Idéer kommer gjerne plutselig og tilsynelatende ut av det blå. Jeg var midt i Haugesund sentrum og folketrengselen i Haraldsgata syntes uvanlig for en tirsdags ettermiddag. Jeg behøvde roligere omgivelser og fikk et innfall om å sykle nordover til Skokland.
BAKENFORLIGGENDE FORKLARING
Dagen i forveien hadde jeg sykla via Førdesfjorden og Nodland til Håvåshytta og videre på Vannverksveien tilbake til Djupadalen. Det er en fin, om enn noe humpete tur som i all hovedsak fulgte den gamle anleggsveien. Den byr på enkelte steile bakker, men ut over dette går den i ganske strake linjer. Jeg har tidligere beskrevet runden i min bok “Fine Fotturer” fra 2020. Den gang utelot jeg Fjellagets hytte ved Stakkestadvatnet. Den ble tatt i bruk i 1955 og er et ynda turmål for mange, enten man kommer fra Nodland-sida, Skastad ved Klauv, eller for eksempel via Krokavatnet fra Djupadalen. Mitt første møte med Håvåshytta må ha vært ca. 1980. Vi dro dit på speidertur og overnatta i den vesle lekehytta bak hovedbygget. I dag står lekehytta til forfall, i likhet med benker og bord langs gjerdet på forsida. Trist.
SKOKLANDSVEIEN
Jeg tråkla mellom folk i Haraldsgata, rista gjennom brosteinsbelagte kvartal fra Bytunet til Byparken og valgte første og beste vei ut av byen. Etter avkjørselen mot miljøparken på Årabråt fulgte et veistrekk jeg ikke er spesielt glad i. Her kommer gjerne motorkjøretøyene fort og hyppig i begge retninger, mens man som syklist balanserer langs den hvite veistripa. Enkelte ganger føler man virkelig lufttrykket og kan bli en smule ustø idet de passerer. Da var det en lettelse å svinge av på den meget smalere, men også trafikkløse Skoklandsveien og ta fatt på ei enkel stigningen mot modellflybanen på Skokland. Haugaland Modellklubb ble stifta i 1975. De driver i all hovedsak med fly, seilfly og helikopter. Er man heldig kan man se dem i aksjon på og over banen. Selv fikk jeg bare med meg fyren på den motoriserte gressklipperen som passa på at rullebanen var jevn og veltrimma.
Like over veien for Haugaland Modellklubbs anlegg starter turen for Turistforeningens årlige begivenhet i traktene; “Haugesund på langs”. Man kan ikke ta feil. Stistarten er hellelagt og tråkket går tydelig mellom furutrærne og oppover lia. I 2020/2021 kunne man riktignok starte hvor man måtte ønske, grunna Korona-tilpasning. Forhåpentligvis vender tingene tilbake til normalen etter hvert, slik at verden kan gå sin vante gang.
Den smale landeveien fortsatte å bukte seg slakt oppover mot krysset mellom Storsteinsvegen, Slottavegen og Skoklandsvegen. Svalene seila lavt fram og tilbake over marker og lynghei, uten tvil på jakt etter mygg og andre insekt. Det var midtsommer og delvis skya. Selv om det blåste godt fantes insektene i hopetall. Ikke at det plaga meg. Jeg holdt grei fart og unngikk de små skapningene, men en skulle ikke ta lange pausen før luftangrepet kom.
Vinduene var spikra for i det hvitmalte huset i krysset. En gang i tida tilhørte det Haakon J. Storsteen, født i 1822, omgangsskolelærer, politiker og den første representanten for vårt distrikt på Stortinget. Storsteen var en viktig talsmann for utviklinga av et bysamfunn ved Haugesundet. Man finner en byste av ham vest for Skåre kirke. Etter min mening burde huset (som han bygde i 1850) vernes, restaureres og kanskje åpnes for publikum. Dette er lokalhistorie.
Herfra ble jeg pent nødt til å gire ned. Motbakkene, med beiteland på begge sider, krevde det. På ei side daffa kyr omkring, drøvtygde og lot seg ikke anfekte av noen verdens ting. På motsatt side gressa lam og sauer. De var mer skvetne og pilte vekk straks jeg nærma meg. Da veien flata ut, fant jeg et nydelig vidsyn med både Klauv og Valhest som bakteppe i øst. Forgrunnen var dekorert med beitelandskap og bugnende, skogkledde åser. Sola titta ned gjennom hull i skydekket og slengte fra seg klatter av lys i lendet. Malerisk.
KOLBEIN FALKEIDS PLASS
Jeg kom til enden av asfalten, men så at ruta videre mot Kattanakk var skilta. Det lova bra. Forhåpentligvis betydde dette at det var gjennomgang helt fram til Vannverksveien. Etter å ha sykla gjennom et par gårdstun, svingte grusveien brått til venstre. Hefra var det nesten som å følge traktorspor med en overgrodd midtrabatt. Løypa slynga seg framover mellom tette grantrær og små glenner til jeg plutselig sto foran en port med ei gul, smilende sol på og en smal passasje med ferist ved siden av.
Lenger framme passerte jeg stien mellom Tjelltjørn og Litlestemtjørn. Her hadde jeg vært før og alt føltes kjent og nært igjen. Noen hundre meter til, så kunne jeg følge Vannverksveien mot Kattanakk, ta av på Henning Paulsens vei og sykle ned til Djupadalen. Jeg gjorde en kort stopp ved den nye O-hytta. Den så like stengt ut som Fjellagets hytte ved Stakkestadvatnet hadde vært, skjønt denne fikk nok mer besøk.
Turens første skikkelige rast tok jeg på Kolbein Falkeids plass. Trebenken der står like ved den gamle jordkjelleren ved Eivindsvatnet og har fint skue utover. Herfra kan man titte på den frodige holmen, endene som svømmer forbi, følge turgåere langs stiene på Longarebakka med blikket, hilse på forbipasserende, eller bare sysle med egne tanker.
Falkeid var en ivrig bruker av Djupadalen og fikk plassen oppkalt etter seg tidlig i 2019. Jeg traff ham selv ved flere anledninger nettopp på denne trebenken og dikteren var ikke av veien for å slå av en prat. Desverre gikk han bort 27. juni, 2021, men sporene etter ham er tydelige i hjembyen. Sitater fra flere av hans dikt er nedfelt i fortaushellene i nordre del av Haraldsgata, hvor jeg starta denne turen.
