Lange, rolige romjulsmorgener i halvmørket. Te-lys på bordet. Kaffe i koppen. Penn og papir foran meg og en uferdig melodi som går på repeat i hodet. Stemningen i rommet setter tonen. Ordene titter fram fra underbevisstheten og jeg er i gang. Med seige steg tar linjene form.
Lyslenkene langs naboens takrenner setter farge på det snødekka nattemørket utenfor. Ei rotte piler over plenen, tett fulgt av ei overivrig katte som sklir i det våte hvite og forsvinner innunder hekken i nord. Rotta kommer seg unna denne gang, men katta gir ikke opp. Den følger sporene over snøen og forsvinner om hushjørnet. Jeg håper jeg har stengt kjellerventilen forsvarlig.
En brøytebil bråker gjennom gata. Den legger fenner etter seg langs fortauene før alt blir stille på ny. Vel, så stille det kan bli når bare duren fra varmepumpa fyller rommet. Jeg stirrer hypnotisert inn i te-lyset, studerer den varsomt dansende flammen og tar en dyp slurk av den allerede lunkne kaffen.
“Oh, how laid back can I get?
Nested on the sofa, like a pet,
or somethin’ someone left…”
Kunstnerisk frihet lar meg omdikte morgenens observasjoner i tre korte strofer. Til sammen danner de første vers. Dette later til å bli en kort ballade. Jeg titter bort på oppvaskekummen. Den er tom, men en ny idé har allerede tatt form og ytterligere linjer finner veien til papiret:
“In the sink, the pots and pans
gather dust and grow penicillin,
or some equivalent…”
Så stopper det opp. Jeg behøver en ny vinkling. Muligens et kort refreng. Tunge, grå skyer driver over den mørke himmelen. Det er fralandsvind og de har retning strake veien ut mot Nordsjøen. Byens gatelykter gir skydekket et svakt, rosa penselstrøk. Jeg trekker et langt gjesp og gnir meg i øynene, kanskje ikke trøtt til beinet, men likevel; det er noe der. Noe jeg kan bruke.
“I’m bonetired
Bonetired,
still unable to drift off to sleep…”
Å sove er ikke noe alternativ. Dagen er i emning selv om den har til gode å bryte horisonten med sine første stråler av lys. Jeg synes refrenget kler helheten og bestemmer meg for å beholde det. Dermed materialiserer også siste verset seg; et godt steg unna utgangspunktet, men i god tråd med stemningen forøvrig:
“Every fiber, every cell,
every muscle screams in need of rest,
but I ain’t dyin’ yet”
Jeg leser teksten fra topp til bunn, overraska over å sitte med et ferdig produkt på rekordtid. Det tar ikke lange stunden, men jeg føler at ordene står seg. Her finnes ingen behov for å utbrodere. Dette er en stemningsrapport i seg selv. Jeg trakter en ny kopp kaffe, lar odøren trekke inn i neseborene og den varme aromaen bre seg nedover spiserøret, lener meg tilbake i stolen og bare er tilstede. La dagen komme.