Det var ikke et bord. Snarere en benk. Inskripsjonene var ikke mange, men likefullt der. Dette satte tankene i sving. Nysgjerrigheten var pirret, inspirasjonen tent og verselinjene tok form. Hvilke historier lå bak? Hvor lenge hadde disse plankene båret sine lett fordekte hemmeligheter?
I bordet ved Krokavatnet,
rissa med foldekniv,
står skreve romanser, attmed
ord uten takt og flid
I initialars løyndom,
sirlig fordekt, men der,
anes forloren møydom
Nei, ikkje ein, men fler
I ilden av aftenrøden,
stikke nyansar fram
Då synes den fyste gløden:
Feberen i ung ham
I årtiers båregangar
tæres di sakte bort
som ordå i glømte sangar
Potefar, satt i jord
