Enkelte steder vender man tilbake til. Ikke for ofte, men av og til. I alle fall en gang i livet. Bukkhilderen mellom Stakkestadvanet og Valhest er et slikt sted.
GEOCACHING
Det var gjennom geocaching jeg først ble oppmerksom på dette bergutspringet, eller hilderen, som det også kalles. Geocaching er en verdensomspennende sporlek basert på GPS signaler og det er brukerne selv som innhenter riktige koordinater, plasserer ut bokser og logg. Alt man trenger er i grunnen en smarttelefon, en blyant og gode sko. Gjennom geocaching har jeg oppdaga mange turområder jeg ellers ville vært uvitende om. I tillegg har hobbyen gitt meg en lang rekke nye, hyggelige bekjentskaper.
Utlegget ved Bukkhilderen dukka opp på kartet i 2013. Dette var også sist jeg la turen dit, men lengselen etter å vende tilbake har vært iboende siden. Siste lørdag i oktober passa det endelig. Jeg trødde i halvhøye tursko, satte hjelmen på hodet og plasserte sykkelen mellom beina.
SYKKELRUTA
Fra innerst i Førdesfjorden var det bare å følge Stakkestadveien til ende. I krysset hvor Nesheimsvegen fortsetter rett fram svingte jeg nedover mot Stakkestadvanet. Dette er et fint, landlig parti som går langs vannet. Ute i krusningene lå en flåte. Har man øynene med seg vil man dessuten kunne se stigetrinnene i et krokete, gammelt tre som lener seg ut over vannet omtrent midtveis. Jeg antar barna har hatt det morsomt her i årtier.
Landeveien fortsatte oppover og gjennom flere gårdstun. På toppen av bakken lå parkeringsplassen for turløypa til Valhest. Det anbefales å sette bilen her. Siden jeg sykla, rulla jeg forbi uten så mye som å sakke farten.
TRAKTORVEI OG “BUSHING”
Fra snuplassen, helt i enden av Stakkestadveien var fortsettelsen skilta som privat vei. Jeg gikk over elva og holdt mot høyre to ganger på det som ikke lenger var noen asfaltert trassé. Traktorsporene var tidvis oversvømt etter siste natts tunge regnskyll, men det var heldigvis fullt mulig å gå langs sida. I den krappeste svingen fant jeg et tre å tjore sykkelen til for så å legge avsted på beina.
Hundre meter lenger framme kom jeg til ei åpen grind og fulgte sauegjerdet det første stykket mot nordøst. I starten var stien alt annet enn tydelig, men etter hvert ble det mer åpenbart at noen hadde lagt ned mange arbeidstimer i en kjerrevei en gang i fordums tider. Den bukta seg over jordene og rundt furuskogen som dukka opp på venstre hånd.
Det blåste godt og vinden bruste mellom sprikende barnåler. Skogbunnen var overstrødd med brune, røde og gule sopp. Så lå skogen bak meg og topografien ble erstatta av åpen hei, gress, lyng og flatmyr. Herfra måtte jeg benytte meg av dyretråkk, eller peke ut retning og gå fritt i lendet. Med andre ord avtok hastigheten betraktelig.
Myrgresset bølga i blesten. Det tegna seg flyktige formasjoner over slettene. På slike dager ser man hvor rart vinden oppfører seg. Den går ikke strake veien fram, men lever med naturen og terrenget. Et samspill på godt og vondt. I dag var det mest godt.
Jeg kom til toppen av Høgehaugen og så en myrlendt dal mellom meg og målet. Sola sto lavt i sørøst og sendte lange skygger over landskapet. Her måtte en konsentrere seg om nedstigninga og virkelig følge med hvor en plasserte beina for ikke å tråkke over eller falle om kull. Ute på myra fantes flere dype vannhull. Det var en liten jobb i seg selv å navigere rundt disse.
Jeg endte med å klyve opp steinrøysa på motsatt side av Migan, mellom Høgehaugen og Bukkhildaren. Jeg klamra meg til gule strå, vissen lyng og våte, mosekledde steinblokker, kløv meter for meter til fjellsida jevna seg ut. Så hørte jeg sildre-, klukke- og dryppelyder. Det lød hult, som om det ble forsterka av en fordypning i fjellet og lyden ble stadig sterkere. Ganske riktig. Bergframspringet jeg var på jakt etter åpenbarte seg like foran meg.
BUKKHILDEREN
Her hadde mennesker og dyr søkt ly i uminnelige tider. Ekskrementer fra sau og rådyr tyda på at hilderen fortsatt var i bruk. I tillegg fant jeg restene av ei enkel bålgrue. Kan hende hadde noen sittet her, stekt pølser på spidd, kokt kaffe, eller bare varma seg rundt liflige flammer.
Bukkhilderen er et naturlig bergframspring i nordvestenden av Svarvahaugen. De voldsomme steinblokkene over hilderen utgjør et solid tak. Her får man godt skydd for vær og vind, med mindre det står rett på fra nord, nordvest. Utsikten over Stakkestadvanet mot Klauv er upåklagelig. Forøvrig kan man se vestover mot Byheiene i Haugesund og innover mot fjellene rundt Vikebygd. Et panorama av de sjeldne.
TILBAKETUREN
Jeg valgte en litt annen trassé tilbake og fulgte fjellsida et godt stykke. Det ble likevel bratt da jeg delvis kløv, delvis akte meg nedover mot et yndig, lite fossefall. Det var Migan med sitt utspring fra Markavatnet som dansa ned fjellsida. Vannspruten sto i bue ut fra berget og dalte grasiøst ned i steinene under før bekken rant videre – skjult av gresstuster og vill vegetasjon – mot myra jeg hadde kava meg over en god halvtime tidligere.
Veivalget gjorde at jeg slapp å gå like mange høydemeter. Etter å ha strevd meg forbi bekken og over ulendte terreng, pepra med fallgroper, flata det ut på sørsida av Høgehaugen. Jeg kunne følge nye dyretråkk tilbake til traktorveien jeg hadde kommet fra og videre til utgangspunktet hvor el-sykkelen sto å venta.
Sola hadde bevegd seg lenger vest, men vant ikke nevneverdig høyde. Snart banka november på døra, måneden som i Inger Hagerups udødelige ord er “en gammel kvinne som ikke håper lenger”.