En lun palett i alle høstens nyanser omkransa meg under en lettskya oktoberhimmel. Skyene var en pen blanding av skifergrå og ferskenfarga og det var stilt. Fortryllende fredelig.
ALTFOR LENGE SIDEN SIST
Månedene har rast avsted, hverdagen har krevd sitt, tida har hatt vanskelig for å strekke til og overskuddet har uteblitt. Samtidig vokste savnet etter ei rolig natt i pakt med naturen seg stadig større. Det var på høy tid å fylle sekken, loffe avsted og søke ut ei egna leir.
Jeg var fast bestemt på nærtur. Byheiene er et fint område for nettopp dette, men jeg har liksom campa de fleste steder der fra før. “Been there, done that,” som ordtaket sier. Norheim-, Spanne- og Vormedalsmarka derimot; dette var velkjent terreng, men et areal jeg sjelden hadde telta i. Turstiene her er stort sett lettgåtte, men ikke akkurat overfylte av folk. Spesielt ikke på kveld eller nattestid. Spesielt ikke i østliggende kvadrant, som over Spannavarden og Tronefjell.
HØSTFERIE
Med femte ferieuka til gode og greie værutsikter var det i grunnen bare å hoppe i det, først som sist. Jeg venta til utpå ettermiddagen, før jeg spente sekken på ryggen, trava opp Spannabrekka til Spannakalven (like innenfor kraftstasjonen) og tok fatt på blåmerka løype. Det var langt flere klopper og planketrapper i terrenget enn jeg mintes fra tidligere besøk, derav også enklere å ta seg noenlunde tørrskodd fram enn jeg hadde belaga meg på. Langt inne i marka lå et lite plankedepot og vitna om at Norheim- og Spanne friluftslag stadig jobba med utbedring av rutenettet her.
LEIR
En god time etter å ha dradd hjemmefra Sakkestad, sør i Haugesund, var jeg framme og kunne begynne å rigge telt. Flatest var det midt i stien, men jeg fant et brukende sted borte ved kanten av stupet med sørvestlig utsikt. Lysene fra Hydrofabrikken på Karmøy funkla allerede i det fjerne. Jeg varma nok vann på primusen til en liten porsjon tørrpakka bidos og en kopp solbærtoddy som kunne nytes mens jeg venta på at middagen skulle bløytes opp og godgjøre seg. Imens sank sola over horisonten i vest og en liten bris gjorde seg til kjenne.
Tronefjell ligger 151 moh og kan skilte med utsikt i alle himmelretninger. Innenfor strekker Førresfjorden seg som en lang, blå finger. Utenfor gjør Karmsundet det samme. På toppen finnes flere lune steder med godt skydd for vær og vind. Det lar seg altså gjøre å ta en rast her uten å bli altfor kald, når det skulle være på året.
NATT
Blåtimen lekte med himmellerretet og lagde magi utenfor teltåpningen. Så ble det mørkt. En nesten full måne var mitt eneste selskap, men i det fjerne kunne jeg høre dempa trafikk, samt et og annet fugleskrik fra skauen og myrene mellom meg og Midtleite.
Jeg brukte tida til lett lesing i lampelys inntil jeg sovna, omkring klokka elleve. Halv fire ble jeg vekka av vindkast som rufsa i teltveggen, men falt i søvn på ny og snorka videre til over klokka seks. Det var godt og varmt i soveposen og nattsvart ute, så jeg nøt en enkel nistepakke der jeg lå. Først rundt halv åtte meldte morgenrøden sin ankomst og da sola brøt over innlandsfjellene en god time senere sto jeg omsider opp og pakka sammen saker og ting.
Jeg vurderte å følge stien videre som beskrevet i min siste bok; Nye Turopplevelser (Vormedal forlag, 2022), men endte med å traske tilbake samme vei jeg kom. Sakte men sikkert begynte også morgensola å varme i ryggen.