopping fra gresstust til gresstust på stadig leting etter tegn til stien. Her og der måtte jeg bøye til side store bregner som hadde vokst seg både høye og brede. Så kom jeg plutselig til en mosegrodd steinmur. Det gikk en smal, overgrodd trasé langs steinene. Enkelte steder så det ut for at gresset var tråkka ned for ikke så lenge siden. Jeg tolka dette som tegn på at enkelte vandrere fortsatt ferdes her. Da måtte det vel gå an for meg også å komme videre?
Ved enden av muren hadde ei furu velta på tvers av stien. Den var allikevel enkel å forsere. Jeg kom opp på en liten bakketopp, så skråna terrenget nedover igjen. Det ble mer myrlendt, men her og der fant jeg plutselig et og annet falmende stimerke. En gang må de ha vært røde. Nå var de i beste fall rosa.
En tistelsommerfugl fulgte meg på veien. Den slo dovent med sine små vinger, landa jevnlig på steiner, blomster og nærliggende buskvekster hvor den lot til å vente på meg, bare for å ta til lufta igjen straks den ble innhenta. Da jeg kom til skogbrynet skilte våre veier lag. Jeg dukka inn mellom grantrærne, pressa meg videre og sto brått på asfaltveien.
VENDEREIS
Stien fortsatte nedover på motsatt side. Det gjorde jeg også. Her var den betraktelig tydeligere og det ante meg at det ville bli en smal sak å labbe resten av veien ned til Lionsløypa rundt Eivindsvatnet. Så feil kan man ta. På flaten et par hundre meter lenger nede stoppa stien brått i ei særdeles fuktig myr. Ettersom jeg for anledningen gikk i joggesko, virka partiet uframkommelig for mitt vedkommende. Av den grunn valgte jeg heller å ta meg opp igjen til asfaltveien for deretter å følge den ned til Skåredalen, men jeg vender helt sikkert tilbake ved en senere anledning.
Fredagskvelden kom. Normalt benker vi oss foran tv-skjermen og lar NRK eller TV2 stå for underholdninga. Denne fredagen var intet unntak. Problemet var at jeg følte meg alt annet enn underholdt, ergo ble jeg sittende å bla gjennom diverse apper på mobilen. Da jeg ramla innom Yr.no så jeg Pinsehelga overstrødd med med regnværsskyer. Unntaket var natt til lørdag, med delvis skya oppholdsvær, greie temperaturer og lite vind. Konversasjonen som fulgte var kortfatta:
“Jeg pakker i sekken og legger meg i byheiene i natt.” “Like greit.” “Må jo benytte været mens det er noenlunde okay…” “Helt enig.”
Dermed var avgjørelsen tatt og et kvarter senere sto jeg klar i døra med det nødvendigste utstyret på ryggen. Jeg har gjort det til en vane å ha sekken mer eller mindre ferdigpakka nettopp for anledninger som dette, men det var første gang det hadde kommet til nytte.
Det var allerede seint på kveld, så jeg følte ingen behov for å dra langt inn i marka. I stedet gikk ferden til Skåredalen og oppover bakkene mot Kringsjå. Ikke spesielt langt oppover heller. Mørket hadde falt på innen jeg nådde fram, så jeg slo opp teltet på en flate ved stien, like ovenfor byggefeltet. Sannsynligheten for å få besøk i løpet av natta var tross alt forsvinnende liten. Etter lysene fra Skåredalen å dømme var de fleste husstander i ferd med å gå til ro. Jeg krøp ned i soveposen med Rossaberg tårnende over meg og slukna nesten med det samme.
Morgenen etter ble jeg vekka av en fuglekonsert uten sidestykke. Det sto i sterk kontrast til årets første måneder, da alt en hørte var ei og annen klagende kråke. Himmelen hadde skya over, men temperaturen var fortsatt fin. Eneste aberet var at hodet hadde sklidd av puta i løpet av natta så nakken var øm og stiv.
Vi er heldige som har et så fint naturområde nær sagt like utenfor stuedøra. I grunnen overrasker det meg at ikke flere benytter seg av de mange, flotte overnattingsmuligheter Byheiene har å by på.
Byparken: Folketom en tidlig formiddag, men alt annet enn livløs. Vannet flommet i den vesle fontenen, ut av munnen på det yndige bronsebarnet og ned i etasjebassengene foran den hvite paviljongen med det irrgrønne taket, hvor to enslige gråmåker tok morgenbadet. Man kunne formelig høre bladene vokse i busker og trær omkring den grusdekkede sirkelen i parkens midje. Naturligvis et sansebedrag og den varsomme morgenbrisen var åpenbart illusjonisten.
Grusringen var omgitt av parkbenker. Hver og en malt i den samme, eira grønnfargen som prydet taket på den tilårskomne paviljongen. Jeg valgte meg en vestvendt sitteplass og dumpet kroppen ned på de kjølige, harde trespilene.
Som ved et trylleslag våknet omgivelsene. Byduer lettet fra sine skjul i tekroner, busker og omliggende hustak. Samtlige med et mål for øyet; meg.
De kom som en tsunami. En samstemt bølge av dun og gråfargede fjær. Brått var jeg omgitt av kurrende tiggere. De fleste landet på bakken, men to var modige nok til å bli nærgående. De vaglet seg på hvert sitt kne og tittet, forventningsfulle og innlysende grådig, like inn i mine uværsblå øyne. “En godbit, takk.” “Smuler er også brød…” “Could you spare some, mister…?”
Jeg har hørt historiene. Byduer er smittebærere. Luftens rotter. De formerer seg som bakterier. Noen 2 – 4 ganger i året. To egg om gangen, noe som i “verste” fall betyr 8 avkom på 12 måneder… Avføringen deres er etsende for takrenner, avløpsrør og takstein, kan føre til glatte underlag og er generelt illeluktende. De er gjerne etterkommere av brevduer og klippeduer, men betraktes ofte som en pest og en plage, selv om de har blitt et vant (og like ofte kjært) innslag i bybildet, nesten hvor enn en ferdes.
Hadde jeg hatt noe å dele, hadde jeg utvilsomt gjort det, omgitt av et hundretalls, bedende blikk. I dette henseende ville enhver eventuell fordom vært meg likegyldig. Mat var imidlertid noe jeg ikke hadde bragt med meg, et faktum som ble oppfanget nesten urimelig raskt de bevingede gjester. De to på bukseknærne mine skakka på hodet og kastet seg indignert på flukt, hvorpå hærskaren som omgav meg fulgte samme eksempel og forsvant like brennkvikt som de hadde dukka opp.
Jeg så meg om, dro et – muligens – oppgitt sukk og løfta legemet fra trebenken. Med ett føltes det å bli sittende overflødig.
