Et forslag er å legge søndagsturen til Norheim- og Moksheimskogen på fastlands Karmøy. Man kan for eksempel ta utgangspunkt i Vormedal, der det finnes gode parkeringsmuligheter ved ungdomsskolen, og traske nordover til man kommer inn på Moksheimstien. Et annet alternativ er å starte fra travparken og følge løypenettverket fra den sida. Selv fant jeg det enklest å begynne ved Norheim skole, da den ligger i gangavstand fra min ringe bolig.
Det finnes gruslagte stier gjennom hele området, noe som gjør det lett tilgengelig for folk flest. Allikevel kan man velge en rekke alternative ruter på mindre preparerte løyper. Selv svingte jeg oppover den bratte brekka til vanntankene på Spannhelgeland. De er dekorert med forseggjort graffiti; samtidskunst med maritime motiv. Vel verdt å studere i detalj.
Herfra kan man følge sti videre sørover langs åsryggen. Den er tydelig og bred, da lokale krefter har renska opp i busker, trær og kratt. Følgelig er det god utsikt innover i marka. Spannhelgelandsvatnet, Spannavarden og Tronefjell tegner seg tydelig inn i panoramaet. Det finnes fine ruter der også, men det er historier for en annen gang.
Etter noen hundre meter faller stien. En gjerdeklyver tar deg inn i beiteområdet tilhørende gårdene på Helgeland. Her kan det være fuktig, men det er lagt ut rikelig med klopper og trappetrinn som hjelper deg opp de steileste knausene. Før du vet ordet av det er du framme ved masta på toppen av Helgelandsfjellet. 128 meter er ikke all verden, men jeg skulle gjerne skrytt av åpen og vakker utsikt allikevel. Vegetasjonen står imidlertid så tett rundt toppunktet at det virker hemmende på sikten. Legger man godviljen til, er det mulig å skimte Karmsundsbrua mellom trærne, men bare så vidt det er. Om man derimot følger stien et stykke videre sørover, finnes et picnic bord over Trodlaskar. Selv om det er litt vindskeivt, inviterer det til en velfortjent rast og byr på et fint skue, både mot Karmsundet og til dels innover mot Vormedalsvatnet og Førdesfjorden.
Det neste stykket stuper bratt nedover, men her er det spent opp lange strekk med tau som i praksis fungerer som gelender og gir en ekstra trygghet. Jeg støtta meg dessuten til ei og annen furu og kjente på den krakelerte teksturen i barken. Det er noe robust og tidløst over disse staute trærne som klorer seg fast i all slags terreng.
Der tauverket tar slutt kan man velge å fortsette ned i Trodlaskar, eller følge den gamle, til dels tilgrodde kjerreveien som går i sikksakk ned til grindahuset ved Moksheimsvatnet. Her kan man mate endene som hekker i området, eller få et glimt av lokale hegrer som stikker innom rett som det er. Dessuten finnes det mye rådyr i området. Visstnok var Moksheimskogen første sted man observerte disse firbeinte hjortedyrene da de vendte tilbake til Haugalandet en gang etter krigen.
Jeg runda den sydlige enden av Moksheimsvatnet, passerte hundepark innhegningen i skogen og tok første sti til høyre. Den går noen hundre meter nordover før den bråstoppet ved en gammel steinmur. Her kan man velge å fortsette rett fram på gjørmete sti, eller ta til venstre, forsere gjerdeklyveren på høydedraget og traske over nye beitemarker på tydelig traktorvei. Denne løypa munner ut i Stendervegen på Norheim og like før svingen nede i bakkene er det fullt mulig å ta seg tilbake til Moksheimstien, slik at man ender opp på utgangspunktet ved Norheim skole igjen. Hele runden tar bare en times tid, men byr på allsidig natur.