Jeg kan ikke berette om enda en sykkeltur langs Tittelsnesveien uten å nevne minnesmerket på fjellveggen like nord for Kvala. Der henger det norske og det svenske flagget i skjønn forening som et symbol på at det, 4. november 1864, var 50 års siden unionen ble inngått mellom våre to land.
Personalunionen ble grunnlagt i 1814 og oppløst i 1905. Kongerikene Norge og Sverige var i denne perioden separate stater under felles monark. Gjentatte oppfriskninger av malingen gjør at minnesmerket fortsatt kan beskues, men etter at denne delen av Tittelsnesveien ble utbedra og lagt via tunnel, må et ta en liten avstikker for å finne fram.
ETTERMIDDAGSTUR
Espen Osa Karlsen tipsa meg om en sykkeltrasé i Haglandsområdet. Etter sigende skulle den være nokså fin og dette pirra naturlig nok nysgjerrigheten.
Det var midten av august, mandag og oppstart i både skoler og barnehager. Dagen var lun med en usedvanlig sval bris fra nordvest, blå himmel med enkelte skyer på horisonten og ei glødende sol som ikke hadde tenkt å legge seg med det første.
Jeg valgte ny rute vestover fra Tittelsnesveien og stansa mellom idylliske Førlandsvatnet og Nesavatnet som ligger på hver sin side av Førlandsveien, et par hundre meter lenger inne. Svanene hadde funnet den stilleste vika og drev makelig omkring på det nesten speilblanke vannet. Noen svinger lenger framme passerte jeg parkeringsplasser for fottur til Tømmerhammar og på høyre hånd dukka Breiavatnet opp kort tid etter. Det lå blåser i vannskorpa og inne ved bredden sto en kar å greide garn. Den smale veien bukta seg videre og svingte nedom fjordarmen som bærer navnet Mekjarevik og har noen spennende huler, skjult mellom kampesteinene på motsatt side av brua der, før påfølgende motbakke tok meg opp til Haglandsveien.
Et par steinkast etter RESQ senteret smalna også Haglandsveien inn og snirkla seg videre gjennom kystlandskapet, forbi vakre Søravik, infotavla ved stistarten til myra hvor Bleivikmannen i sin tid ble funnet, de gamle drivhusene som nå synes å ligge brakk, traktorveien ut mot Bleivik fyr og fram til bygget som en gang husa gamle Hagland skole ved Bergstøl.
BERGADALSFJELLET
Her dreide jeg opp bakken til høyre og kom kjapt over på grusa traktorvei. Det varte ikke lenge før jeg støtte på første grind av i alt fem, lukka meg gjennom og fortsatte over småstein, pukk, gresstuster og saueskit.
Da den asfalterte avstikkeren til vanntanken på toppen av Bergadalsfjellet (73 moh) kom til syne, visste jeg at her måtte jeg opp. Først og fremst for å få et bedre overblikk over lendet jeg ferdes i, men også fordi jeg hadde fått anbefaling om nettopp denne høyden. Det skulle være god utsikt fra toppunktet, da områdene rundt ikke strakte seg like langt mot himmelen.
Det fantes sau over alt i terrenget og de var åpenbart nyfikne på fyren som tråkka gjennom beitelandet på el-sykkel, men ikke nok til å ta en nærmere titt. De forble på god avstand, spiste gresset sitt og bræka seg imellom.
Jeg ble ikke skuffa. Ved vanntanken sto bord og inviterte til en rast med fantastisk panoramautsikt. Herfra skua jeg ut over Viksefjorden, så blå at det nesten svei i øynene. I det fjerne kunne jeg skimte både Siggjo på Bømlo og Stovegolvet på Stord. I sørvest syntes storhavet å strekke seg inn i evigheten der det funkla og glitra i sommersola og bratt nedenfor fjellet bukta traktorveien jeg hadde (og skulle) ferdes videre på seg mellom myr, beitemarker, haug og hammar.
VEIEN VIDERE
Som tenkt, så gjort. Jeg rant ned fra Bergadalsfjellet igjen og fortsatte gjennom den ene porten etter den andre. Etter hvert ble veien stadig mer tilgrodd, før den – til slutt – forsvant helt. Langs sporet sto ei lang rad bikuber og det dufta herlig søtlig. Biene så jeg derimot ingenting til. De var vel ute i lyngen, flittig arbeidende for fellesskapet. Over den siste marka måtte jeg gjette meg til retningen, men fulgte et sauetråkk langs venstre side og kom faktisk fram til den siste porten hvor en påfølgende, kort sti leda meg bort til en avstikker fra Linveien.
Bleike kyr beita langsetter veiskuldra. Det sto to nymotens hus i krysset hvor jeg svingte nordover mot Støle. Så ble alt mer landlig igjen, veien smal og full av telehiv, vegetasjonen tett og trærne høye. Vinden brusa i løvkronene, men på bakkenivå var det lunt og fint. Gamle rød- og hvitmalte bygg lå nærmest helt uti veibanen og på markene dukka en og annen jordkjeller opp.
Støleveien ble til Vikseveien og brått var det faktisk fortau på vekslende side av gata. Disse kunne jeg følge helt tilbake til Tittelsnesveien, hvor jeg pekte nesa i retning byen igjen.
For variasjonens skyld valgte jeg Uradalen, Vangen, Ramsdalen, Fjellveien og Lysskar til Sakkestad. Grusstien gjennom Uradalen var dunkel, sval og full av joggere denne sommerkvelden. I Vangen var det fortsatt mengder av badegjester, de fleste unge og livlige. Man kunne høre frydefulle skrik og skrål på lang avstand.
Hele runden med innlagte pauser tok i underkant av to timer og kan så absolutt anbefales, enten det er for trimmens skyld, eller for naturopplevelsen. Hvor lang turen blir er naturligvis avhengig av hvor man starter fra. For mitt vedkommende endte den på litt over tre mil.