Jobben la til rette for planleggingsdag på Utstein Kloster Hotell. Etter endt økt vrengte jeg på meg turstøvlene og traska østover langs Mosterøyvegen.
Det var sein ettermiddag i midten av november, men jeg hadde et håp om å nå 360° utsikten på Mastravarden før solnedgang. Tempoet ble deretter. Ett par hundre meter avsted dreide jeg til høyre, forbi skuten hvor kyrne sto å rauta, over grinda og til venstre langs rødmerka turistløype. Den var enkel å følge, men gjørmete og full av klauv-tråkk i førstningen.
Fjøløy tegner seg foran horisonten.
På høyre hånd fikk jeg stadig bedre utsikt over Sandviga, Søre Lamholmen og Fjøløy der jeg steg i lendet, jevnt og trutt. Lenger vest åpna Nordsjøen seg. Innimellom gikk bølgetoppene hvite og himmelen var allerede et vakkert skue.
Langs steingjerdet. Fargene i landskapet var varmere enn lufta.
Terrenget ble farga av den dalende sola og skyggene begynte å bli lange. Jeg kom til et steingjerde og fulgte dette sørover før stien dreide krapt mot venstre. Her lå det klopper langs muren, men de var glatte av frost, så det føltes tryggere å traske videre i søla opp mot en gjerdeklyver og inn i ett lite skogholt, forbi to tjern. Det øverste bar navnet Jonepytten og lå 84 moh.Stien fortsatte langs kanten av tjernet.
Bløt slette.
Heretter fulgte ei lengre, åpen slette før barskogen omslutta meg på ny. Denne var tett og mørk, men det varte ikke lenge før jeg var ute på motsatt side og støtte på dagens andre gjerdeklyver. I det fjerne skimta jeg beitende sauer.
Gjerdeklyver nummer to.
Det siste stykket var det bratteste. Så var jeg brått framme ved varden på 154 moh og utsikten skuffa ikke. Herfra så man langt i alle himmelretninger. Et vidsyn som nesten kunne ta pusten fra en. I tillegg var sola akkurat i ferd med å ta seg en dukkert der ute i vest og farga kveldshimmelen i sterke, varme farger. Det fikk ikke hjelpe om vinden ulte om ørene og temperaturen nærma seg null. Synet var glødende og satte følelsene i fyr og flamme.
Dagslyset svant raskt.
Det sto en fastmontert kikkert ved siden av varden, men denne var fastfrosset i nedadgående retning og lite vits i å benytte seg av. Likevel skimta jeg Kvitsøy langt der ute, samt en og annen småbåt som tøffa sakte gjennom bølgene.
Sola stupte ned bak skyene på horisonten. Det var på tide å vende nesen nedover igjen og finne tilbake til hotellet før høstmørket senka seg over Mosterøy.
