På Ådnafjellet har jeg, i likhet med mange andre, vært mang en gang. Med sine 126 moh er det langt fra Haugalandets høyeste topp, men når det omkringliggende landskapet er lavere, byr toppen på vidstrakt utsikt likevel.
STIEN
Stien fra Stegaberg var knusktørr. Enkelte steder slo den sprekker. Støvet virvla om turskoene og dansa langs bakken. Vinden rasla i lyngen og bjørkeløvet skalv. Gresståene bøyde seg som om de bukka ærbødig idet jeg passerte. De siste blåbæra gjemte seg bak svakt rødmende blader, mens tyttebær signaliserte sin modenhet med prangende farger.
Det forbausa meg i grunnet at stien var så tørr. Ved foregående besøk hadde jeg, uten unntak, vassa i søle og skit, det være seg vinter, eller vår. Selv om de siste dagene hadde vært varme og solfylte, var nettene både kjølige og fuktige. August nærma seg slutten og følelsen av en sommer på hell lurte seg inn i underbevisstheten. Trekkfuglene samla seg i stadig større flokker og naturen begynte så smått å trekke klorofyllen tilbake.
Det første strekket gikk over sauebeite. Her var gresset finspist og frodiggrønt. Jeg passerte gjennom en allé av løvtrær og kom til port nummer to, hvor et skilt annonserte at eneste tydelige sti gikk over ei gammal steinbru og videre mot Ådnafjell. Jeg runda sørenden av Vågavatnet. Den var skilta som Rotavikå. Ei plankebru tok meg tørt over det myrlendte søkket til neste port og herfra ble stien for alvor bred og fin. Den bukta seg gjennom lettgått terreng til Bårdtjørnå, hvor nye plankegater bragte meg over og rundt. Etter hvert skimta jeg restene av en gammel steinmur langs venstre side av stien. Lenger oppe og fremme var skogen hogd for å gjøre traséen tydeligere og over siste myra fant jeg atter en klopp og to før terrenget steg mot åskammen i front. Gresshopper og libeller sloss om oppmerksomheten. Den ene med søt musikk, den andre med luftakrobatikk.
Det gikk kyr å beita i dalføret bakenfor. Dette hadde jeg ikke regna med. Forhåpentligvis holdt de seg der istedenfor å vralte til toppunktet, hvor jeg hadde planer om å telte. Historier om mannevonde okser og uheldige møter med buskap verserte i media og på folkemunne fra tid til annen og jeg hadde ingen videre lyst til å bli en del av den statistikken.
SEIN MIDDAG OG SOLNEDGANG
Ådnafjellet var mest haug og hammar, gresstuster og tørre myrhull. Jeg la fra meg oppakninga og tok en runde i området for bedre å orientere meg og for å søke opp det best egna stedet for mitt godt brukte tomannstelt. Lenger sør var utsikten mot Bokn og de nye monstositetene i Gismarvik området uhindra. Det er mange meninger om vindturbiner. Mine er ikke av det positive slaget. Under meg lå Ådnavatnet og glitra med sine mange småøyer, men her sverma myggen tett. Uaktuelt. Jeg gikk tilbake til toppen og fant en liten flekk like østenfor. Bakken var ikke det jeg ville kalle jevn, men om jeg plasserte teltet riktig, kunne jeg glimte til og få ei grei natts søvn.
Etterpå var det tid for middag. Som så ofte før valgte jeg Real Turmat. Denne gang med kremet pasta og svinekjøtt. I vente på at den skulle godgjøre seg fant jeg omsider tid til å nyte utsikten for alvor. Foruten Bokn så jeg Røyksund, Hydrohallene bakenfor og tanken på Håvik. Langt der ute skimta jeg dessuten Utsira. Store deler av Førdesfjorden, mastene på Steinsfjellet og Alvanuten pekte seg også ut mot horisonten. I øst tegna Ørnå og Lammanuten seg tydelig mot den mørknende, blå himmelen og mellom dem og meg hørtes fjern trafikk på vei til og fra Arsvågen.
Etter hvert som sola duppa lenger og lenger ned steg en trollbindende rødme fra havet og farga alt i et skjær som fremsto nærmest hypnotisk. Ikke lenger vár at minuttene tikka, lot jeg meg fange og fascinere av det evig skiftende skuet, de brennende nyansene og lysene fra veinett og bebyggelse som tentes i det fjerne. Vinden avtok og ristinga i teltveggene gikk over i svak rasling. Kyrne hadde flytta seg lenger innover i lendet og nå hørte jeg dem raute fra tid til annen. Det kunne jeg ikke tidligere. Lyngen utenfor skrapte mot duken på kjærtegnende vis. Mørket omslutta meg. Jeg lukka teltåpningen, trakk soveposen igjen og slokna før jeg visste ordet av det.
Kan hende lå jeg litt ujevnt og saktens våkna jeg ved et par anledninger, men natta bød på bedre søvn enn jeg hadde hatt på lenge. Det ble helt stille. Ikke så mye som et vindpust. Alt fant hvile. Faktisk var det sola som vekka meg idet den brøt over fjellrekka i øst og farga teltveggen varm som en brann. Månesigden hang fortsatt høyt på hvelvingen som en bleik, halv Gouda ost. Skyggene var lange og verden lå i stabilt sideleie.
SYKKELBITEN
Kvelden i forveien hadde jeg parkert sykkelen nede ved Høieveien og kryssa fingrene for at den hadde fått stå i fred. Først måtte leiren pakkes og i overkant av 2,5 km tilbakelegges på beina. Kyrne nede i dalen brøt opp samtidig som meg og gikk rautende i konvoi mot høyden på motsatt side. Jeg vinka farvel til dem og tok fatt på min egen etappe.
Det var først da jeg nærma meg veien og blokkebærlyngen sto tett langs stien at det begynte å bli fuktig om anklene. Den kjølige nattelufta hadde kondensert og hang i ørsmå, tettsittende perler på vegetasjonen. Horder av edderkoppnett funkla som skjøre, små diamantbrosjer mellom vekster av ymse slag.
Sykkelen hadde det fint og sto nøyaktig der jeg etterlot den. Det tok noen minutter å pakke alle mine remedier over på tohjulingen, men så var jeg klar. Jeg trilla av traktorveien i den krappeste svingen på Stegaberg og tråkka taktfast nordover. Foregående ettermiddags sykkelløype i revers.
Det dufta av nyslått høy som lå i rake roder på engene. Bedehuset på Stegaberg var under oppussing og malingslukta blanda seg med naturens egne odører. Små busskurlignende konstruksjoner langs veien husa postkasser, strømførende gjerder holdt sauer ute av veibanen og morsomme varselskilt advarte om mulige fasankryssinger. Bebyggelsen var spredt og landeveien bølga opp og ned som en døsig berg-og-dalbane. Jeg passerte flere inngangstraséer til turløypa rundt Aksdalsvatnet, avkjørselen til badestranda i Dragavika og skateparken ved Frakkagjerd ungdomsskole. Det føltes nesten som å være hjemme igjen da jeg kunne renne ned Førresbrekka, skjønt det fortsatt gjensto flere kilometer til byen. Det er fjerne slik det blir, om man ferdes på kjente veier ofte nok.
