Idéer kommer gjerne plutselig og tilsynelatende ut av det blå. Jeg var midt i Haugesund sentrum og folketrengselen i Haraldsgata syntes uvanlig for en tirsdags ettermiddag. Jeg behøvde roligere omgivelser og fikk et innfall om å sykle nordover til Skokland. 

BAKENFORLIGGENDE FORKLARING 

Dagen i forveien hadde jeg sykla via Førdesfjorden og Nodland til Håvåshytta og videre på Vannverksveien tilbake til Djupadalen. Det er en fin, om enn noe humpete tur som i all hovedsak fulgte den gamle anleggsveien. Den byr på enkelte steile bakker, men ut over dette går den i ganske strake linjer. Jeg har tidligere beskrevet runden i min bok “Fine Fotturer” fra 2020. Den gang utelot jeg Fjellagets hytte ved Stakkestadvatnet. Den ble tatt i bruk i 1955 og er et ynda turmål for mange, enten man kommer fra Nodland-sida, Skastad ved Klauv, eller for eksempel via Krokavatnet fra Djupadalen. Mitt første møte med Håvåshytta må ha vært ca. 1980. Vi dro dit på speidertur og overnatta i den vesle lekehytta bak hovedbygget. I dag står lekehytta til forfall, i likhet med benker og bord langs gjerdet på forsida. Trist. 

SKOKLANDSVEIEN 

Jeg tråkla mellom folk i Haraldsgata, rista gjennom brosteinsbelagte kvartal fra Bytunet til Byparken og valgte første og beste vei ut av byen. Etter avkjørselen mot miljøparken på Årabråt fulgte et veistrekk jeg ikke er spesielt glad i. Her kommer gjerne motorkjøretøyene  fort og hyppig i begge retninger, mens man som syklist balanserer langs den hvite veistripa. Enkelte ganger føler man virkelig lufttrykket og kan bli en smule ustø idet de passerer. Da var det en lettelse å svinge av på den meget smalere, men også trafikkløse Skoklandsveien og ta fatt på ei enkel stigningen mot modellflybanen på Skokland. Haugaland Modellklubb ble stifta i 1975. De driver i all hovedsak med fly, seilfly og helikopter. Er man heldig kan man se dem i aksjon på og over banen. Selv fikk jeg bare med meg fyren på den motoriserte gressklipperen som passa på at rullebanen var jevn og veltrimma. 

Like over veien for Haugaland Modellklubbs anlegg starter turen for Turistforeningens årlige begivenhet i traktene; “Haugesund på langs”. Man kan ikke ta feil. Stistarten er hellelagt og tråkket går tydelig mellom furutrærne og oppover lia. I 2020/2021 kunne man riktignok starte hvor man måtte ønske, grunna Korona-tilpasning. Forhåpentligvis vender tingene tilbake til normalen etter hvert, slik at verden kan gå sin vante gang. 

Den smale landeveien fortsatte å bukte seg slakt oppover mot krysset mellom Storsteinsvegen, Slottavegen og Skoklandsvegen. Svalene seila lavt fram og tilbake over marker og lynghei, uten tvil på jakt etter mygg og andre insekt. Det var midtsommer og delvis skya. Selv om det blåste godt fantes insektene i hopetall. Ikke at det plaga meg. Jeg holdt grei fart og unngikk de små skapningene, men en skulle ikke ta lange pausen før luftangrepet kom. 

Vinduene var spikra for i det hvitmalte huset i krysset. En gang i tida tilhørte det Haakon J. Storsteen, født i 1822, omgangsskolelærer, politiker og den første representanten for vårt distrikt på Stortinget. Storsteen var en viktig talsmann for utviklinga av et bysamfunn ved Haugesundet. Man finner en byste av ham vest for Skåre kirke. Etter min mening burde huset (som han bygde i 1850) vernes, restaureres og kanskje åpnes for publikum. Dette er lokalhistorie. 

Herfra ble jeg pent nødt til å gire ned. Motbakkene, med beiteland på begge sider, krevde det. På ei side daffa kyr omkring, drøvtygde og lot seg ikke anfekte av noen verdens ting. På motsatt side gressa lam og sauer. De var mer skvetne og pilte vekk straks jeg nærma meg. Da veien flata ut, fant jeg et nydelig vidsyn med både Klauv og Valhest som bakteppe i øst. Forgrunnen var dekorert med beitelandskap og bugnende, skogkledde åser. Sola titta ned gjennom hull i skydekket og slengte fra seg klatter av lys i lendet. Malerisk. 

KOLBEIN FALKEIDS PLASS 

Jeg kom til enden av asfalten, men så at ruta videre mot Kattanakk var skilta. Det lova bra. Forhåpentligvis betydde dette at det var gjennomgang helt fram til Vannverksveien. Etter å ha sykla gjennom et par gårdstun, svingte grusveien brått til venstre. Hefra var det nesten som å følge traktorspor med en overgrodd midtrabatt. Løypa slynga seg framover mellom tette grantrær og små glenner til jeg plutselig sto foran en port med ei gul, smilende sol på og en smal passasje med ferist ved siden av. 

Lenger framme passerte jeg stien mellom Tjelltjørn og Litlestemtjørn. Her hadde jeg vært før og alt føltes kjent og nært igjen. Noen hundre meter til, så kunne jeg følge Vannverksveien mot Kattanakk, ta av på Henning Paulsens vei og sykle ned til Djupadalen. Jeg gjorde en kort stopp ved den nye O-hytta. Den så like stengt ut som Fjellagets hytte ved Stakkestadvatnet hadde vært, skjønt denne fikk nok mer besøk. 

Turens første skikkelige rast tok jeg på Kolbein Falkeids plass. Trebenken der står like ved den gamle jordkjelleren ved Eivindsvatnet og har fint skue utover. Herfra kan man titte på den frodige holmen, endene som svømmer forbi, følge turgåere langs stiene på Longarebakka med blikket, hilse på forbipasserende, eller bare sysle med egne tanker. 

Falkeid var en ivrig bruker av Djupadalen og fikk plassen oppkalt etter seg tidlig i 2019. Jeg traff ham selv ved flere anledninger nettopp på denne trebenken og dikteren var ikke av veien for å slå av en prat. Desverre gikk han bort 27. juni, 2021, men sporene etter ham er tydelige i hjembyen. Sitater fra flere av hans dikt er nedfelt i fortaushellene i nordre del av Haraldsgata, hvor jeg starta denne turen.
 

For mange kan nok Liarlund i Kopervik virke langt borte. Om man bor på fastlandet og planlegger en sykkeltur, kan midt- og sør Karmøy synes som en drøy utfordring. Det behøver det ikke være. Med el-sykkel kommer alt mye nærmere. 

KAFFEPAUSE PÅ AUSTREIMNESET 

Sommer, sol og 22 varme i lufta. Hjelmen på og føttene planta på hver sin pedal. Ansiktet vendt sydover og en snittfart som runda 23 km/t. Riktignok spaserte jeg over Karmsund bro, men deretter var sykkel- og gangstien lettrødd. 

Fra Veldetun til Karmlund mølle fulgte traséen gamleveien. Den bukta seg fram og tilbake mellom knauser og hus, svingte oppom den trafikkerte hovedveien her og der og bød på utsikt over bukter og lune viker rundt neste hjørne. 

Karmlund mølle ligger på Fiskå, men ble hetende Karmlund fordi det fantes flere Fiskå rundt om i landet, leste jeg i en artikkel fra FrØ-bladet nr 1, 2011. “Slikt skapte forvirring,” het det. Blant annet fantes det ei mølle på Strand i Ryfylke som bar navnet Fiskå. Møllebygningen skriver seg fra 1912. Den gang hadde lunden også eget brevhus, dampskipsanløp med rutebåter til møllas kai, samt eget busstopp. I dag huser det restaurerte møllebygget kreative aktiviteter som keramikkverksted og verkstedsutsalg. 

Det strake strekket over Matlandsletta inviterte til å slippe styret og bare la armene dingle langs sidene. “Free Bird” av The Beatles falt inn i tankene. Jeg fikk et glimt av munningen på den undersjøiske tunnelen fra Håvik, passerte avkjørselen til Hydro-anlegget og titta opp på den store tanken på Helgabergsnuten. Midtveis langs industriområdet på Bygnes svingte jeg ned mot Nordalsvågen og besøkte min gode venn Thomas Espeland på Austreimneset. Vi to har alltid mye å prate om. Tida gikk brennfort og først etter en kopp kaffe for mye fant jeg det best å fortsette ferden. 

GJENNOM KOPERVIK 

Den 52 meter lange klaffebrua over Straumsund var den første i Norge med hydraulisk drift da den ble åpna i 1978. Den erstatta ei eldre svingbru som hadde stått der siden 1929. Klaffebrua ble freda av Riksantikvaren den 17 april, 2008. 

Det var ikke mye liv i Kopervik sentrum. Et fåtalls mennesker hadde funnet veien til den koselige gågata og det var like glissent i parken hvor man blant annet finner bysten til minne om Tormod Torfæus. Født på Island i 1636 utvandra han til nettopp Kopervik, hvor han levde de siste 50 år av sitt liv. Torfæus var danskekongens arkivar og historieskriver. Hovedverket, Historia rerum Norvegicarum, ble publisert i 1711. Han oversatte og tolka norrøne og latinske nedtegninger for å bevare fortida for framtidas generasjoner. 

RUNDLØYPE I LIARLUND 

Åsebøen stadion ble åpna i 1932 og er Koperviks hjemmebanearena. Jeg passerte opp langs sørøstsida av idrettsanlegget. Deretter fulgte jeg en rekke bortgjemte gangstier til jeg kom fram til parkeringa hvor rundløypene i Liarlund starter fra øst. Med det samme var det to alternative ruter å velge. Jeg tok til venstre, opp bakken, over svullen og ned til ei lita steinbru. Et idyllisk sted midt i skogen med border og benker som innbød til en liten, eller lengre rast. 

Videre oppover passerte jeg en geocacher. Hun var i full sving med å logge en boks hun hadde funnet og så litt stressa ut da jeg plutselig runda svingen. 

Inne i skauen oppdaga jeg en liten gruppe mennesker spille frisbee golf. Faktisk har området hele 31 såkalte hull. I realiteten er det mer for kurver å regne. Det finnes tre forskjellige baneoppsett i skogen. Det korteste består av 9 hull og regnes som barne- og familievennlig. De andre banene byr på større utfordringer. 

Lenger framme kom jeg til den såkalte Karen-steinen. Det følger en historie med stedet. Karen Stangeland var jenta som søkte ly ved steinen ei hel natt av frykt for å gå seg vill. Like i nærheten finnes det i dag markører som peker ut ei rekke alternative skogsstiløyper. Man behøver med andre ord ikke følge den grusa lysløypa, men kan ta seg rundt på kronglete tråkk i alle himmelens retninger. 

Jeg holdt til venstre igjen da stien delte seg på ny. Planen var å sykle hele veien til grindahuset på Olavsvang. Staten kjøpte Olavsvang av 32 grunneiere i 1895 og ga plantefeltet navn. Resultatet kan man se tydelig i dag. Skogsområdet et stort og tett. I løpet av noen år ble det satt ut hundre tusen gran- og furuplanter. Ikke rart maurene trives i Liarlund. Her er rikelig med byggematerialer og maurtuene står stedvis tett i tett, på rekke og rad. 

Grindahuset lå i enden av veien. Ville man videre herfra over Svartamyr til for eksempel Søre Sålefjell, måtte man fortsette på den smale sti. Det har jeg gjort ved flere anledninger, men ikke denne gang. I stedet søkte jeg ly i skyggen inne i grindahuset. Et svalepar hadde åpenbart bygd rede oppunder takbjelkene og var ikke videre begeistra for mitt nærvær. De svirra rundt hodet mitt i et desperat forsøk på å jage meg bort. Jeg så ingen grunn til å alterere dem ytterligere og forlot det svale bygget før de fikk hjertestans. 

På tilbaketuren holdt jeg nok en gang til venstre og kom ut av turområdet like ovenfor Karmøyhallen. Jeg sykla om Eidsbotn tilbake til Bygnes. Derfra bar det strake veien hjem. Om en ser bort fra den lange kaffepausen jeg hadde på Austreimneset, tok faktisk ikke turen mer enn en time og førtifem minutt.