Rundt Tjelltjørn fra Vannverksveien

Categories Blogg

Gransangere i hopetall fløyta sin tilsynelatende melodiløse strofe om og om igjen inne i skogen rundt øvre Kattanakk. Jeg hadde inntatt frokosten i gapahuken på Lions Plass, innerst i Eivindsvatnet, og var i full fart på vei innover Vannverksveien. Tjelltjørn var dagens mål.

Fin rasteplass.
Like etter Nordamyrshaugen skjærer en tydelig sti ut i terrenget på venstre hånd. Om lag hundre meter over lynghei, så er man inne mellom furutrær i svakt nedadgående helling. Ei rødstrupes reine triller satte stemningen i skogen og humlene surra dovent over myra da jeg kom ut i andre enden.
For den som trenger hvile…
Langs nordsida av tjernet fulgte jeg bred, god og tradisjonsrik sti. En gang i tida ble denne anlagt som kjerrevei til torvmyrene i området. Man ser fortsatt tydelige tegn etter det møysommelige arbeidet. I tillegg er det gjort grundig opprensking langs løypa og lagt til rette for en god rast både her og der.
Tydelige tegn etter “torv-vegen”.
I Nordvestenden av Tjelltjørn ligger gjerne den mest brukte hvilebenken i området. Her lå jeg i telt, som beskrevet i min første bok; “Fine fotturer” (Vormedal forlag, 2020). Magne Stødle var initiativtaker og ildsjela bak dette fine og barnevennlige turområdet. Her finnes hvilebenker og klatremuligheter i alle former og fasonger. Har du øynene med deg vil du også legge merke til en og annen snodig figur langs stien.
Naturen spiller med…
Småfisk hoppa lekent i vannskorpa og lagde forsiktige ringer på det ellers så speilblanke tjernet. Sola steika ned fra en skyfri aprilhimmel og vegetasjonen strakte seg vårfriskt i den vindstille lufta.
Jeg fortsatte vestover, ut av det som har fått navnet “Magne Stødle Parken” og over ei opphøyd klopp-bro. Like etter denne skjærer en ny, først utydelig sti oppover til venstre. Det er denne man vil følge om man ønsker å gå rundt hele Tjelltjørn. Her er stien smalere og mer svingete, men godt bearbeida og utstyrt med rikelig av klopper.
Fantastisk utsiktspunkt.
Etter ei stund kommer man til en åpning mellom trærne, finner en liten benk og kan sette seg ned å skue ut over alle de små holmene som pryder tjernet. Etter det fortsetter turen østover, hvor man passerer en turkasse. Den inneholder ei bok du kan skrive deg inn i. Personen før meg hadde lagt til ei fotnote om observasjon av hoggorm på stien, men den viste seg aldri for mine øyne.
Godt vedlikeholdt og pent rydda sti.
Ei bru og noen klopper senere kom jeg inn på stien jeg hadde fulgt fra Vannverksveien og labba tilbake til utgangspunktet. Alt i alt var dette ei løype på 3,4 km og en snau times rolig gange i nydelig, lettgått terreng. Slike dager er det ingen grunn til å sitte inne og sture. Det er bare til å komme seg ut. Nyte det naturen har å by på.

Camp Stokkadalsvatnet

Categories Camp

Påsketradisjon med en fin blanding av godt humør, galskap, god mat og fine naturopplevelser. Vi kaller det fortsatt guttetur, selv om majoriteten har passert 50 og sixpacken har blitt en, stor muskel.

Ilandstigning ved Sørestølen, Stokkadalsvatnet.
FLERE PÅ VANNET
I år gikk ferden til Vindafjord, Nedre Vats og Stokkadalsvatnet. Kanopadling mellom høye fjell, til en forandring. Jostein Marø hadde befart området ved en tidligere anledning og selv om vatnet ikke var av de største, mente han det lova bra.
Det var enkelt å finne fram, men parkeringa ved den vesle brygga i Stokkadalsvatnet var allerede full av folk. Nåvel, vi hadde med alt vi behøvde av utstyr og var overhode ikke engstelige for å bli frarøva noen god camp plass.
Provisorisk leir på gyngende myrgrunn, Fisketjørna.
FISKETJØRNA
Vi kasta loss og starta med å krysse vatnet i søradgående retning for så å følge strandlinja østover. Der et sted førte ei lita elv til et tilstøtende vann og det var dette vi ville sjekke ut. Elva var grunnere enn antatt. Vi måtte stige i land og hale/dra farkostene langs bredden for å få dem med ned til Fisketjørna, som nabopytten het. Ja, for det var ikke rare størrelsen. Å krysse Fisketjørna tok bare et par minutter. I mudderet på bunnen lå vannliljeblader og blinka opp mot oss som blasse hodeskaller. Det skapte et vag påskekrim stemning. I tillegg ble det vanskeligere å finne et tørt og fint leirsted enn vi hadde håpa. Joda, vi slengte opp en lavvo og tok en liten pause, men etter hvert herska enighet om å dra tilbake opp elva og heller finne veien til trelavvoen innerst i vika ved Sørestølen i Stokkadalsvatnet. Det var tyngre å dra farkostene motstrøms, det skal sies. Både Bjørn Tore Sørbø og Jostein Marø ofra tørre sko og tråkka ut i den grunne, men iskalde elva for å få kanoene fremover.
Bjørn Tore Sørbø vasser opp elva med kanoen på slep.
ISLAGT VANN
Vi runda Tednholmen på motsatt side av Grønevik, padla rundt neset og kom inn i riktig bukt. Problemet her var at vika var islagt. Vi prøvde å pløye oss gjennom det centimetertykke islaget, men kom ikke mange meterne før forsøket måtte oppgis. Nærmere land var isen tynnere og stedvis fantes åpne råk, så vi bana oss vei og kom da fram til slutt.
Isbryting langs bredden.
TRELAVVO
Med kanoene på land etablerte vi leir. Bjørn Tore og jeg reiste lavvo på flaten mens de to andre fyrte i bålpanna inne i trelavvoen. Det var ei koselig hytte med benker langs vinduene og en liten sovealkove i nordenden. Vinduer i alle himmelretninger ga flott utsyn og isen i vika betød høyst sannsynlig at ingen andre ville våge seg inn hit, til tross for at det fantes traktorvei nesten helt inn rundt vestsida av vatnet.
Trelavvo og egen lavvo på Sørestølen.
MIDDAGSTID
Timene fikk bein å gå på, våte sko og strømper ble tørka og etter hvert ble det diska opp med det ene herremåltidet etter det andre. Her fantes biff, pannekaker, burgere, fløtegratinerte poteter, potetmos, potetsalat og deilige sauser. Overflod? Ja, kanskje det, men vi har for vane å ta med oss det vi selv spiser. Da mørket senka seg kom gitarleleen fram og årets musikkquiz var i gang. Hvem som til syvend og sist gikk av med seieren føles noe uklart, men mye kan tyde på at det var forsamlingens yngste medlem, Fredrik Karlsen. Naturligvis ikke uten enkelte protester fra oss andre.
Biff og fløtegratinerte poteter.
FUGLELIV
Klokka gikk mot ett før jeg krøp ned i soveposen og sovna momentant. Neste morgen ble jeg vekka av hakkespetten som røyna seg ut på forskjellige stammer ikke så langt unna teltet. Da den ga opp og fløy sin vei kom en bokfink og satte seg like utenfor. Med sine tre tette kvink holdt den det gående i det uendelige før den strofene ble mer melodisk. Som om den bare måtte varme opp og renske halsen først. Nå var jeg uansett skikkelig våken og følte ingen behov for flere svippturer til drømmeland.
Fredrik Karlsen holder liv i flammene.
RYDDETID
Folk våkner veldig forskjellig på slike turer. Alle har vi forskjellige vaner. Tidligere år har jeg slentra rundt i leiren alene på morgenkvisten, gjerne i flere timer. I år var det allerede liv i gutta. De hadde fyr i bålpanna og var igang med koking av morgenkaffe. Normalt er jeg ikke så hyppen på frokost før langt ut på formiddagen, men gjorde et unntak for anledningen, stekte pølser, egg og brune bønner. Cowboy frokost.
Siden vi hadde lånt trelavvoen for anledningen ble det noe ekstra rydding og stell før vi kunne bryte opp og vende nesen hjemover. Hytta skulle vaskes ut og gjøres ren for fremtidige besøk. Det er jo aldri hyggelig å komme til ei nedslitt, rotete og tarvelig bu.
Isen i vika hadde smelta ytterligere i løpet av natta og formiddagen. I tillegg hadde vi rydda vei dagen før, så tilbakeferden var i grunnen en smal sak. Det hadde blåst litt opp, men ikke verre enn at det var til å leve med det heller.

Rundt Staumsvollvatnet og litt til

Categories Blogg

Vel en kilometer innover den hardpakka grusveien mot Straumen på Vikse kunne jeg parkere sykkelen mellom furuleggene og ta fatt på stien. En sti som virka relativt nypreparert, men godt skilta og tydelig merka.

Stikrysset over alle stikryss.

OMFATTENDE STIMERKING

Mot Kvernalaupet bar det. Tidvis gjennom skog, langs Straumsvollvatnet, over åpne beitemarker, eller gjennom lynghei. Jeg fulgte små staver merka med gul, så rød, blå, hvit og til sist rød maling igjen. De hvite hadde forøvrig en rød sirkel i toppen og ligna små, japanske flagg der de lyste opp langs ruta.

Annonsørinnhold
20 bestselgere som garanterer nytelse
20 bestselgere som garanterer nytelse
“Små, japanske flagg langs stien.”

Det første stykket var nytt for mitt vedkommende. Furuskogen sto tett omkring meg. Det knirka forsiktig i høye stammer som bevega seg i brisen. Gjennom ei lita grind gikk det ut i åpnere terreng. Vel, i starten skråna det opp og ned i små skar og trange viker, men etter å ha passert Vassnes og ei spinkel, men likevel solid bru over blautmyra, endte jeg opp på stier jeg hadde tråkka før.

Fra stistart på Straumavegen.

KVERNALAUPET 

Stikrysset over alle stikryss var første delmål. Her finnes retningsanvisere til de fleste turmål i området. Som tidligere nevnt har de forskjellige rutene egne fargekoder og er enkle for selv den ferskeste novise å følge. Jeg hadde tenkt meg til utsikten over Smørsund og fulgte vestgående løype over Kvernalaupet. Denne stien og jeg var gamle kjenninger. Det gikk raskt og bød ikke på de store høydeforskjellene. Unntaket var nedstigninga til gamlekverna ved Mørkavatnet, hvor en fortsatt kan se ruinene etter kvernhuset og flere av kvernsteinene.

Kvernstein ved Mørkavatnet.

SMØRSUNDUTSIKTEN

Videre vestover, forbi avstikkeren til Stemmen og Digranesvarden før stien dreide sørvest og helt ut til utsiktspunktet. Sjøen krusa seg i blesten, men var fortsatt tindrende blå under den lettskya påskehimmelen. Her, som flere andre steder langs rutene i området, har Svein Magne Vikse stilt ut historiske lokalfakta. Morsom lesning for turfolk flest, men jeg skal avstå fra å gjengi beretningene i denne artikkelen. Er du nysgjerrig kan du jo alltids ta turen selv.

Utsiktspunkt over Smørsund.

SISTE ETAPPE

Fra utsikten ved Smørsund dro jeg østover, om Leirvik, på lange klopper i dalsøkket og over høyden til Strandå. Herfra fulgte stien høydedraget inn mot Straumen hvor man kunne velge å gå ut til gruslagt bilvei, eller fortsette på sti gjennom stadig tettere skog.

Fra siste etappe.

Jeg valgte stien og landa til slutt på skogsvei ved Paintballbanen på Vikse. Denne fulgtes et lite stykke før jeg atter sneia ned mot Straumsvollvatnet på fin sti. Jeg merka meg ei lita brygge nedenfor det steile berget på Straumaneset, like over bukta, samt et par yndige holmer som lå nærmere land på min side av vatnet. Det siste stykket hadde tydelig preg av å være godt brukt beiteland. Her var gresset snautygd og irrgrønt. Så runda jeg siste kolle og fulgte grusveien noen få hundre meter tilbake til der sykkelen sto parkert. 5 kilometer på fem kvarter, pluss innlagt spisepause med utsikt over sundet. Herlig.

Holme i Straumsvollvatnet.

Gjennom Stillhetens dal

Categories Blogg
Stillhetensdal.

Som sedvanlig la jeg ut med sykkel fra gårdsplassen hjemme på Sakkestad, sør i Haugesund. De første 11,5 kilometerne mot Aksdal ble tilbakelagt i bedagelig tempo, før jeg svingte oppover en smal avstikker i Aksdalvegen. Denne leda mot stedet med det utvetydige navnet Fjellet, i lia under Kiggjafjellet (med sine 237 moh.)

Avstikkeren i Aksdalsvegen.

BRATT START
I begynnelsen hadde jeg asfalt under hjula, men etter å ha passert flere gårdstun kom jeg over på grus for så å ende opp på traktorvei. Jeg svingte mot høyre like før øverste hus og traverserte første fe-rist. Bekken klukka under den og foran meg reiste Alvanuten seg. Jeg kunne skimte den nye dagsturhytta der oppe ved siden av telemasta, men det fikk bli et turmål for en annen gang.
Fe-rist, bortenfor Fjellet.
INNOVER MED INNLAGT PAUSE
Traktorveien dreide nordover igjen og fortsatte å stige, om i en mer moderat kurve enn tidligere. Jeg befant meg midt mellom Kiggjafjellet og Dyrsfjell hvor trafikkstøyen fra Førresfjordvegen omsider døde hen. I stedet hørte jeg et mangfold av småfugler prise den vakre vårdagen.
Kiggjafjellet, 237 moh.
Da terrenget flata ut støtte jeg på fe-rist nummer to og kort etter kunne jeg skue ut over det som på kartet het Stakkastaddalen. En liten pause på snauberget føltes berettiga. Jeg fant fram noe lett mat fra sykkelveskene og leska meg med en fortsatt kjølig iskaffe. I horisonten tegna Klauv seg mot den blå himmelen og langt der nede kunne jeg skimte et par av husene på Stakkastad.
STILLHETENSDAL
Innen jeg reiste meg og steg på sykkelen for å fortsette ble jeg passert av en annen syklist. I motsetning til meg lot han til å være ute for trimmens del, men hilste høflig før han halsa videre.
Moro langs traktorvegen.
Lenger nede i lia fant jeg ei grind med tilstøtende gjerdeklyver. På den ene sida sto det “Kuslepp”, på den andre “Bondebru”. Noen hadde åpenbart sluppet sin lune humor fri, men herfra var traktorvegen ujevn, humpete og sleip som følge av tette kutråkk. Det varte om lag en kilometer. Så passerte jeg ei steinbru over en dyp bekk og kom til fastere grunn.
Over bekken.
Den neste grinda var ødelagt av vær og vind. Her fantes ei treplate hvor inskripsjonen benevnte Stakkastaddalen som “Stillhetensdal”. Treffende. Man følte virkelig på en slående ro i disse omgivelsene.
Det siste stykket svingte gjennom stadig grønnere marker og barskog til jeg trilla forbi et sauefjøs, gjennom et par gårdstun og ut på Stakkastadvegen, ikke så langt unna parkeringa til Valhest. Selve turen over fjellet og gjennom dalen målte rundt 4 kilometer og lar seg fint gjøre å ta som spasertur også, enten man har en bil stående i hver ende, eller velger å gå tur/retur.
Enden på turen. Stakkastadvegen.