Kallandsvatnet ligger på kommunegrensa mellom Haugesund og Sveio. Der strekker det seg østover mot Sandvatnet i Indre Byheiene, omgitt av for det meste barskog.
Packraft, flytevest og årer fikk plass bakpå sykkelen, niste og fiskeutstyr i dagstursekken. Jeg hadde forhørt meg kvelden i forveien om hvor vidt noen satt på informasjon om fiskekort for Kallandsvatnet. Spørrerunden var fruktløs. Kan hende fant jeg detaljene ved vannet? Enkelte steder har jeg sett priser og vipps nummer på lokasjon. Kallandsvatnet var ikke et slikt sted.
Jeg brukte om lag et kvarter på å fylle raften med luft. Det finnes billige elektriske pumper på markedet, men jeg synes vindposen fungerer utmerket. En svak bris fra sørøst var dessuten svært behjelpelig. Da var det verre å starte padlinga i motvind. Packraften er en lett farkost. Det skal ikke rare blesten til før man merker motstand.
De første par hundre meterne fulgte jeg ei undervannsrenne sørøst over. Her runda jeg en odde og pekte ut retningen mot en liten holme på motsatt side. Der fant jeg le, hvilte armene og tok noen klunker av medbrakt drikke. Det var en varm sommerdag og svetten pipla.
Jeg bestemte meg for å padle nordsida av Dyrsnes, forbi den ene vakre hyttetomta etter den andre. Det var tidlig på formiddagen og lite eller ingen aktivitet langs vannet. På nordsida steg bergknausene bratt oppover, men hist og her fantes små viker og båtnaust. På sørsida var Dyrsnes dekka av frodig skog. Jeg kom til holme nummer to og unna meg atter en pause før jeg fortsatte rundt neset og innover den bakenforliggende vika. Et bortgjemt, nesten litt hemmelig sted. Her fikk jeg medvind og farten økte. Innerst vokste det tett i tett av siv og vannliljer. Jeg frykta roret skulle hekte seg fast, men det gikk overraskende bra. På kartet hadde jeg øyna en mulighet for å bære båten over den smale tarmen som bandt Dyrsnes til fastlandet. Nå som jeg var på stedet så jeg at dette ville blitt en fuktig opplevelse. Trasséen virka særdeles myrlendt og uframkommelig. Ergo ble det å følge samme lei tilbake.
Fisken vaka. Da jeg runda neset på ny og visste jeg hadde vinden i ryggen på resten av tilbakeferden ble fristelsen for stor. Jeg slengte ut snøret og dorga meg tilbake til start. Nå var det mer liv langs strandlinja. Barnefamilier bada. Noen hadde funnet fram kajakken og tok formiddagstrimmen på tvers av det langstrakte vannet. Det var i det hele tatt et yrende liv.
Idet jeg runda siste odde og kunne skimte sykkelen min i det fjerne ble det grunnere. Jeg sula inn uten så mye som et napp og padla det siste stykket. To og en halv time føltes tilstrekkelig, men det må legges til at Kallandsvatnet på en solrik augustdag hadde vært et mikroeventyr i seg selv. Et sted å vende tilbake til.