Måned: juli 2019

“Kan ikke vi to ta en tur i lag?” Ordene tilhørte en god, gammel kammerat. Egentlig hadde vi vært inne på tanken mange ganger i årenes løp. Dette til tross ble det liksom aldri noe av. Ikke siden Midtfyns Festival i ’98, men det er en helt annen historie. Denne gang var det snakk om å telte i marka, ta med noe enkel mat og litt godt i glasset. Bare vandre, campe, prate og hygge oss. “Du, som har litt erfaring, vet gjerne om et par egnede leirsteder?” fortsatte han. Det gjorde jeg. Flere av lokasjonene jeg hadde benytta de siste sju månedene frista å besøke på nytt. Etter som jeg tenkte på det pekte allikevel et sted seg ut. Bårdshaugvatna. 

Sist jeg la turen dit var i mars. Den gang var det surt, grått og kaldt vårvær mye av tida, sola gikk ned alt for kjapt og natta var lang. Allikevel var det noe ved stedet som tiltalte meg. Med bardekke på bakken fikk man et naturlig, mykt underlag. Her rant en stille bekk snirklende fra det ene vannet til det neste. Høye, men kvistede gran- og furutrær ga le for eventuell vind og nedbør. Selvsagt måtte det bli Bårdshaugvatna.

Vi kom ikke avsted før klokka hadde passert sju den kvelden, men det gjorde liksom ingenting. Det var juli, godt over 20 varmegrader, blå himmel og lange sommernetter. Joda, regnet hadde falt de siste dagene, så vi måtte gjøre regning med stedvis bløte stier, men begge hadde investert i nye turstøvler, så det var ingen grunn til bekymring. Vi parkerte på Steinsfjellet og fulgte gruslagt løype ned til Krokavatnet. Herfra valgte vi stien mot Presten, men tok av mot Lusatjørn da vi nådde krysset på andre sida av myra. Dette var en sti ingen av oss hadde gått før og slikt vekker selvsagt oppdagertrangen, selv i middelaldrende gutter. Traséen var smal og neppe blant de mest brukte i Byheiene, men på et eller annet tidspunkt må noen ha steinlagt veien over myrene, for her var det gjort møysommelig arbeid. Flere av steinene lå derimot under vann, (kan hende grunnet de siste dagers regnskyll,) så vi støtte på enkelte utfordringer. Fottøyet holdt imidlertid tett.

Det gikk nedover en lyng- og gresskledd skråning og oppover en annen før stien dreide mot høyre og tok oss et steinkast unna Lusatjørn, hvor jeg hadde campa nøyaktig ei uke tidligere. Her lå et nytt stiskille som tok oss – først – vestover, så nordover i nesten strak, nedadgående linje mot målet.

I bakken lå en utstrakt, glinsende stålorm på tvers av stien. “Er den død?” hørte jeg spørrende fra turkameraten like bak meg. “Tror ikke det…” Jeg bøyde meg ned og studerte nærmere, så en maur klyve langs den smidige kroppen og bli snappet opp av reptilkjeften i det den kom for nær hodet. Stålormen hadde ganske enkelt holdt roen i håp om å få seg en aldri så liten godbit. Nå fikk den det plutselig travelt, bukta seg lynkjapt inn i lyngen og forsvant. “Har aldri sett på makan!” utbrøt jeg, kanskje i overkant henrykt, men nå er det jo heller ikke hverdagskost å oppleve slikt på kloss hold.

Vi kryssa flere myrområder og sto brått i et nytt kryss. Valget sto mellom Håvåshytta i øst, Krokavatnet i vest, eller å fortsette rett fram mot Bårdshaugvatna, hvor vi var på vei. Altså var det bare sjarmøretappen igjen før jeg stolt kunne annonsere at vi var fremme. 

Vi satte opp teltet på nøyaktig samme sted hvor jeg hadde hatt min leir fire måneder tidligere og rulla ut et av liggeunderlagene ved siden av teltet, bare meter fra bredden av Nordre Bårdshaugvatn. Dagen var på hell og sola farga alt gyllent. Det blåste akkurat nok til å holde myggen borte og sende små krusninger over vannskorpa. Vi fyrte opp primusen, stekte oss et par pølser og feira dagen med en aldri så liten knert. Praten gikk om løst og fast. Her var det rom for å mimre om svunne tider, samt pludre i vei om ting som opptok oss i det daglige.

Selv om det var sommervarmt i været ble det fort kjøligere da kveldssola tok et svalestup ned bak grantrærne i horisonten. Det hjalp å hive på seg en genser, men bare ei stund. Etter hvert fant vi det for godt å krype inn i teltkupéen og fortsette samtalen i lyset fra ei lita lommelykt. Et par amfibier kryssa den åpne plassen mellom oss og vannet, men ellers var vi omgitt av ei behagelig ro man ikke finner andre steder enn ute i naturen. Klokka var langt over midnatt før praten stilna.

Jeg sov faktisk dårlig den natta. Kan hende grunnet den litt for høye puta jeg hadde dandert under nakken, varmen i teltet, eller kanskje fordi det var langt trangere om plassen enn jeg hadde vendt meg til alene på tur? Klokka sju var vi i alle fall våkne, begge to, og ymta frampå om at det muligens kunne smake med frokost.

Det lå tåke over Bårdshaugvatna og den alltid så plagsomme knotten hadde våkna til liv og oversvømte området utenfor teltet. Vi ble enige om heller å bryte leir og komme oss opp i høyden hvor vi regna med å finne sol og forhåpentligvis en sval bris.

Løype fulgte sporene våre fra kvelden i forveien, men ved første stikryss svingte vi vestover mot Krokavatnet istedenfor å klatre oppover mot Lusatjørn. Vi fant ferske hjortespor i gjørma og frosk og padder i hopetall, men støtte aldri på så mye som en eneste turgåer i morgentimene. Dette var atter en våt og myrlendt sti. Vi plumpa hist og her, men sokkene holdt seg stadig tørre. Da sto det verre til med buksebeina som trakk til seg fuktighet fra det tette, høye og duggvåte gresset der det bøyde seg over stien. Det tok ikke lange tida før vi var våte til knes.

Frokosten fant sted på en liten trebenk ved Krokavatnet. Speilegg, brød og enda flere pølser. Man kan si hva man vil om pølser, men at de fungerer som turmat er i det minste soleklart. Det fine med produktet er den allsidige anvendelsen. Om de kokes, stekes, spises rå, eller kuttes opp og brukes i utallige forskjellige retter smaker – og metter – de alltid. Problemet er selvsagt holdbarhet, men på kortere turer betyr det lite.

Spørsmålet nå var om vi skulle følge stien over Ørnanuten på fortsettelsen mot parkeringa ved Steinsfjellet. Det sto mellom dette, eller å stable oss ned “Via Appia” gjennom Skaret for så å følge den gamle anleggsveien mot brua ved stiskillet, like før sørenden av Krokavatnet. Da vi ankom førstnevnte rute og så hvor bløtt den starta landa valget på alternativ nummer to.

Tykk tåke innkapsla Steinsfjellet da vi nærma oss. Et rart syn, ettersom vi kom fra blå himmel og varme sommergrader lenger inne i Byheiene. Det varte allikevel ikke lenge før den dunsta vekk. Nok en nydelig dag var i vente.

Det var bokstavelig talt midt i ferien, men temperaturene lå konsekvent mellom 10 og 16 grader. Ikke det en ville kalle sommervarme. I hvert fall ikke når vinden fra nord aldri lot til å avta. Den trengte gjennom flere lag av klær og nekta å gi slipp, dersom en da ikke fant seg en lun krok.

Jeg hadde starta ferien med 5 dager på tvers av Hardangervidda, fra Haugastøl i nord til Røldal i sør og var vant til dårlig vær. Der oppe gjennomlevde jeg minusgrader, sludd, snø, kuling og regn. Slikt frister ikke til umiddelbar gjentakelse, men det er rart med det; når tiden går og en får ting litt på avstand kommer abstinensene og lengselen krypende allikevel. 

Ei god uke etter hjemkomsten klarte jeg ikke mer. Jeg måtte ut å kjenne på elementene, stillheten og ensomheten atter en gang. Kall det gjerne nedtrapping, aklimatisering, eller til og med avvending. Sannheten var at bråstans etterlot et tomrom og vekka en higen som slo ut i rastløshet og lett irritasjon.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg fulgte stien fra Steinsfjellet gjennom Øvre Skitnadal og over haugene til Smånutene ved Lusatjørn. Det vesle tjernet ligger like bak Søre Krokavassnut og fra hvor jeg satte opp teltet mitt hadde jeg åpent utsyn mot Valhest i nordøst.

Det var ikke bare enkelt å finne et egna sted rundt vannet. Gresstustene hadde klumpa seg tett i tett over hele området og lå som små byller i lendet. På noenlunde flate partier fant jeg stort sett berg like under tynne jordlag. Slikt er vrient å feste teltplugger i. Man kan vel si jeg “tok til takke” med den flekken jeg – etter langt og lenge – valgte meg. Fordelen var å komme i le for vinden på sørøstsiden av Smånutane. Ulempene var å ligge på særdeles ujevnt underlag, samt at knotten storkoste seg i den roligere lufta. Vel, hva har man myggnett for?

Det ble sein middag av det medbrakte slaget og en sjokolade til dessert. (En skal jo nyte tilværelsen.) Deretter la jeg meg oppå soveposen og stirra ut på omgivelsene gjennom det finmaska nettet. Fram til halv ti tida dukka det opp sporadiske figurer i silhuett på toppen av Krokavassnuten. Siden ble det stilt. Vinden løya ytterligere. Krusningene på Lusatjørn forsvant i takt med dagslyset. Et øyeblikk fikk terrenget et svakt, rødoransje skjær og det la seg en flortynn dis over fjellene i innlandet. Så ble det dunklere. Innimellom skrapa gresset prøvende mot duken og langt, langt borte ante jeg fjern bjeffing og antydninger til distanserte raut.

I slike stunder får man tid til å sortere tanker, hente fram minner og legge planer for framtida. Eller la hverdagen fare og bare være der i øyeblikket. Ingen distraksjoner, hverken støy eller stress.

Selv om bakken var ujevn sov jeg utrolig godt den natta og våkna til en duggfrisk morgen ved sekstida. Himmelen var tilslørt av godværsskyer og lufta sto så stille at man formelig kunne se den dirre utenfor teltåpningen. Desverre var det bare mygg og knott. Hærskarer av slaget. Plagsomt for sånne som meg, men et bugnende matfat for småfuglene som brått sprang til liv og travla kvitrende fram og tilbake. Jeg lå der og lytta til mangfoldet, forsøkte å skille ut enkeltarter og gjenkjente i hvert fall noen av lydene og sangmønstrene.

Da sola omsider brøt gjennom skydekket ble det varmt å ligge i teltet. Jeg sto like godt opp og begynte å pakke sammen leiren, ikke helt problemfritt. Jeg følte meg bombardert av små, bevingede blodsugere. Det var komplett umulig å holde dem på avstand, så jeg jobba det raskeste jeg makta og kom meg avsted.

Det gikk ingen sti direkte opp til Søre Krokavassnut, men med knappe fem hundre meter i luftlinje fra startpunktet var det en smal sak å ta seg dit opp allikevel. Sist jeg besøkte toppen var den badet i tett tåke. Denne gangen var utsikten en helt annen. Jeg så byen og Røver i vest og i motsatt himmelretning lot Valhest og Alvanuten seg beføle av lave morgenskyer.

Jeg rusla ned til Krokavatnet hvor auren spratt i vannskorpa på jakt etter lavtflyvende godbiter og fortsatte langs den gamle, steinete anleggsveien ned til Djupadalen.

Lørdag skulle bli min siste dag på Hardangervidda i denne omgang. Jeg visste det ikke da jeg sto opp. Avgjørelsen ble tatt mens jeg traska nedover Vivassdalen. Da jeg brått fikk internettforbindelse og kunne sjekke værvarselet visste jeg med meg selv hva som måtte skje. Det var meldt mer regn og tanken på å gå våt enda et døgn frista definitivt ikke. Haukeliekspressen skulle gå fra Røldal 15:45, så jeg øyna en mulighet for hjemreise allerede samme dag. Det forutsatte imidlertid at jeg klarte å rekke den. Hvis ikke fikk det bli telting på Røldal camping.

Det var en bekvem ro ved Holmavatnet da jeg gløtta på øynene lørdag morgen. Knapt et vindpust. Snaut ei sauebjelle å høre. Småfluer og mygg var det derimot flust av. Dette var ikke noe blivende sted. Jeg veiva bort fluer og pakka ned utstyr om en annen. Så la jeg i vei langsetter Holmavatnet så raskt beina kunne å bære meg med 18 kg på ryggen, ulendt underlag og muskulær stivhet som følge av den lange etappen dagen i forveien.

Rundt halvannen time var tida det tok å legge vannet bak seg. Plutselig lå Vivassdalen åpen for mine føtter og langt der nede, mellom lave skyer, kunne jeg skimte Valldalsvatnet. Langt igjen, med andre ord, men var det en ting den siste uka hadde lært meg, så var det at distanser var til for å lukkes.

Høydemeterne minka og minka på stort sett tørr sti. Her og der støtte jeg på gjørmehull, men de var enkle å forsere. Jeg fulgte elva nedover. Den vokste seg stadig større etter hvert som flere bekker og tilsig slutta seg til hovedåra gjennom dalen. Stedvis rant den gjennom frodige, irrgrønne slettelandskap. Andre steder fråda den utfor skrenter, eller gjennom steinur.

På vei nedover møtte jeg et eldre ektepar. Han bar en sammenpakka Steady kano på ryggen. Det viste seg at de var på vei til Litlos og hadde planer om å padle Kvennsjøen og tilstøtende vann i løpet av sommeren. Selvsagt lot jeg meg imponere. Drømmen om å anskaffe egen packraft og gjøre noe lignende (ved en senere anledning) gjenoppsto.

Ved Vivassdalsvatnet kom jeg over noen vakre, restaurerte steinhytter som lå på rekke og rad langs stien. Rabbe Fjellgard var opprinnelig stølsbuer, men leies nå ut til sportsfiskere, jaktlag og folk flest.

Ved enden av vannet svingte jeg av mot Middalsbu; ei lita DNT hytte som ligger lengst nede i Middalen, et par kilometer ovenfor Valldalsvatnet. Siste skråning ned mot hytta var bratt med mye løs grus. Selvsagt mista jeg fotfestet og tumla nedover bakken. Jeg slo kneet mot en stein og frykta det verste, men karra meg opp igjen og fortsatte på trass.

Jeg ankom hytta uten flere episoder og stansa for å finne meg noe å spise. Polarbrødene holdt stadig mål, selv om det gikk på femte dagen. Akkurat da brast himmelen og regnet flomma ned i strie strømmer. Dermed ble det sekken på ryggen igjen og landeveien for meg. Fra Middalsbu og ut til demningen i Valldalen gikk det en hardpakka grusvei. “Heldigvis,” tenkte jeg. Det var tross alt lettere å holde høyt tempo på preparerte veier enn ute i terrenget.

Den tanken angret jeg raskt på. Joda, det gikk fortere, men ulempen var effekten det hadde på skjelett og muskulatur. Kroppen begynte å føle påkjenningen av de lange dagsettapene, den forholdsvis tunge børa og det harde underlaget. Før jeg hadde gått ei halv mil brant fotsålene og ryggen følte trykket. Vel, vel. Halvannen mil igjen…

Ved Grytingstøl gikk det en sti over fjellet til Røldal. Opprinnelig var planen å følge denne, men jeg så at tiden ikke ville strekke til om jeg skulle ha noe håp om å nå bussen. Dessuten var kroppen trett og verka fra topp til tå. Det føltes nødvendig å ta hyppige, foroverlente småpauser med henda på kne og brillene hadde for lengst funnet veien ned i ei lomme. De dugga så intenst at jeg knapt kunne se med dem på nesen. Regnet gjorde kledningen tung, kald, klebelig og uhamslig, ergo fortsatte jeg på grusveien.

Selv om jeg var trett observerte jeg den lave vannstanden i Valldalsvatnet, (minst 20 meter under normalen,) og undret på om dette skyldes lite nedbør, eller regelrett overforbruk. Akkurat der og da helte jeg mot det siste.

Fra demningen, ned til Bråstøl og langs hovedveien til Røldal gikk jeg som i transe. Det fantes ikke fart i beina lenger, men de flytta meg fortsatt i riktig retning. Etter 12 timer på farten var jeg framme, 20 minutter før bussen blinka inn på holdeplassen. Det rare var at mens jeg humpa avsted mot Haugesund fløy tankene til vidda. Friheten, ensomheten og det varierte, inspirerende landskapet. En del av meg lengta allerede tilbake.

En sti er ytterst skjelden ei strak linje. Den bukter og snor seg. Bølger gjennom landskapet som en kinesisk drage, etset inn i terrenget. Overstrødd med stein, grus, busker, gresstuster, gjørmehull og søledammer. Å gå i ei rett linje blir et relativt begrep.

Etter 19 timer med hvile på Sandhaug klødde det i kroppen. Jeg var klar for å fortsette turen. Skoene var tørre og himmelen var blå. Vinden hadde løyet og selv om det lå frost på bakken tegna det til å bli en fantastisk dag. Jeg kom meg avsted allerede klokka sju og fulgte Nordmannslågen mot Besso i halvannen time før stien svingte sørvestover i retning Litlos.

Herfra gikk det gradvis oppover, forbi knauser og småvann, over snøskavler og gjennom steinur. Mellom Høgevarden og Dimmedalshøgdene begynte det å romle i magen og jeg stanset for en liten spisepause. Dalføret var idyllisk og fredfylt. Ei lita elv klukka stilt gjennom lendet og satte tonen under ei sol som faktisk begynte å varme. To polarbrød, et med leverpostei og et med jordbærsyltetøy gjorde susen. Dessuten unte jeg meg noen ruter Kvikk Lunsj og et par kopper kaldt fjellvann, henta rett fra elva. Det var både tilfredsstillende og forfriskende.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Tre kvarter senere nådde jeg Bismarvannet og kjente ei illevarslende ililg i venstre hofte. For noen år siden opplevde jeg det samme, bare i knærne, uten å ta hensyn til symptomene. Den gang resulterte det i betente slimposer. Klok av skade stansa jeg og tok en Voltarol i håp om å hindre en lignende skade denne gang. Utrolig nok fungerte det. Etter knapp tid var smertene så og si helt borte!

Over Grotflott var det omtrent bare stein, tjern, elver og vann å se så langt øyet kunne rekke. Ja, og i det fjerne tårna Hårtegen på horisonten. Denne umiskjennelige fjellhatten som sies å være synlig over store deler av vidda. 10 år tidligere passerte jeg langs foten av bergformasjonen med hele familien på slep. Denne gang fikk jeg sett den på flere kilometers avstand.

Mellom Flautenuten og Storahorgi støtte jeg på en annen ensom vandrer. Han hadde fiskeutstyret på ryggen og halta innover mot en aldri navngitt camp han hadde stående ved et hemmelig vann. Planen var å tilbringe noen dager der for å akkumulere et lager av fjellaure. Jeg ønska ham “skitt fiske” og håpa det var innafor å si slikt i fjelleheimen også.

Turen rundt Ambjørgsvatnet lot til å ta en evighet, men da jeg passerte Holken, (en gedigen klump av et fjell som sendte assosiasjoner til et hjemmebakt brød,) var det bare nedoverbakke igjen til Litlos. Her nøt jeg en lenger pause for å avgjøre hvorvidt jeg skulle presse videre samme dag, hvilken løype jeg eventuelt skulle ta, eller om jeg simpelthen burde tilbringe natta på stedet. Jeg kjøpte meg ei Cola i resepsjonen og dumpa ned i gresset utenfor for å studere kartet, lufte tærne og nyte høyfjellssola.

Enda en vandrer kom stormende over sletta mellom meg og Sledalen i vest. Han hadde god fart, men stansa og slo seg ned for en prat da jeg spurte om han kom fra Tyssevassbu. Det gjorde han, svarte mannen på engelsk. Det viste seg at fyren var fra Amsterdam og skulle bruke 14 dager av ferien på å se mest mulig av vidda. Han hadde starta fra Sauda fire dager tidligere, gått via Storavassbu og Simlebu i Etnefjella, videre til Odda og opp til Trolltunga, hvor også han hadde knekt ei teltstang den natta det blåste så fryktelig. “Det blir lange etapper!” konstaterte jeg og la til at jeg syntes det var mer enn nok å gå fra Sandhaug til Litlos på en dag. Da han hørte dette ble han nysgjerrig på ruta. Planen var nemlig å nå Sandhaug før mørket falt på!

Vi ble sittende å prate ei god stund. Innen samtalen var over følte jeg meg inspirert til å utnytte det gode været og fortsette selv også. Det skulle visstnok finnes noen flotte leirområder langs Holmavatnet, øvers i Vivassdalen. Vi takka hverandre for praten og la ivei i hver vår retning.

Turen rundt Litlosvatnet og opp brekkene mot Hellevassbu gikk radig. Jeg fant stiskillet mot Middalsbu øverst i bakken og svingte av. Her var det hundrevis av sauer på sommerbeite, spredd godt utover landskapet. Kampesteiner, løsnet fra bergveggene en gang i fordums tider, sto som monolitter i dalbunnen langs den brusende, brede elva som rant der. Dalen smalnet. Jeg kom over en høyde og plutselig lå Holmavatnet der. Stien gikk gjennom bratt steinur langs høyre side av vannet; kilometervis med stein som tidvis var vanskelige å ta seg over, men etter hvert jevna det seg ut. Foran meg lå store, frodige, grønne flater og sandstrender.

Først så jeg meg ut et perfekt leirsted helt nede ved bredden, men det viste seg umulig å feste teltpluggene i den løse sand- og grusbunnen, så jeg flytta opp på en liten høyde med utsikt over vannet. Da teltet var reist ble primusen fyrt opp. Jeg kokte nok vann til en porsjon Real Turmat og et par kopper solbærtoddy. Enkle måltid smaker skjelden bedre enn etter en 13 timer lang dagsmarsj i fjellet. Da det skya over og mygg og småfluer ble for plagsomme, krøp jeg inn i teltet og tok kveld til lyden av fjerne sauebjeller og en bedagelig bris som risla forsiktig gjennom gresset utenfor.

Jeg våkna klokka fire den morgenen. Eller riktigere sagt; jeg våkna for alvor klokka fire. Natta hadde vært en serie av innsovninger og oppvåkninger. Bakken under teltet var ujevn og jeg lå vondt. Det regna og blåste fortsatt. Jeg hadde over hode ikke lyst til å stå opp, men etter noen timer med vurderinger for og imot, kom jeg til at det måtte være bedre å få sjekka inn på Sandhaug, tørke utstyret og ta en hviledag der.

Det var meldt kraftig vind og striregn hele torsdagen. Fredagen frista derimot med laber bris, sol og seks-sju varmegrader. Etter snø, sludd, regn og slaps i mer eller mindre to sammenhengende døgn frista det virkelig med en pause.

Som sagt, så gjort. Jeg pakka ihop utsyret bare for å oppdage at den ene teltstanga hadde fått en brist i uværet samme natt. Slikt var det imidlertid fint lite å gjøre med, annet enn å håpe stanga ville tåle påkjenningene av ytterligere netter når den tid kom.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg ankom Sandhaug idet alle andre begynte utferdselen. De var ikke mange. Jeg så bare fire. Etter å ha skrevet meg inn ble alt fra telt til fillete sko sirlig plassert på tørkerommet. Deretter var det bare å nyte fasilitetene. Sovesalen hadde jeg for meg selv. Øvrige gjester som dukka opp i løpet av dagen valgte heller komforten ved å ha egne rom. Det hadde forsåvidt jeg også, bare et mye større…

Sandhaug er ei fin og romslig hytte som ligger på østsida av Nordmannslågen. Den har ei stor, staselig peisestue, vakkert oppholdsrom med skinnstoler og et rikholdig bibliotek, stort kjøkken, spisesal og i resepsjonen skiltes det endatil med skjenkeløyve. Jeg tilbrakte dagen både her og der. Kroppen fikk restituere seg og blant bøkene i peisestua leste jeg meg opp på gammel overtro fra Hardanger. Jeg kjente ikke så rent lite iver over hva jeg kunne treffe på de neste dagene. Kanskje ei hulder eller to, eller kan hende gygrer, vetter, haugtusser, nisser, (eller hva de nå heter, alle disse vesenene fra gammel folketro…)

Joda, jeg kjente på rastløsheten i løpet av dagen også. En del av meg lengta etter å vandre videre, men jeg er fortsatt hellig overbevist om at det riktige valget var å bli.

Klokka sju var det duka for treretters middag i spisesalen: Lokal løksuppe, hjemmelaga grytepudding og ostekake. Vi utveksla historier over langbordet og spiste oss døsige, alle mann. Hytteverten kunne fortelle at det egentlig skulle vært fullt rundt samtlige bord, men at de hadde hatt rundt 50 kansellasjoner grunnet værforholdene.

Sandhaug kan skilte med flere celebriteter. Påsken 2018 holdt Daniel Kvammen konsert her. (Det var vel omkring da noroviruset brøt ut og håndhygiene fikk nytt, eller snarere intensivert fokus.) I år var Lothepus med i dugnadsgjengen. De jobba på spreng mot været for å gjøre hytta klar for storinnrykket denne sesongen. Selv kan jeg ikke skilte med kjendisstatus, men jeg er godt fornøyd med oppholdet på Sandhaug. Imøtekommende personale, flotte fasiliteter, god mat og hyggelige gjester. Dette vil huskes lenge!

Selv om jeg hadde fått meg seng på Krækkja, sov jeg dårlig. Vinden ulte uavlatelige utenfor vinduet og snøen piska mot ruta. Halv sju sto jeg like godt opp, pakka utstyret som var blitt bortimot tørt over natta og gjorde meg klar for dagens etappe. 

Terrenget var så og si hvitt! Det hadde snødd uten stans siden kvelden i forveien og det snødde fortsatt. Trøsta var at så lenge minusgradene dominerte lufta, ble jeg i det minste ikke spesielt våt. 7:30 la jeg avsted. Første mål var Halne.

Stedvis var stien så godt som umulig å finne, men jeg satte min lit til kartet og speida konstant etter røde T-merker. Jeg så meg tilbake da jeg kom opp i høyden og fikk et glimt av Hallingskarvet i det fjerne før ei ny, intens byge bløra all sikt. Det var ikke stort annet å gjøre enn å karre seg videre. I steden for å bruke halvannen time på strekningen, som kartet antydet, tok meg i overkant av to.

Ved 10-tida kom mildværet, men til alt hell avtok snødrivet merkbart og det som hadde lagt seg tødde opp, litt etter litt. Vinden, derimot, syntes bare å tilta.

Midtveis mellom Halne og Stigstuv fant jeg spor i snøen som kunne tyde på at en elg, et reinsdyr, hjort, eller lignende hadde kryssa stien ikke så lenge før meg. Dette var imidlertid alt jeg så til det staselige, store dyret. Spor i snøen.

Etter hvert møtte jeg folk som kom i motsatt retning. De kunne berette om våte myrområder mellom meg og neste hytte. Ganske riktig. Etter hvert som snøen forsvant ble den bytta ut med våtmark. Plutselig surkla det i skoene på ny.

Jeg stakk innom Stigstuv i håp om å låne tørkerommet der et par timer. Problemet var at de ikke fyrte opp aggregatet før klokka fem, så då var det bare å tråkke i de gjennombløte skoene på ny og traske videre mot Trondsbu.

Nå hadde snøen helt og holdent fordufta. Landskapet jeg bevegde meg gjennom var gressdekka, goldt, vidt og vidstrakt. Tankene gikk til de mongolske steppene, eller den amerikanske prærien. Bare flatt land til langt uti horisonten. Flatt og lettgått. Selv våte sko kunne ikke legge noen demper på den fantastiske opplevelsen det var å gå i slikt lende etter formiddagens strabasiøse utfordring.

Etter å ha passert over helårsbrua ved Trondsbu minna landskapet mer om Hardangervidda igjen. Bakke opp, bakke ned, lyng, stein og myrhull. Jeg merka meg at venste støvel hadde fått hull på sida der vannet pipla inn og ut, men det verste var nok allikevel at fotsålen på høyre ben begynte å merke påkjenningen av en lang og fuktig dag. Skrukkete, fuktig hud var i ferd med å utvikle vannblemmer.

Halv åtte, etter 12 timers marsj, fant jeg et egna sted for teltet mitt, litt i ly for vær og vind, men stadig ikke helt ute av blæsten. Stede lå like sør for Langavatnet, cirka to og en halv times marsj fra Sandhaug, som skulle bli målet for neste dag. Jeg vurderte å lukke distansen, men vurderte det mest forsvarlig å la være. Kort etter krøp opp i posen, fikk varmen i kroppen og ga blaffen i om vinden rista i teltet, eller at regnet tromma fandenivoldsk mot duken.

5 dager. 4 netter. Slik ble det. Værutsiktene var ikke av de beste, men skulle det bli tur, måtte det gjøres nå. Egentlig ville jeg starte første søndag i ferien, men utsolgte tog fra Bergen gjorde at avreisen ble utsatt to dager.

Tirsdag hadde jeg sikra meg sete på Bergensbanen kl. 11:59. For ordens skyld sto jeg opp klokka fem og tok første kystbuss fra Haugesund for å være helt sikker på å rekke toget. Det gjorde jeg da også, med klar margin. Knappe tre timer tok det. Tre timer med humping og skumping langs jernbaneskinnene, gjennom vakker norsk natur og tunneler i søkk og kav. Stadig lenger inn i landet og stadig høyere opp. Jernhesten, kalte de fremkomstmiddelet i gamledager. Mine assosiasjoner gikk heller til ei elektrisk fjellgeit. 14:51 sto jeg på Haugastøl stasjon i vind og blæst. Det var antydning til sludd i lufta, men sola titta fram i ny og ne.

Jeg fant stien en drøy kilometer fra stasjonen og merka knapt at den gikk oppover gjennom tett bjørkeskog før jeg begynte å snappe etter pusten. To hundre høydemeter senere var det helt slutt på skogen. I stedet var jeg omgitt av fjell, lyng og stein. Masse stein. Det var hard å gå på, så jeg senka tempoet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Halvveis til Krækkja, som var dagens mål, tok jeg en rastepause, spiste litt og drakk grådig av norsk fjellvann. Da jeg lunta videre kom sluddet for alvor og denne gangen hadde det ikke tenkt å gi seg! Det tok ikke lange tida før jeg var våt til skinnet. Våt snø klistra seg til turtøyet. Vinden tok seg opp og kulden ble intens, men jeg skalv meg videre. Da Krækkjahytta endelig dukka opp, to forfrosne timer senere, føltes det som å vinne i lotto! Ikke noe telt på denne karen denne natta, det skulle være sikkert og visst! Her skulle det soves innendørs, i tempererte lokaler og med mulighet for å tørke klær og utstyr før neste etappe!