Etter flere juledager med mye, god og feit mat skreik kroppen etter en luftetur selv om skyene hang tungt over Haugalandet og småfuglene dansa regndans på naboens plen. Det var på høy tid å bevege seg lenger enn fra sofaen til spisebordet.
Det finnes godt med parkeringsmuligheter langs avstikkeren inn til kraftstasjonen på Spannatoppen, men selv valgte jeg som vanlig å gå hjemmefra. Turen fra Sakkestad til stistart tok en knapp halvtime. Herfra hadde jeg valget mellom to mulige fotruter opp til Spannavarden som allerede var synlig i sørøst. Enten man følger sti langs gjerdet, eller fortsetter langs hovedveien, gjennom undergangen og tar til høyre der autovernet slutter er det bare ti minutter å gå. Lendet er stort sett fuktig, nesten uansett årstid, så det lønner seg å velge riktig fottøy.
Store deler av Haugesund og Nord-Karmøy bredde seg ut for mine øyne da jeg ankom varden med sine 146 moh. Her fantes picnic bord for den som måtte nøye seg med en kort tur, eller kom slentrende fra motsatt retning. Spannavatnet og Helgelandsvatnet strakte seg som et belte mellom meg og Helgelandsfjellet i vest. Bak meg kunne jeg høre, men ikke lenger se trafikken på begge sider av tunnelen dypt nede i berget et sted. Så langt hadde regnet latt vente på seg, men et par dråper varsla at noe var i emning.
Jeg gikk videre sørover på svakt nedadstigende snauberg før stien ble omgitt av lett og luftig granskog fram mot første dalsøkk. Her var det myrlendt, men åpent igjen. Neste motbakke var sleip og gjørmete. Det gjaldt å følge med hvor man plasserte beina. Etter påfølgende høydedrag forsvant løypa inn i en mørk allé. Skogbunnen var dekka av røtter, stein, granbar og rennende vann, men fortsatt greit å føte seg på.
Man får en slags berg-og-dalbane følelse av å gå via Spannavarden til Tronefjell. Det er ikke de helt store høydeforskjellene, men man går virkelig opp og ned, opp og ned. Tempoet var avmålt. Likevel brukte jeg bare halvtimen på strekningen og rakk knapt å bli andpusten. Belønningen var utsikten fra stupkanten. Det hadde regna lett de siste ti minuttene før jeg ankom Tronefjell (151 moh) og nå steg dampen opp fra lerketreskogen langt der nede. Det ligna et vektløst slør på vei mot den grå himmelen.
Tronefjell har to toppunkt. Stedmarkøren befinner seg i dalsøkket midt mellom dem. Det høyeste punktet ligger lengst øst og byr på fin utsikt i retning Førdesfjorden og Aksnes. Den andre høyden er vestvendt. Som nevnt stuper terrenget bratt ned mot skog og store myrområder. Man ser ut over Trånesveiv, Midtleitet og Helgelandsvatnet. Vender man blikket sørvest kan man se Vormedalsvatnet, Karmsundet og øyne Hydro og Kopervik i det fjerne. Her finnes ingen picnic bord, men det er nok av bart berg å legge en eventuell rast til.
Stien svingte østover mot Arareil og fulgte beitegjerdet nedover til den gamle Kjerkeveien mellom Aksnes og Vormedal. Så langt tilbake jeg kan huske var dette et parti hvor man vassa i bekkevann. I senere år har Norheim og Spanne Friluftslag utbedra stien. Nå er det plassert ut rikelig med klopper så man kan forsere strekningen bortimot tørrskodd.
Ved stiskillet vendte jeg nesa vestover mot Vormedal. Stien her var lettgått og gikk i en slak bue før den bød på atter et veivalg. Jeg svingte nordover mot Spanne på ei mindre opptråkka rute. Det var myrlendt og bløtt, men fjellskoa holdt stadig tett. Smått om senn dukka det fjerne bruset fra ei lita elv opp og syntes å øke i styrke for hvert skritt til den plutselig åpenbarte seg på tvers av stien. Med utspring i myrområdet som nå lå mellom meg og Tronefjell, vokste den seg støyende og frådende før den forsvant inn i granskogen som dekka det meste av Dyrakbrekkene på min venstre side. Et lite hopp var imidlertid alt som skulle til, så var jeg over elva og kunne fortsette langs vestsida av Trånesveiv.
Oppe på Midtletet dukka det opp en gjerdeklyver. Ny sti førte tilbake mot Kjerkeveien. Jeg fortsatte i den andre retningen, ikke helt til Spanne, men langt nok til å få øye på Helgelandsvatnet igjen. Jeg dreide av mot Spannhelgeland og fulgte asfaltert vei forbi gårdene der til de grafittidekorerte vanntankene i Munkaskar. Her går en sti ned til den grusa turveien gjennom Norheim- og Moksheimskogen. Deretter valgte jeg korteste strekning ned til Oasen Storsenter på Karmsund og gjorde noen nødvendige innkjøp før nesa ble vendt hjemover.
