Fikk en annerledes idé. (Vel, til meg å være var det muligens innenfor normalen.) Jeg skulle gå fra Isvik i Skjold og hjem igjen til Haugesund. Planen var å ha minst ei overnatting langs ruta, og selvsagt skulle den gå i terrenget, ikke langs riks- og europaveier!

Jeg venta på brukbart vær som aldri kom, så torsdagen i min spontane ferieuke bestemte jeg meg bare: Det blir i dag!

Isvik lå folketom ved Grindefjorden tolv dager inn i mars, men jeg lot meg ikke anfekte, spente sekken på ryggen og traska i retning Vikebygd. Jeg passerte veiarbeidere i ferd med å bygge gang- og sykkelsti, for så å ta av mot Haraldseid, hvor stien jeg skulle inn på starta, bare 200 meter fra veikrysset. Eller, sti og sti, Fru Blom… Tenker vi sier traktorvei. Den førte meg opp til nærmeste gård og DER starta turen for alvor. Over en gjerdeklyver, gjennom kutråkk og oppover, oppover.

Det sto “beiteområde” og med mine hardt-innarbeida fobier mot kløvdyr, var jeg naturligvis på vakt. Det skulle imidlertid vise seg å være unødvendig. Bøndene hadde ennå ikke sluppet kyrne på beitet. I hvert fall så jeg lite og ingenting til dem.

Etter å ha passert over Haraldseid og Storaskjenet bar det nedover, langs beitegjerder til ny traktorvei og sti, tvers over jordet til gamle Anndal skole, et lite, tomt hus som sto igjen og vitna om utdanningstilbuda på bygda i fordums tider. 

Deretter skjena jeg ut på Dalavikveien og fulgte den en snau kilometer før ruta gikk videre vestover. Igjen ble det traktorvei. Oppover og oppover. (Nå er det kanskje på sin plass å nevne at jeg fulgte deler av “Skjold på tvers” løypene, bare i feil retning.) Uten GPS sporet, ( som jeg lasta ned fra UT.no,) hadde jeg neppe funnet veien. Jeg droppa høydene som var tegna inn på kartet og gikk for den straighteste ruta, men det dro allikevel ut. Jeg hadde moderat tempo og smått om senn slo været om fra ålreit til rent og skjært piss. 

Det regna. Det sludda. Det blåste 10 m/s. I kasta var det langt kraftigere og med sekk på ryggen fikk jeg tidvis problemer med å holde balansen. Over Vikafjekket mista jeg fotfestet og gikk på trynet så det sang! Jeg både hørte og følte at noe gikk galt i høyre kne, men trossa smertene og karra meg videre. Noen ganger er det bare bevegelse og varme som skal til.

Jeg passerte Hovåsen og Nausdalstjørna og begynte jakten på et passende campsted, men neida… Enten var terrenget av det ulendte slaget, eller så sto vinden rett på. Jeg tok meg over Slettene til Varden, klatra ned en uforutsett skrent på mellom 6 og 10 meter og bana meg vei videre mot Hodnafjellet. Til min voksende frustrasjon var samtlige potensielle leirsteder værutsatt, eller lite egna. Brått var jeg kommet helt fram til toppen. Mørket begynte å sige på og etter mellom 4,5 og 5 timer på beina var jeg både gjennomvåt, kald og fryktelig klar for å få opp teltet. Til alt hell fant jeg omsider en flate, et par hundre meter vest for varden. En liten bergnabbe skjerma for de verste vindråsene og utsikten var fantastisk. I det fjerne skimta jeg Isvik foran en vegg av bølende og buktende blåner.

Med teltet reist var det bare å få av det våte tøyet, komme seg i noe tørt og ned i soveposen, fikse seg noe å spise og gjenvinne en noenlunde normal kroppstemperatur. Utenfor gikk himmelen fra grå til mørkeblå og videre til kullsvart. Sludden tromma mot ytterveggene og skled av teltet igjen i store flak. Etter hvert ble de konstante lydene søvndyssende. 

Like før 4 bråvåkna jeg av et kraftig smell. Omtåka som jeg var tok det et øyeblikk før jeg skjønte hva det var og hva som kilte meg i ansiktet. Vinden hadde snudd, dratt seg til enda noen hakk og herja med teltet til den ene stanga rett og slett brakk. Av frykt for at den skulle spjære teltduken kom jeg meg i de fortsatt våte klærne fortere enn svint, tumla ut og forsøkte meg på litt nattlig reparasjonsarbeid. Da det ikke fungerte var det bare å pakke sammen og forsøke å ta seg lenger ned i dalen. (Gaffa tape i sekken burde vært en selvfølge, men den hadde jeg glemt hjemme.)

I den tynne lysstråla fra lykta jeg hadde med var det en utfordring å følge stien. Den forsvant for meg ved gjentatte anledninger og jeg brukte unødvendig mye tid på å leite den opp igjen. Kneet svikta dessuten hele tida. Hver gang jeg vred meg sendte det ubehagelige ilinger opp gjennom hele kroppen. Det var tydelig at fallet dagen i forveien hadde vært mer alvorlig enn tidligere antatt.

Morgenlyset kom snikende innen jeg nådde ned til hovedveien. Her var det lite vind å snakke om, så jeg tok en rast, satte sammen primusen og varma en boks bønner med noe pølsekapp i. Tiden var kommet for å gjøre en vurdering. Skulle jeg fortsette turen over Valhest som planlagt, eller se om jeg kunne rekke en buss tilbake til Haugesund? Selv om himmelen hadde klarna og sola brøt over horisonten måtte jeg tenke på helsa, så det ble buss. 

Jeg traska ned til Våg, men rutebillagets 07:11 avgang så jeg aldri noe til. Dermed var det bare å labbe videre mot Aksdal. I Grinde ble jeg innhenta av neste buss. Sjåføren nekta å lukke opp frondøra. I stedet vinka han meg bak og ba meg sette meg der. Corona-tiltak, skulle det vise seg. Mens jeg hadde baksa omkring i bushen hadde staten innført landsdekkende karantenetiltak.

Jeg ble møtt av et yrende fugleliv langs turstiene i dag. Jeg var i Bjørgene på Nord-Karmøy og selv under en grå himmel vrimla det flittig og oppglødd i busker og kratt. Kjøttmeis, flere slag spurv, pilefinker, rødstrupe, bokfink og svarttrost jubla i morgenlyset. Samtlige sang våren imøte. Ivrige, lystige toner som varma langt inn i kroppen og klistra et tilfreds flir i fleisen på meg.

Jeg kryssa Karmsund bro før ni på morgenkvisten og fulgte Gunnarshaugveien inn til Hauge skole. Herfra duver en lang, strak grusvei seg over markene til turområdet en kilometer lenger nord. Det var dit jeg skulle.

Ikke så uventa var det få andre å se i skauen en tidlig formiddag. Et par pensjonister lufta de lodne bikkjene sine og en liten gjeng fra Storasund barnehage var ute å klatra i trærne. Ellers var området folketomt og forlatt.

Jeg tok hele runden, over til Torvastad kulturhus, tilbake via grindahuset midt i Bjørgene, videre til idrettsanlegget på Håland og tilbake igjen. Det går fort når man har grus under beina, men jeg følte for å tråkke på litt mykere stier også. Følgelig skrådde jeg inn på refleksløypa i sørenden av turområdet for å unne meg selv en mer “ekte” naturfølelse.

Vegetasjonen sto høy og tett rundt den surklende, buktende stien. Noen klopper gjorde enkelte partier mer framkommelige, men stort sett var det fryktelig bløtt og gjørmete inne blant gran- og furutrærne. Ikke rart de har preparert rutene i området så grundig. Allikevel var det dette jeg hadde savna de siste månedene; å bruke kroppen, lese terrenget og føle meg fram gjennom mylderet av hindringer og små utfordringer. Jeg var tilbake igjen. I en verden som virkelig tiltaler meg.