Jeg har kjøpt meg nytt leketøy. En packraft, type Rivercrosser 205, av det slaget Monsen bruker på flere av sine turer. Den veier lite (ca. 1,5 kg, pluss padleåre) og får plass bakpå sykkelen når jeg farter omkring på Haugalandet.
JOMFRUTUREN
Jomfruturen ble lagt til Tuastadvatnet, Fastlands-Karmøy, en sykkeltur som tok snaue tjue minutter fra mitt hjem på Sakkestad. Planen var å følge land fra nord til sør og så tilbake igjen. Jeg bar farkosten med meg det første stykket. Omtrent midtveis langs Litlavatnet, som er et tilstøtende vann vest for målet, fant jeg en bar strandflekk og rigga meg til for å blåse opp packraften. Det gjøres med en såkalt pumpesekk. Sjekk at ventilen er forsvarlig skrudd fast, feste pumpesekken, fyll den med luft og press. En prosess som gjentas flere ganger, men går radig. Når raften ikke vil ta imot mer luft fra sekken kobles den fra. Man etter-tighter ventilen, gir båten noen ekstra lunger fulle av luft til rammen er stiv og stødig, blåser opp sitteputa og fester både den og halefinna. Det kan være lur å feste en tau i finna, i fall man skulle være uheldig og slå denne løs. Den gir stabilitet til packraften, så man vil nødig miste den.
Åren minner om ei kajakkåre, er delt i fire og lett å koble sammen. Sist, men ikke minst; på med flytevesten! Sikkerheten først. Varm luft trekker seg sammen i kontakt med det kalde vannet, så det kan være lurt å legge packraften utpå, vente et par minutt og så etterfylle enda noe luft. En hard raft er mer stabil og mindre utsatt for hull.
LAV VANNSTAND
Jeg kløv ombord og padla vestover i rolig tempo. Inne i vika mellom fastlandet og Oterstø vokste vannliljene tett i tett. Jeg kjente det lugga i halefinna, men kom meg gjennom. Vannstanden var svært lav og det ble umulig å padle under trebrua som binder øya fast med andre sida. Ergo måtte jeg gå i land igjen og bære utstyret over til selve Tuastadvatnet. På denne sida møtte jeg en varsom sønnavind.
Jeg kryssa den neste vika og måtte padle utsida av de påfølgende øyene. Vannstanden var så lav at de var blitt en del av fastlandet. Hist og her så jeg skrog ligge langs strandlinja. Dette overraska meg. De gangene jeg har fulgt stien rundt Tuastadvatnet kan jeg ikke erindre å ha sett noen av dem. Bare en sjelden gang har jeg observert så mye som en farkost ute på vannet.
MELLOM HOLMER TIL DAGSTURHYTTA
Lenger sør lå holmene på rekke og rad. Jeg padla ut til dem og kryssa mellom de to sørligste. Herfra kunne jeg skimte den nye dagsturhytta ved grusveien mellom Snik og Tuastad og pekte baugen dit for å ta den i nærmere øyesyn. Disse dagsturhyttene er bygd etter samme arbeidstegning hvor enn de er plassert. Slik sett er det ikke noe nytt og spennende. Her handler det om lokasjon. Samtlige byr på helt egen og spennende utsikt.
MEDVIND
Nordover igjen begynte jeg med å følge vestsida av det langstrakte vannet. Jeg titta inn på demningen og kunne tydelig se hvor mye man hadde tappa fra bassenget det siste året. Ved forrige passering lå vannet i kant med betongtoppen. Nå skar det ei stripe minst halvannen meter ned på veggen til tross for alt regnet vi hadde hatt i sommermånedene.
Et knoppsvane par lå rundt påfølgende odde. Jeg merka at jeg forstyrra dem og dreide utover mot holmene igjen. Denne gang kryssa jeg gjennom et annet sund og fant flere skjær like under overflaten. Jeg unngikk dem med nød og neppe. Heldigvis kan det regnes for saktepadling å ferdes med packraft. Slik unngår man lettere brå grunnstøtinger.
Jeg hadde medvind tilbake til Oterstø så returen gikk kjappere. Snart kunne jeg krysse brua igjen og ta de siste åretaka inn mot den parkerte sykkelen. To timer etter start hadde jeg pakka sammen utstyret og var godt nøyd med dagens utflukt. Å tømme packraften for luft går forøvrig langt raskere enn å fylle den.