“Kan ikke vi to ta en tur i lag?” Ordene tilhørte en god, gammel kammerat. Egentlig hadde vi vært inne på tanken mange ganger i årenes løp. Dette til tross ble det liksom aldri noe av. Ikke siden Midtfyns Festival i ’98, men det er en helt annen historie. Denne gang var det snakk om å telte i marka, ta med noe enkel mat og litt godt i glasset. Bare vandre, campe, prate og hygge oss. “Du, som har litt erfaring, vet gjerne om et par egnede leirsteder?” fortsatte han. Det gjorde jeg. Flere av lokasjonene jeg hadde benytta de siste sju månedene frista å besøke på nytt. Etter som jeg tenkte på det pekte allikevel et sted seg ut. Bårdshaugvatna.
Sist jeg la turen dit var i mars. Den gang var det surt, grått og kaldt vårvær mye av tida, sola gikk ned alt for kjapt og natta var lang. Allikevel var det noe ved stedet som tiltalte meg. Med bardekke på bakken fikk man et naturlig, mykt underlag. Her rant en stille bekk snirklende fra det ene vannet til det neste. Høye, men kvistede gran- og furutrær ga le for eventuell vind og nedbør. Selvsagt måtte det bli Bårdshaugvatna.
Vi kom ikke avsted før klokka hadde passert sju den kvelden, men det gjorde liksom ingenting. Det var juli, godt over 20 varmegrader, blå himmel og lange sommernetter. Joda, regnet hadde falt de siste dagene, så vi måtte gjøre regning med stedvis bløte stier, men begge hadde investert i nye turstøvler, så det var ingen grunn til bekymring. Vi parkerte på Steinsfjellet og fulgte gruslagt løype ned til Krokavatnet. Herfra valgte vi stien mot Presten, men tok av mot Lusatjørn da vi nådde krysset på andre sida av myra. Dette var en sti ingen av oss hadde gått før og slikt vekker selvsagt oppdagertrangen, selv i middelaldrende gutter. Traséen var smal og neppe blant de mest brukte i Byheiene, men på et eller annet tidspunkt må noen ha steinlagt veien over myrene, for her var det gjort møysommelig arbeid. Flere av steinene lå derimot under vann, (kan hende grunnet de siste dagers regnskyll,) så vi støtte på enkelte utfordringer. Fottøyet holdt imidlertid tett.
Det gikk nedover en lyng- og gresskledd skråning og oppover en annen før stien dreide mot høyre og tok oss et steinkast unna Lusatjørn, hvor jeg hadde campa nøyaktig ei uke tidligere. Her lå et nytt stiskille som tok oss – først – vestover, så nordover i nesten strak, nedadgående linje mot målet.
I bakken lå en utstrakt, glinsende stålorm på tvers av stien. “Er den død?” hørte jeg spørrende fra turkameraten like bak meg. “Tror ikke det…” Jeg bøyde meg ned og studerte nærmere, så en maur klyve langs den smidige kroppen og bli snappet opp av reptilkjeften i det den kom for nær hodet. Stålormen hadde ganske enkelt holdt roen i håp om å få seg en aldri så liten godbit. Nå fikk den det plutselig travelt, bukta seg lynkjapt inn i lyngen og forsvant. “Har aldri sett på makan!” utbrøt jeg, kanskje i overkant henrykt, men nå er det jo heller ikke hverdagskost å oppleve slikt på kloss hold.
Vi kryssa flere myrområder og sto brått i et nytt kryss. Valget sto mellom Håvåshytta i øst, Krokavatnet i vest, eller å fortsette rett fram mot Bårdshaugvatna, hvor vi var på vei. Altså var det bare sjarmøretappen igjen før jeg stolt kunne annonsere at vi var fremme.
Vi satte opp teltet på nøyaktig samme sted hvor jeg hadde hatt min leir fire måneder tidligere og rulla ut et av liggeunderlagene ved siden av teltet, bare meter fra bredden av Nordre Bårdshaugvatn. Dagen var på hell og sola farga alt gyllent. Det blåste akkurat nok til å holde myggen borte og sende små krusninger over vannskorpa. Vi fyrte opp primusen, stekte oss et par pølser og feira dagen med en aldri så liten knert. Praten gikk om løst og fast. Her var det rom for å mimre om svunne tider, samt pludre i vei om ting som opptok oss i det daglige.
Selv om det var sommervarmt i været ble det fort kjøligere da kveldssola tok et svalestup ned bak grantrærne i horisonten. Det hjalp å hive på seg en genser, men bare ei stund. Etter hvert fant vi det for godt å krype inn i teltkupéen og fortsette samtalen i lyset fra ei lita lommelykt. Et par amfibier kryssa den åpne plassen mellom oss og vannet, men ellers var vi omgitt av ei behagelig ro man ikke finner andre steder enn ute i naturen. Klokka var langt over midnatt før praten stilna.
Jeg sov faktisk dårlig den natta. Kan hende grunnet den litt for høye puta jeg hadde dandert under nakken, varmen i teltet, eller kanskje fordi det var langt trangere om plassen enn jeg hadde vendt meg til alene på tur? Klokka sju var vi i alle fall våkne, begge to, og ymta frampå om at det muligens kunne smake med frokost.
Det lå tåke over Bårdshaugvatna og den alltid så plagsomme knotten hadde våkna til liv og oversvømte området utenfor teltet. Vi ble enige om heller å bryte leir og komme oss opp i høyden hvor vi regna med å finne sol og forhåpentligvis en sval bris.
Løype fulgte sporene våre fra kvelden i forveien, men ved første stikryss svingte vi vestover mot Krokavatnet istedenfor å klatre oppover mot Lusatjørn. Vi fant ferske hjortespor i gjørma og frosk og padder i hopetall, men støtte aldri på så mye som en eneste turgåer i morgentimene. Dette var atter en våt og myrlendt sti. Vi plumpa hist og her, men sokkene holdt seg stadig tørre. Da sto det verre til med buksebeina som trakk til seg fuktighet fra det tette, høye og duggvåte gresset der det bøyde seg over stien. Det tok ikke lange tida før vi var våte til knes.
Frokosten fant sted på en liten trebenk ved Krokavatnet. Speilegg, brød og enda flere pølser. Man kan si hva man vil om pølser, men at de fungerer som turmat er i det minste soleklart. Det fine med produktet er den allsidige anvendelsen. Om de kokes, stekes, spises rå, eller kuttes opp og brukes i utallige forskjellige retter smaker – og metter – de alltid. Problemet er selvsagt holdbarhet, men på kortere turer betyr det lite.
Spørsmålet nå var om vi skulle følge stien over Ørnanuten på fortsettelsen mot parkeringa ved Steinsfjellet. Det sto mellom dette, eller å stable oss ned “Via Appia” gjennom Skaret for så å følge den gamle anleggsveien mot brua ved stiskillet, like før sørenden av Krokavatnet. Da vi ankom førstnevnte rute og så hvor bløtt den starta landa valget på alternativ nummer to.
Tykk tåke innkapsla Steinsfjellet da vi nærma oss. Et rart syn, ettersom vi kom fra blå himmel og varme sommergrader lenger inne i Byheiene. Det varte allikevel ikke lenge før den dunsta vekk. Nok en nydelig dag var i vente.
