En søndag midt i mars kjørte vi sør til Åkrehamn, svingte inn på Myrdalsvegen og fulgte denne til endes. Her var det godt med parkeringsplasser for turgåere fra fjern og nær.
I mitt rette element.
Turen starta på traktorvei, sørøst, mellom beitemarker til skogsbeltet før stigningene mot fjellagets hytte. Mylderet av småfugler inne i furuskogen kvitra våren i møte og vekka varme følelser i rusten kropp. Selv har jeg gått turen flere ganger, men for fruen ble det første gang. Hun lot seg begeistre over den barnålskledde grusstien, høyreiste trestammer og ikke minst den innbydende Speiderplassen midt i skauen. Til søndag å være sto området besynderlig tomt.
Speiderplassen.
Vi tok fatt på stigningene, hilsa – som seg hør og bør – på forbipasserende og gikk strakt inn i østavinden. Det varte ikke lenge før Kinnebu dukka opp om nova. Her var det folksomt. Både gamle og unge hadde funnet veien til den søndagsåpne bua.
Kinnebu i marssol. For første gang opplevde jeg åpen hytte.
På en ledig plass i solveggen ved fjellagshytta la vi inn en liten halvtimes gourmet pause for konsum av medbrakt niste. For anledningen diska jeg opp med rista grovbrød over og under en deilig Siliana-omelett. Mat smaker alltid ekstra godt i det fri.
Tørr og fin sti.
Etter rasten lokka jeg fruen med på en nordgående sti. Den starta bak trelavvoen like ved hytta og var for det meste tørr etter et par fine våruker. Ei rute jeg aldri har gått før vil alltid ha en dragning på meg. Jeg elsker å oppdage nye tråkk, se nye omgivelser og kartlegge ukjent terreng.
Etter et par hundre meter delte stien seg. Vi hadde forsert småmyrer og tilårskomne klopper, hilst på flere lokalkjente og skritta over stein og grastuster. Nå holdt vi til venstre og gikk nedover til vi støtte på ei bredere (og tydelig mye brukt) løype som leda vestover mot Åkrehamn.
Vi titta bakover og øyna Boknafjellet gjennom godværsdis i det fjerne. Til venstre for landemerket stakk Søre Sålefjell – øyas høyeste punkt – seg fram. Et klart bevis på overkommelige avstander i et lettgått, om kurvete kystterreng.
Børstespinnerlarve.
En børstespinnerlarve kravla over stien. Enkelte vinddrag sendte den om kull, men den kvelva seg rundt og fortsatte ferden. Om ingen tråkka på den og om den unngikk sultne fuglers skarpe blikk, ville larven før eller senere gjennomgå en metamorfose og bli en vakker sommerfugl. Det hadde vi ikke tid til å vente på, men tanken var både vakker og voldsom på en gang. Livets sirkel kan være lunefull. For enkelte arter innebærer det flere farer enn andre.
Snart tegna Strigvatnet seg på høyre flanke. Et innbydende vann jeg ville dradd packraften med på, om vannet hadde vært større og bydd på flere utfordringer enn et kvarters padletur.
Strigvatnet i det fjerne.
Da vi for alvor var igang med den slake nedstigninga, kom vi over en avstikker som førte opp til bygdeborga på Steinsfjellet. Bygdeborger var satt opp på steder det skulle være enkelt å forsvare og hvor lokalbefolkninga kunne søke tilflukt i urolige tider. Ofte var de ringet inn med steinmurer. Denne var anslått å stamme fra år 3-400 f.Kr. I Karmøy kommune finnes rester etter tre slike. En her, en på Visnes og en i Skudeneshavn. Vi dro ikke oppom for å ta en titt denne gang, men jeg ser ikke bort fra at jeg legger det inn i framtidige planer.
Info-tavle for bygdeborga på Steinsfjellet.
Vi passerte under høyspentledningene og gjennom et smalt skogsbelte. Så var vi ute blant beitemarker igjen og kunne bane oss vei tilbake til bilen. Nyfikne sauer fulgte oss med granskende blikk fra andre sida av gjerdet.
I nydelig vårvær, midt i mars, passa det fint med en rusletur rundt Bongsatjørn i Aksdal. Ruta er preparert. Med grussti hele veien passer turen for alle, enten du går, jogger, sykler, triller barnevogn, eller sitter i rullestol. Noen brattere partier til tross; dette er et vakkert og lettgått stykke Haugalandsnatur.
Brygga nedenfor Vannkanten.
Vi parkerte ved Aksdal Inn Motell og gikk ned til den langstrakte brygga foran leilighetskomplekset Vannkanten, helt nordøst ved Aksdalsvatnet. Godværsskyer speila seg i de vage krusningene og skotøyet lagde dempa rytmikk der vi slentra over bryggeplankene.
Froskebekken.
Snart svingte vi oppover på grusstien og fulgte denne forbi Froskebekken og ned til vannkanten på ny før den skar over haug og hammer. Lyng og gress bar fortsatt preg av lange vintermåneder, men hist og her øyna vi små lauvskudd som vitna om en vår i emning.
En av mange hvilebenker langs løypa.
Langs hele løypa er det plassert ut benker, så her finnes rikelig med anledninger for å slå seg ned, ta en pust i bakken, nyte medbragt niste, eller bare være ett med naturen. Uansett hvor i løypa man befinner seg er det et nydelig skue.
Bongsatjørn sett ovenfra.
Idet man passerer utstikkeren Butongjen svinger grusstien nordover. Etter en bratt motbakke ser man endelig ned på Bongsatjørn. Det er ikke noe stort tjern, men her er det aktivitet året rundt. I nordvestenden finnes en gapahuk og apparater for trimmere. Eneste sjenanse i denne delen av løypa er støyen fra E134 hvor trafikken ustanselig farer forbi.
Gapahuken og trimapparater.
Vi fulgte stien langs nordsida av Bongsatjørn og opp til parkeringsplassen ovenfor bensinstasjonen i Aksdal. Herfra var det kort vei ned igjen til vårt utgangspunkt ved motellet.
Jeg kom over en artikkel på internett som omtalte suppediett som et lovende alternativ for vekttap. Etter jula hadde jeg gått opp flere kilo enn normalt og var sulten på en “rask” løsning som ikke omfatta mengder av fysisk fostring. For makelige sjeler skulle dette være en adekvat løsning. Faktisk lova artikkelen en nedgang på opptil 2 kilo pr uke. Aberet var at man ikke burde kjøre mer enn en uke i slengen, men veksle mellom supper og “normal” føde annenhver sju-dagers-periode.
Kremet kylling- og karri suppe.
Ja, det er vondt å innrømme, men det siste halvannet året har ytre omstendigheter ført til langt færre turer i skog og mark, noe som også viser igjen på fysikken. Et grep måtte tas og da familien var villige til å prøve sammen med meg, ble det avgjort.
Minestrone.
I løpet av en 2 måneders periode testa vi ut i overkant av 30 suppevarianter. Noen ganger valgte vi Fjordland, eller Toro løsninger, men de fleste måltidene ble lagd fra bunnen. Vi forsøkte oss på grønnsakssuppe, biff og chili suppe, mulligatawny og minestrone. I tillegg kokkelerte jeg med både fiskesuppe og tacosuppe for ikke å forglemme asparges- og brokkoli.
Mulligatawny.
Det ble produsert ertersuppe og en svært tidkrevende oksehalesuppe som var alldeles velsmakende, men også retter med mindre hell. Til eksempel kan nevnes agurksuppe, eller en heller klein variant basert på ørret og vårløk.
Agurksuppe. Visstnok populær, blant annet i Polen…
Da hadde jeg mer flaks med en lett blomkålsuppe, dandert med røkt ørret. Den var ikke veldig mettende, men smaken behaga ganen.
Lett blomkålsuppe med røkelaks.
Et par middagsoppskrifter fikk jeg gjennom arbeidskolleger. Her kan nevnes kremet karri- og kyllingsuppe, lasagnesuppe og italiensk brødsuppe. Samtlige ble mottatt med fryd i husstanden og gikk unna rundt bordet, men omlag halvveis i løpet begynte familien likevel å sukke over menyen. Etter tredje diett-uke var jeg nok farga av deres innspill. Lysten på fastere føde meldte seg stadig sterkere. Det krevde mer og mer å finne oppskrifter som faktisk frista.
Italiensk brødsuppe med egg og pølsebiter.
Melkesuppe med semulegryn var mer for dessert å regne og dermed et velkomment avbrekk. Fersk suppe med oksebog og sursøt løksaus føltes nesten litt herskapelig og vekka tanken om å har opplevd et gourmet måltid.
Melkesuppe med semulegryn.
Da vi passerte Samenes nasjonaldag den 6. februar føltes det riktig å lage lys Bidos suppe. Den var også god, men ikke blant favorittene.
Lys bidos suppe.
Dessuten forsøkte jeg meg på Borscht, rødbetsuppa som regnes som russisk nasjonalrett. Suppa var god, selv om en tidligere arbeidskollega med bulgarsk opprinnelse lo hjertelig og rista på hodet da jeg stolt viste fram bilde av resultatet. Det så ikke riktig ut.
Borscht (på min måte), med biffstrimler.
Etter 2 måneder, hvorav 4 uker konsekvent besto av supper, hadde jeg gått ned 5 av potensielt 8 kg. Dette helt uten treningsøkter og med et relativt normalt kosthold ved andre av dagens måltider. Konklusjonen er at dietten virker, selv om den er saktegående og krever mye tid ved komfyren.
En omdiskutert lasagnesuppe.
Helt til slutt legger jeg ved oppskriften på oksehalesuppe. Av alle rettene vi har konsumert tårner nok denne blant våre absolutte favoritter.
Oksehalesuppe.
INGREDIENSER:
1,5 kg oksehaler i biter
1 til 2 biter kjøttbuljong
3 stk gulrøtter , i biter
1 stk purre
0,5 stk kålrot
2 stk sjalottløk
2 ts tørktet timian
1 stk løk , delt i båter
2 ts salt
1 ts pepper
2,2 l vann
salt
pepper
SLIK GJØR MAN:
Man bruner først kjøttet i stekesmør på sterk varme. Legg det deretter over i en gryte. Kok opp og skum godt av. La det småkoke i ca. 3-4 timer til kjøttet løsner fra bena.
Ta kjøttet opp av gryten og sil kraften. Rens kjøttet fra bena.
Tilsett løk, gulrøtter, krydderet, buljong og resten av grønnsakene i fine terninger. Kok dem møre i kraften.
Legg kjøttet tilbake i gryten når grønnsakene er møre.
