Det er tidlig søndag formiddag. Østavinden bærer med seg stålgrå skyer. De truer med regn, men holder ennå tilbake. Det bruser forsiktig i løvtrær. Anemiske blader gir tapt og slipper seg resignert til jorden. De som fortsatt holder stand rødmer anstrengt, eller gulner i feig egosentrisme. De tviholder på siste rest av en svunnen sommer og livets rett.
Jeg går hånd i hånd med min bedre halvdel. Vi krysser trebroa over Isdammen hvor stokkendene sklir forventningsfulle langs bredden. Om det er sult, grådighet, eller vane som driver dem synes åpent for diskusjon, men vi lar det ligge. De får noen brødrester og viser sin glupske side før de vender oss ryggen i det vi fortsetter ned mot sjøen.
Bølgene stryker mot fjæresteinene og den nye brygga på Djupastø; en våt lyd som fyller ørene med monoton, men beroligende lyd. En eldre herre prøver fiskelykken, men later ikke til å ha hellet på sin side. Vi trasker videre til borettslaget i Sakkestadvika og skuer ut over Karmsundet. Motordunk fra en og annen passerende farkost setter rytmen til våre steg. Nedenfor bryggekanten bryter småsei og berggylter vannskorpa på jakt etter godbiter. Det var gjerne her mannen med fiskestanga skulle stått.
Himmelen slipper taket. Store, tunge dråper gir gråstein prikker, små utslett, som en forbigående epidemi, ikke ulikt vannkopper. Så stanser det, like brått som det begynte. I dag er skyene ertekroker mer enn noe annet.
Skarv, måker og ei villfaren hegre har lokallagsmøte på Norheimskjeret. Jeg lurer på om de får vedtatt noe som helst…