Januarsola hadde enda ikke brutt horisonten da jeg dro hjemmefra med Byheiene i sikte. På ryggen hadde jeg dagsekk med niste, sitteunderlag og gapahuk ettersom det var meldt muligheter for nedbør utover formiddagen.
Morgenlufta var frostig og bortimot stillestående. Det lå is på søledammene gatelangs og Haugesund var fortsatt søvnig og folketom. Bak meg endra himmelen karakter og farger ved hvert stjålne blikk over skuldra. Skyformasjonene flytta seg nesten umerkelig og morgenlyset lekte seg med dem. Varme farger til en kald morgen.
Drøye fem kilometer – eller tre kvarter – fra mitt hjem på Sakkestad passerte jeg gjennom Djupadalsporten og bytta asfalt mot grusvei under skosålene. De første strålene fra den stigende sola kjærtegna fjell og åser. Oppe på Steinsfjellet hadde antennetårnet fått en nesten oransje glød. Jeg fulgte turstien langs det stedvis islagte Eivindsvatnet, så ender isbade i åpne råk og trost endevende skogbunnen på jakt etter små godbiter.
Etter å ha passert HIL’s nyreiste O-hytte med sitt arkitektoniske, moderne særpreg fortsatte jeg langs elva oppover anleggsveien mot Krokavatnet. I Skaret fant jeg ferske revespor. Antakelig sto luringen å fulgte meg med blikket fra et eller annet nærliggende skjulested. Det var glatt langs stien, men ikke hardfrosset nok til å holde vekta mi mer enn stedvis, så jeg holdt øynene festa på bakken. Enkelte ganger måtte jeg hoppe fra stein til stein for å unngå potensielle gjørmehull.
Framme på Jøtnafjellpynten, med utsikt over Krokavatnet og demningen der, fikk jeg selskap av en liten flokk kjernebitere som satt i toppen av ei furu. De plukka frøene ut av kongler og ensa meg knapt, så fokuserte var de. Dette er noen staselige finker med fine fargemøstre. Lettest er det gjerne å kjenne dem igjen på det kraftige nebbet og forholdsvis store hodet, men det er ikke ofte jeg har truffet arten på turene mine.
Over demningen, over de påfølgende knausene og inn i skogen. Jeg kom til stiskillet der man kan velge å ta til høyre mot Jøtnaheim og Presten, eller fortsette rett fram mot Bårdshaugvatna, Stakkestadvatnet og Håvåshytta. Jeg fortsatte rett fram, men bare et par hundre meter. Her skulle det finnes en umerka sti som tok av mot høyre opp til Raudtjørn, et av de få stedene i Byheiene hvor jeg aldri hadde satt mine bein. Jeg fulgte GPS’en på mobilen for sikkerhets skyld og ganske riktig; det gikk en sti der. Vel var den både overgrodd og utydelig, men fortsatt mulig å følge.
Terrenget steg littegrann. Det vokste villkratt på begge sider av stien som ofte minna mer om et bekkefar enn ei reell løype. Så åpna lendet seg mot ei myr på venstre hånd. Midt i myra lå en liten holme som grensa til selve Raudtjørn og jeg bestemte meg for å ta meg ut dit før jeg rasta. Myra var enkel å forsere. Jeg så spor etter rådyr og på holmen fantes restene av et lite kvistebål. Så hadde det altså vært folk her tidligere. Jeg slo opp gapahuken like ved og fant meg til rette før jeg fiska fram den enkle nistepakka. Omelett med ost og skinke.
Å etablere en midlertidig leir trenger ikke ta lang tid, men gjør noe med underbevisstheten. Selv finner jeg større ro i camp enn for eksempel på en stein, stubbe, i lyngen, eller rett på nakent berg. En følelse av å høre til, kan hende?
Raudtjørn var dekka av et tynt islag. Innimellom ga det fra seg korte knepp og knas som vitna om at isen var i bevegelse. Ellers var alt stille. Tjernet var omgitt av skog, men om jeg strakte hals kunne jeg skimte havet langt ute i nordvest. Det var knapt et vindpust i det tørre gresset. Jeg undra på om bålrestene var en indikasjon på at det fantes fisk i det vesle tjernet. Kan hende hadde noen stått akkurat her forrige vår og prøvd lykken med snøre og dupp? Kan hende var det bare fantasien som løp av med meg?
Jeg nøt freden og omgivelsene i tre kvarter før jeg pakka sammen og fortsatte sørover til jeg traff den tydeligere stien mellom Krokavatnet og Lusatjørn. Her vendte jeg mot vest og endte opp på hovedløypa mellom Presten og sørenden av Krokavatnet. Brått var det folksomt i marka. Turgåere og joggere i alle aldre dukka opp som paddehatter over alt. Nå foretrekker jeg å ferdes alene i naturen, men kan likevel verdsette at også andre setter pris på utendørs rekreasjon. Ensomheten finner man på utradisjonelle stier.
Veien gikk videre på grusa sti mot Steinsfjellet, men selv valgte jeg å dreie av mot venstre ved Iglavasstjørn og følge ruta mot Buafjell. Denne stien svingte igjen mot Steinsfjellet før jeg møtte stiskillet til Kringsjå. Over gjerdeklyveren var det bløtt, for å si det mildt. Søla skvatt rundt beina og vanndybden trua med å oversige fjellskoa. Det gikk bra.
900 meter senere passerte jeg Flagghaugen og slentra inn på Kringsjå tunet. En liten barnefamilie hilsa meg imøte og jeg gjengjaldt høfligheten før ferden gikk videre ned mot Fedjedalen, forbi beitende villsau og strake veien hjem igjen. Selv om det hadde skya til, hadde det vært en fin dag og jeg gleda meg over å ha funnet ei ny, bortgjemt perle i Haugesunds egen bakgård.