“Haraldsgatå, Haraldsgatå, ifra Havnaberg te Litlasond. Fint å stå der. Fint å gå der å lufta seg ei litå stond.” 

Han hadde rett i det, Kolbein Falkeid. Kanskje spesielt oppunder jul, når gata er pynta og høytiden stråler fra de fleste vindu. 

Paviljongen i Byparken, Haugesund.

Byparken nord på Havnaberg er snødekka og glattslipt av utallige, hardpakka skoavtrykk. Lørdag formiddag virker parken usedvanlig stille og forlatt. Selv duene glimrer med sitt fravær. Normalt ville de flokka seg sammen i hopetall, vagla på paviljongtaket, i trærne, eller fontenen. Ikke i dag. I dag er det sludd i lufta. Duene har søkt ly andre steder. 

“Klampenborg”.

Haugesund er en forrykende blanding av arkitektoniske stilarter, men fra byparken og sørover ser man mye gamle tradisjoner. Mønespir og fasader gir et blikk tilbake i tid. “Klampenborg” er et iøynefallende eksempel med sitt “kraftig dimensjonerte fasadeuttrykk”. Den nå brosteinsbelagte nordenden av Haraldsgata er i det hele tatt et koselig sted å vandre. Her finner man et herlig sammensurium av kolonialvarer fra inn- og utland, musikkinstrumenter, frisørsalonger, bakverk, thaimassasje og koselige, små kafeer for å nevne noe. Nedfelt i fortauene kan man lese diktsitat henta fra nettopp Falkeids rike forfatterskap. 

Falkeid-sitat.

GÅGATA 

I det man krysser Skjoldaveien og tar fatt på gågata forandrer fasadene seg noe. Bytunet er det første man legger merke til. Den store, åpne plassen med det digre, julelyskledde treet midt på rommer forøvrig en fin lekeplass for de minste. I dag huser den gule bygningen blant annet Turistforeningens lokaler, men var en gang Haugesunds politihus. Midt i gata står et veiskilt. Det peker i alle retninger. Her får man anvisninger til flere av byens turistattraksjoner med mer. 

Bytunet.

Kvartalet bortenfor, i Torggata, står skulpturen “Fiskerne” og speider utover Smedasundet. Titter man oppover bakken ser man like på klokketårnet i “Vår Frelsers kirke”. 

Nordenden av gågata i desember.

Det er alltid liv i gågata. Selv på holkeføre en lørdag formiddag strømmer folk til og fra de mange butikkene som ligger på rekke og rad i byens hovedpulsåre. Kan hende titter de på noen av mange dyreskulpturer utstilt langs sin vei. Kan hende stopper de for å lytte til trekkspillmusikk utenfor Victoriahjørnet, eller har nok med seg selv og egen handleliste. 

Jeg krysser Skippergata. For anledningen pågår det veiarbeid her. Det synes meg vanlig at et eller annet sted i Haugesund sentrum alltid er under arbeid. Dette arbeidet stenger for tungtrafikken til verftet på Risøy. La oss håpe det ikke varer for lenge… 

Julemarked i Steinparken.

I Steinparken er det satt opp boder for et yrende julemarked. Barna får treffe nissen og eldre kan gjøre en kjapp handel, eller bare gå omkring og “snope med øynene”. 

Jeg fortsetter sørover og passerer Haugesunds egen “walk of fame”. Her finner man steinheller, dedikert til noen av de mange skuespillertalentene landet har å by på. Skulle bare mangle, tatt i betraktning at byen huser den årlige norske filmfestival. 

Utsnitt av Haugesunds “Walk of Fame”.

Ved Åsbygda finner gågata sin naturlige ende. Herfra følger jeg fortau det neste kvartalet og kommer til Rådhusparken. Rådhuset er resultatet av midler gitt i gave av skipsreder Knut Knutsen O.A.S. og hans kone Elisabeth. Dette skjedde i 1921. Paret ga 1 million kroner til byggingen. Grunna økonomikrise skulle det ta 10 år før det rosa prosjektet sto ferdig i 1931. Ytterligere en million ble sjenka til opparbeidelse av plassen og parken i 1947. Denne ble innvia høsten to år senere. 

Haugesund rådhus og barneparken.

UT AV SENTRUM 

Videre sørover er bebyggelsen mest prega av trehus. Her vokste min far opp i en av bakgårdene. Jeg passerer Haugesunds katolske kirke, eller St. Josefs kirke, som den egentlig heter. På motsatt side av gata ligger Blå Kors og et kvartal bortenfor; Rabinowitzparken. Her finner man minnesmerket over foretningsmannen Moritz Rabinowitz som var aktiv motstander av nazismen i mellomkrigsårene. 

Jeg spaserer videre, forbi nybygg som skjermer for sundet der hvor Haugesund sjøflyhavn lå fra 1936 til 1956. Sydenfor rundkjøringen ligger St. Franciskus Hospital med en relativt stor frukthage i front. Det finnes fortsatt et par åpne marker langs veien her hvor jeg minnes kyr beite i min barndom. Etter hvert kommer jeg til Karmsund videregående skole. Bygningen er fra 2005. Før den tid fantes en skog og fine friområder her. På 1970- og 80-tallet var dette et ynda boltreareal for meg og mine venner. 

Salhusveien Hjemmebakeri og Kiosk.

SISTE ETAPPE 

Salhusvegen Hjemmebakeri er et fint sted å svinge innom på turen. De har både påsmurt og annet man kan kose seg med, enten langs veien, eller når man kommer til målet. Jeg kjøper meg et horn med karbonader og løk før jeg trasker avsted på ny.

Vår Frelsers gravlund.

Jeg sklir langs steinmuren forbi Vår Frelsers gravlund og svinger inn i boligfeltet, kvartalet før Toyota bygget. Her følger jeg veien til ende og kommer til Isdammen. Dette er et nesten hjerteformet tjern. På vestsida er det utsmykka med et par trebruer. Østsida har en liten lekeplass og ei enda mindre brygge. I nordenden finner man ei bitteliten sandstrand. Det går grussti rundt hele dammen og det finnes picnic bord. Jeg setter meg ned, nyter nista og titter ut over det islagte vannet. Det gjør godt å hvile beina etter 3,8 kilometer på glatt føre.

Isdammen.

Haugalandsvinteren er en blanding av frost, sludd, snø, regn og sol. Gjerne på en og samme dag. Det typiske er at regnet bøtter ned først. Så kommer minusgradene. Deretter legger snøen seg på toppen. Et føre som er skapt for ulykker.

Olavskirken på Avaldsnes.
BLÅTIMEN
Fra arbeidsplassen min på Vormedal og hjem til Sakkestad er det ganske nøyaktig 5 kilometer. Ruta er temmelig strak, men med Karmsundet, Bukkøy og Bøvågen på venstre hånd kan det være en fin tur å tilbakelegge. I alle årets faser har strekningen nye inntrykk å by på.
Forbi Vormedal brannstasjon.
Jeg tusler gjennom boligfeltet, nedover Myklandsveien. Flere steder har julelysene kommet opp og dekorerer blåtimen etter halv fem i desember. Jeg krysser fotgjengerfeltet i Tuastadvegen, svinger ned det korte stykket til Kiwi butikken og fortsetter på gang- og sykkelsti langs Vormedalsvegen i retning Norheim. Vesthimmelen er rød som kuldeeksponerte barnekinn. Over meg renner hvelvingen inn i indigoblått.
Hitler tennene på Vormedal.
BRØYTEKANTER
Snøen ligger fem centimeter tykk med ei hard skorpe etter solsmeltinga midt på dagen. Nå har det frosset på igjen. Det er stedvis glatt. Jeg går forbi den vesle brannstasjonen på Vormedal og sneier nedover Steinhaugvegen, forbi den lille raden med Hitlertenner fra andre verdenskrig og forbi slusa som en gang regulerte vannet til mølla i vågen nedenfor. I dag ligger Dupont på samme sted. Her utvinnes alginat fra bladene og stilken til stortare.
I svingen krysser jeg gata og skrår inn på Gamle Vormedalsvegen. Denne følger jeg noen hundre meter. Den er lite trafikkert og glatt. Her kjører bare biler til boligene i området.
Et nytt parti sykkel- og gangsti tar meg det neste stykket idet gamleveien munner ut på hovedfartsåra mellom Vormedal og Norheim igjen. Så smalner ruta inn på et meterbredt fortau. Dette er måket, men nye hauger av snø er skuflet opp fra gata og ligger i hauger der oss fotgjengere er ment å ferdes. Det er ujevn og uhamslig å gå på. Myke trafikanter kommer som vanlig i andre rekke. Formodentlig har kommunen kjørt over det med skrape på ny før neste morgen.
Brøytekanter på fortauet.
HALVVEIS
Fra innkjørselen til Mølleparken blir forholdene bedre, skjønt sykkelstien er fortsatt speilblank flere steder. Det krever konsentrasjon å holde seg på beina. Fra Avaldsnes i vest lyser Olavskirken opp med sine hvitmalte steinvegger. Nord for den ligger store skip oppankra som digre spøkelser i Bøvågen. Horisonten får en stadig dypere rødfarge og lysene i det fjerne funkler som landfaste stjerner i den kalde lufta.
Bøvågen.
Moksheimsmarkene er hvitkledde. De brer seg ut på høyre hånd. Dyner på ei oppredd hotelseng. Innenfor er høydene i Moksheimskogen og Helgelandsfjellet stille. Den snødekka barnålsskogen står i sterk kontrast til natta som sniker seg fra innlandet ut mot havet.
Hvitkledde marker og langstrakt vei.
Idet jeg passerer Moksheim brygge er jeg halvveis. Her er det en fin blanding av boligfelt og gårdsbruk på begge sider av veien. Dyrene som beiter på østsida av veien det meste av året er tatt inn i fjøset, eller sendt videre for å bli pinnekjøtt og biff. Uansett er tomt innefor gjerdene. Noen er i ferd med å lage middag. Jeg kjenner duften av kjøttkaker og brun saus, merker at magen rumler og øker farten, tross sporadiske issvuller på tvers av gangveien.
TRAFIKK 
Jeg går forbi Jomfruveien og ser Karmsund bru tårne over Salhus. Under står “fem dårlige jomfruer” og speider evig utover sundet. Lyden av piggdekk og motordur fyller lufta.
Oasen Storsenter.
Jeg venter på en åpning i trafikken ved Oasen Storsenter, krysser veien og fortsetter på vestsida av Karmsundsgata til jeg nærmer meg Norheimstunet. Her tar jeg undergangen mot Norheim Næringspark og trasker videre på gangsti til jeg er på Sakkestad. Langs veien stamper jeg forbi gamle Park hotell som nå blir omgjort til boliger. Det bygges flittig. Etter hvert blir dette Haugalandets foreløpig høyeste kompleks.
Nybygg.