Måned: mai 2021

Bakkene var tyngre enn jeg mintes fra tidligere besøk. Det var ulendt terreng, steinete, glatte bergknauser og fuktige myrpartier. Stien svingte stadig hit og dit og det gikk oppover. Stort sett oppover. 

27 KILOMETER PÅ SYKKEL 

Dagen starta klokka seks den morgenen. Jeg hadde en jobb som skulle skjøttes og mange timer foran meg før det kunne bli snakk om noen overnattingstur i marka. I tillegg ble det en halvtime overtid. 

Da jeg kom hjem hadde jeg ikke annet valg enn å slenge meg på sofaen med beina høyt og vips, så hadde jeg sovna. Til alt hell var det ikke lange cowboy-strekken. Tjue minutt med påfølgende lett forvirring over hvor jeg befant meg, så var jeg på føttene igjen og iherdig opptatt av å pakke sekken. Jeg trengte ikke all verdens mange ting, så det gikk på en snipp snare. 

Adjø og god natt ble utveksla i entréen. Så forsvant jeg nedover gata med sykkelen mellom beina. Turen gikk østover fra Haugesund, via Grinde til Skjoldastaumen. En distanse på 27 kilometer for mitt vedkommende. Dagen hadde vært grå, men temperert. Kvelden ble lys og varm. Riktignok hadde jeg sola i ryggen, men den kasta et sommerlig drag over markene og engene langs min vei. Desto lenger jeg kom ut av byen, desto mer ble trafikale ulyder erstatta av kvitring og insektsum. Skuldrene senka seg. Roen og godfølelsen kom sigende. 

Jeg stansa ved slusene i Skjoldastraumen. En gjeng motorsyklister hadde benka seg utenfor bensinstasjonen og kolonialbutikken virka travel. Her var det mange som skulle handle i siste liten før Kristi Himmelfartsdag. 

Slusene i Skjoldastaumen er de eneste saltvannsslusene i Norge som fortsatt er i bruk. De ble åpna i 1908, etter godt og vel 4 års gravearbeid, men planlegginga hadde starta allerede i 1893. Slusekammeret var 41 meter fra port til port med en bredde på 7 meter. De første bruene over strømmen og slusene ble åpna i 1932. 

Ferden gikk videre over bruene og opp de bratte, slyngende bakkene til den øverste gården på Håland. Her fantes en liten parkeringsplass for turgåere fra fjern og nær. 

FRA HÅLAND TIL TOPPEN 

Fotturdelen starta på bred, grusa traktorvei. På den første flaten støtte jeg på bjellesauer med lam. De små bræka uavlatelig da mødrene skvatt som følge av mitt plutselige oppsyn. Det ga seg imidlertid kjapt. Grusen forsvant, men kjerreveien fortsatte, rundt et våtområde og oppover Hestadalen. Der løypa gikk over i tydelig sti satte jeg fra meg sykkelen, pakka om og tok fatt på stigningene med overlessa dagsekk og teltet i hånda. 

Det var ulendt terreng. Mye stein, glatt berg og myrhull, men også hvitveis som fjonga seg og bjørkeskudd som allerede var halvveis utprunget. Her og der fant jeg små avstikkere som førte til flotte utsiktspunkt. Jeg tok ett par av dem i nærmere øyesyn, men visste toppen bød på et enda mer spektakulært panorama, så etter hvert lot jeg avstikkere være avstikkere og konsentrerte meg heller om å nå målet. 

Etter lang tid stupte stien brått nedover i Grasdalen bak Skardsfjellet. I bunnen fant jeg ei slags trebru som førte over dype pytter. Deretter fulgte flere steile stigninger. Til dels minna det om en klatre etappe. Svetten silte, brillene dugga og genseren måtte av. Jeg unna meg en aldri så liten pust i bakken, supa Pepsi og stappa i meg en sjokolade. Dagen var på hell og det var jammen jeg også. Den siste biten gikk gjennom flere bløte partier. Så øyna jeg målet. 

Ørnå er en steinformasjon bestående av tre steinblokker som ligger oppå hverandre. I silhuett kan de minne om en hvilende rovfugl. Selve toppen (454 moh) ligger litt høyere oppe. Herfra ser man like bort på Karinuten (450 moh), hvor fundamentet etter et forhenværende teletårn fortsatt er å finne. 

Å FINNE EGNA TELTPLASS 

Det var i det hele tatt mye fjell og stein i området rundt Ørnå. Jeg brukte en del tid på å finne et passende sted for teltet mitt. Første tanke var å traske de resterende meterne bort til Karinuten, hvilket jeg gjorde. Her hadde jeg utsikt mot Yrkevågen, men fant bare små flekker med jord og plantevekster. Ingen åpenbare leirsteder. Følgelig gikk turen tilbake til Ørnå. 

Rundt steinformasjonen fantes faktisk et par alternative teltplasser. Ingen av dem var optimale, tatt i betraktning at boligen min trenger nærmere seks kvadratmeter, men om man ser gjennom fingrene med litt ujevnheter og potensiale for myggangrep fra nærliggende myrhull, så lot det seg faktisk gjøre. 

Jeg reiste teltet på stien, midt mellom Ørnå og varden ytterst på pynten. Det begynte å bli seint, så jeg tvilte på om det ville dukke opp flere turgåere før tidligst morgenen etter. Jeg kom neppe til å ligge i veien for noen. 

Heldigvis var det bortimot vindstille, for her var det vrient å finne feste for plugger. Flaks gjorde at det forble slik natta igjennom. Jeg har saktens erfart hva det innebærer å bli overraska av plutselige, voldsomme vindkast. Om så skulle skjedd hadde nok ikke teltet blitt stående. 

Med åpningen vendt mot solnedgangen fulgte jeg den minutt for minutt til like over midnatt. Det var kort sagt nydelig. Å se sola farge fjellene mellom meg og kysten; dynke dem i sin varme glød og pynte med nesten uadskillelige nyanser. Det er både magisk og trollbindende. Det ble mørkere og mørkere. Til sist var rødmen kun ei smal stripe over horisonten. Over meg funkla stjernene og langt der nede kunne en skimte gatelys langs fjerntliggende veier. Jeg stengte teltet og falt nesten umiddelbart i dyp søvn. 

KRISTI HIMMELFARTSDAG 

I løpet av natta krøp tåka inn over Haugalandet og la seg som et gråhvitt teppe i landskapet under meg. Den klynga seg tett rundt foten av omliggende fjelltopper. Da jeg våkna var klokka blitt 6 og sola sto allerede et stykke oppe på den delvis tilslørte himmelen i øst. Det blafra lett i teltduken og morgenduggen rant i små, perlende strimer nedetter sidene. Jeg strakk på beina og tok en liten runde i området. Forhåpentligvis ville morgensola drive skodda på flukt og dunste vekk noe av fukten på teltets yttervegger. 

Halv ni innså jeg at det kunne ta mye lenger tid og bestemte meg for å pakke sammen og trosse det fuktige været lenger nede. Før jeg hadde kommet hundre høydemeter ned var jeg innhylla i tett tåke. Sikten var svært begrensa, men stien var – som tidligere nevnt – tydelig, så det gikk helt fint. Da jeg fant igjen sykkelen hørte jeg stemmer lenger nede i bakken. Et par var på vei oppover, men lurte på om det var noen vits. Da jeg betrygga dem og fortalte at det var finvær i høyden kunne jeg formelig se vekta lette fra skuldrene deres. De syntes lettere i stega da de fortsatte. 

På sauebeitet traff jeg tre hester midt på traktorveien. De gressa og lot ikke til å bry seg nevneverdig over at jeg passerte midt mellom dem. Fra parkeringa på Håland kunne jeg renne hele strekningen ned til Skjoldastraumen og inn under tåkeskya. Blå himmel fikk jeg derimot ikke før jeg kom tilbake til byen.

Jeg tilbrakte formiddagen den 1. mai i eget selskap. Jeg var midt i Sveiomarka, omgitt av vakker natur på ukjente stier. Personlig kan jeg ikke tenke meg en bedre måte å feire dagen på. 

FRA GULLVEIEN OG UTOVER 

Det var såre enkelt å finne stistart. Her var det tydelig skilta og en fin, liten parkeringsplass like ved. Jeg hadde sykla inn til Ekrene i Sveio og fulgt Gullveien rundt Viksefjorden, gjennom Vikse til Tjørnaråsen, en tur på rundt 18 kilometer, en vei. Like ved grinda som markerte starten for påfølgende fottur, hadde det en gang ligget ei såkalt fantehytte. Jeg er usikker på om det var restene etter den jeg så ved stien eller ikke. Stedet var skilta, men akkurat her fantes ingen utdypende forklaring. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Resten av turen var noe ganske annet. Her var det rikelig merka med skilt, god, stort sett lettgått og tydelig sti, samt interessante, små informasjonstavler under veis. Et par litt krevende partier støter man likevel på. 

Kvelden i forveien hadde jeg kontakta ei barndomsvenninne jeg visste bodde i traktene og forhørt meg om diverse fakta rundt turen. Hun henviste meg til et par karer som visstnok skulle sitte på ei oppkomme av kunnskap og historiske fakta, først og fremst Svein Magne Vikse og Harald Straume. Hun bedyra samtidig at det var flust av informasjon langs løypenettverket her ute. Det stemte ganske bra. Dessuten merka man kjapt at lokale krefter hadde via mye tid på å gjøre naturen lett tilgjengelig og stiene behagelige å ferdes på. Svein Magne Vikse var ildsjela som – stort sett alene – hadde påtatt seg den krevende oppgaven. Fint har det blitt. 

Etter noen hundre meter kom jeg inn på traktorvei. Den kryssa duvende jorder før den svingte nedover mot Straumsvollvatnet og smalna inn til sti igjen. 

Ruta rundt Mørkavatnet kan selvsagt gås i begge retninger. Jeg valgte å følge sørsida av vatnet mot Smørsund i vest. Stien var prega av lyng og einer, knauser og smale skar. Et nydelig stykke vestlandsnatur. 

KVERNALAUPET 

Et par kilometer fra start stupte stien nedover ei dyp kløft mot vannet. Her fantes sikringstau for dem som måtte trenge noe å støtte seg til og i bunnen av kløfta lå ruinene etter ei gammel mølle. 

Kvernalaupet, som stedet heter, hadde to møller drevet av vannkrafta fra bekken som renner mellom Stømsvollsvatnet og Mørkavatnet. De var i drift mellom 1600- og 1800-tallet da korndyrking var vanlig i Sveio. I dag ligger bare deler av grunnmurene og tre kvernesteiner tilbake. To hele og en delt. 

Å få kornet modent og tørt kan ikke alltid ha vært like enkelt. Været på Vestlandet er kjent for i beste fall varierte forhold og bøndene var avhengig av fine perioder og lun østavind for å få gode resultater. 

STEMMEN OG STIGURENE 

Det gikk oppover igjen. Slakt oppover og relativt beint fram. Vegetasjonen ble mer glissen og så dukka det opp et nytt stikryss. Her kunne jeg velge å fortsette strakt mot Smørsund, eller svinge til høyre mot Stigurene og Digranesvarden. Ettersom planen var å traske rundt Mørkavatnet valgte jeg alternativ 2. Dette innebar at jeg måtte helt ned til vannet igjen. Et vann som bare “ruver” 2 meter over havflaten. 

Hundre meter vest for stien, som krysser vannet på det smaleste, ligger demningen som skiller Mørkavatnet fra fjorden utenfor. Stemmen ble bygd i 1906 og var i bruk fram til 1930, da det kom fryseri i Haugesund. I gamle dager ble det henta ut naturis fra vann som dette mange steder langs norskekysten. Isen ble brukt til kjøling av forskjellige matvarer, men også eksportert til for eksempel Holland og England. 

En del av muren er ødelagt. Etter andre verdenskrig drev ei mine inn i Kvernevik under en storm og resultatet er fortsatt godt synlig. 

Langs nordsida av Mørkavatnet fortsatte stien gjennom steinur. Det siste registrerte raset her gikk i 2005, men en trygg trasé over steinblokkene er møysommelig merka. Visstnok skal dette være et ynda sted for reven. Den har hatt hi i Stigurene ved flere anledninger i årenes løp. Om den holdt til her nå, skjulte den seg imidlertid godt da jeg klampa forbi. 

DIGRANESVARDEN 

Enda en gang gikk det bratt oppover. Enda en gang var bakkene utstyrt med sikringstau. Jeg ble faktisk andpusten og snappa etter luft da jeg ble forbipassert av ei dame med hund på toppen. Etter alt å dømme var de to ute på joggetur. Hun smilte og ønska meg god tur videre. Jeg likeså. 

Ti minutter senere sto jeg ved Digranesvarden og skua ut over landskapet. Tross sine fattige 59 moh byr høyden på god utsikt og ettersom dagen var bortimot vindstille satte jeg meg like godt ned og tok en velfortjent Kvikk Lunsj pause. Et blikk mot Krokane i vest sendte tankene til den gamle husmannsplassen der, hvor den synske Smørsundskjerringa visstnok skal ha bodd. I det fjerne hørtes skudd, huiing og skriking fra Vikse paintball bane, ellers fyltes jeg med en bekvem ro. 

Naturen var ganske annerledes på denne sida av vannet. Her herska lyng, gress og snauberg i motsetning til den frodigere vegetasjonen med innslag av skog, bregner og andre grønne vekster på sørsida. Det som ikke hadde forandra seg var de godt bearbeida løypene som fortsatte hele veien. 

Jeg kom tilbake til stiskillet hvor valget hadde falt på å ta runden med klokka. Nå fulgte jeg samme rute mot Gullveien som tidligere på formiddagen. På traktorveien over jordene var jeg plutselig omgitt av svaler. En svale gjør ingen sommer, heter det. Om ordtakets antydning medførte riktighet burde sommeren bli god.