Trenger du et påskudd for å komme deg ut? Tenker du på det, men sliter med å finne motivasjonen? Kan hende du behøver litt drahjelp? Da er det nesten ikke grenser for hva som finnes der ute av apper og annet, designet for nettopp et slikt formål. De fleste har ganske sikkert hørt om Geocaching, Munzee, Ingress, Pokémon GO, Harry Potter: Wizards Unite, The Walking Dead: Our World, eller en rekke andre alternative spill for smart phone, hvor man beveger seg i den virkelige verden og løser oppgaver av ymse slag på mobilskjermen under veis. Mange av disse er basert rundt gater, byer og tettsteder der folk vanligvis befinner seg, men det finnes også dem som lokker deg ut i naturen på evig oppdagelsesferd. Min personlige favoritt er nok Geocaching. Dette er i bunn og grunn en sporlek, basert på GPS signaler. Man leter etter en boks med logg til å registrere seg i, og beskrivelsene, (som er forfattet av andre medspillere), inneholder ofte historier og faktabeskrivelser om stedene cachene er plassert på. Jeg planlegger sjelden en tur uten også å sjekke kartet for mulige nye funn.
De senere årene har det også dukka opp andre løsninger der man kan registrere på nett med koder man finner plassert ut i naturen, eller virtuelt idet man ankommer en såkalt ” hot spot”. Blant disse finner man for eksempel Telltur, Stolpejakten, eller DNTs egen SjekkUt app. Selv om de har forskjellige tilnærminger, har alle samme formål; å få deg opp av sofaen og ut på tur
I min tidlige ungdom var det turorientering som var tingen. Vi kjøpte kart av Haugesund Idrettslag og tilbrakte søndagene i marka, på leit etter poster. Slik tilegna jeg meg også grunnleggende kunnskap om bruk av kart og kompass. Minnet var så sterkt og godt at jeg forsøkte å videreføre tradisjonen da jeg selv fikk barn. Resultatet var kanskje ikke helt det samme, da “noen” har en tendens til å la seg fullstendig oppsluke, men basisen for mange frydefulle naturopplevelser som familie ble i alle fall lagt der og da. Nå som ungene selv har blitt voksne og konemor har funnet gleden i å oppsøke treningsstudio på et jevnlig nivå, er jeg stort sett overlatt til meg selv om jeg føler for en tur utenfor hjemmets fire vegger.
Nå er jeg ikke spesielt begeistra for å tråkke langs de samme stiene om og om igjen. Allikevel gikk jeg både Håvås- og Valhestturen flerfoldige ganger da dette fortsatt var en årlig begivenhet. Siden har jeg fulgt opp med turen “Haugesund på langs” hvert bidige år. I 2020 ble den avvikla på alternativt vis, grunna COVID-19 viruset og statlig krav om sosial distansering for å begrense smitterisikoen. Følgelig kunne en gå turen når en måtte ønske i løpet av juni måned og dette satte tankene i sving. I alle fall hos meg. Jeg ville starte en fredag etter jobb og finne en egna teltplass et eller annet sted langs ruta. Rett og slett dele det som vanligvis annonseres som “vårens vakreste eventyr” inn i to etapper. Valget falt på junis (til da) varmeste helg. Kvikksølvet hadde bikka 28° flere steder på Haugalandet den fredagen og selv om himmelen tidvis skya til, holdt temperaturen seg nærmere 20 til langt etter midnatt. Mildt sagt ble det en svett opplevelse.
Ruta var den samme som foregående år. Forskjellen lå i å vandre stiene uten å støte på andre turgåere, se lendet i kveldslys, gå sommerkledd, registrere kontrollpunktene digitalt, ha oppakning, holde et roligere tempo og slå leir for kvelden.
Midt mellom Orkjå og Kvernaberget fant jeg en avstikker som tok meg ut til Haugageitaklubben ovenfor Ramsdalen og Arkavatnet. Til min store forbauselse var det rydda god plass på den vesle kollen og jeg fant tydelige spor etter tidligere campere i form av etterlatte teltplugger. Utsikten var uhindret. Allikevel føltes det som et skjerma, avsidesliggende sted. Jeg plasserte teltåpningen rett vest og fikk etter hvert se den rødmende sola synke i havet mellom de sakte drivende skyene. Litt etter litt tentes lysene i Haugesund og på Nord-Karmøy. Det ble som et funklende lappeteppe. Mygg og knott svirra i den dirrende sommerlufta, men ble overdøvd av sauer på beite et sted langt der nede og lyden av distanserte festligheter i diverse nabolag. De hørtes, men var ikke til sjenanse. Rundt midnatt falt jeg i søvn.
Jeg våkna til regn og et gløtt ut teltåpningen fortalte meg at tåka lå tjukk som grøt over landskapet. Alt det vakre fra kvelden i forveien var som viska bort, eller fjerna med elementenes egen korrekturlakk. Det minna i grunnen veldig om værforholdene året i forveien. Jeg venta til nedbøren avtok, for så å bryte leir og gjøre unna siste halvpart av årets “Haugesund på langs”. Grunnet tåka var det ikke mye å se på dagens etappe. Allikevel fikk jeg et stjålent glimt av et par beitende rådyr i det fjerne og ei død mus midt på stien, som allerede var offer for naturens nådeløse kretsløp.
