Måned: november 2019

Om jeg går hjemmefra bruker jeg mellom en og halvannen time på runden. Jeg starter gjerne sørover Spannaveien mot Norheim før jeg tar av på stien mellom Kompetansesenteret og Kiwi. Den følger en eldgammel steingard øst, langs tidligere beitemarker. På motsatt side av gjerdet klukker elva rolig nedover mot Karmsundet. Den har sitt utspring i Villduen, oppe på Brakahaug, et sted jeg vil passere senere på dagens tur. Stien fortsetter mellom ungtrær som danner en tett allé i sørenden av Jamnhaug før den klyver oppover mot næringsparken på Raglamyr.
 

Greit. Denne turen går for det meste på asfalt eller grus, men beveger seg allikevel gjennom flere nydelige (om enn bebyggelsesnære) naturområder. Rådyra liker seg her på tross av stor trafikk til og fra næringsområdene. Den tette vegetasjonen byr på haugevis av steder å gjemme seg bort.

Jeg krysser over Raglamyr, forbi Amandasenteret, inn til Vassbrekke og følger den nå avsperrende veien inn til museumsgården på Ørpetveit. Her kan man reise bakover i tid og få et lite innblikk i gårdsdrift og boforhold på Haugalandet slik det var mellom 1850 og 1950. Enkelte ganger ligger morgentåka tjukk i dalen og skaper en fortryllende eventyrstemning.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Veien svinger seg videre. Jeg passerer Smedbenken, der Ørpetveitvassdraget renner stilt under veibanen og velger meg stien over sommerhalvårets sauebeiter. Nå som det nærmer seg desember er beitene tomme for dyr.

Jeg tar undergangen forbi Haukeliveien og øyner med en gang Løkavatnet. Det ligger stille og blankt mellom boligfelt, industriområder og grankledde fjell. I dag er det kun et par ender som har tilholdssted på vannet. Det er fortsatt så tidlig på morgenen at jeg får grusstien for meg selv. Høstfargene i fjellsiden på motsatt side er så og si borte. Det nærmer seg vinter på Haugalandet. 

Jeg kommer til andre enden av Løkavatnet og følger den asfalterte turstien oppover lendet langs Snyabekken, sør for Eikjehammer. Også her kan jeg hyppig støte på rådyr og annet viltliv. For anledningen glimrer de med sitt fravær. Bakken er lang og steil. Den snor seg inn blant høye trær på alle kanter.

Stien skjærer over fjellet til Brakahaug. Der deler den seg. Jeg svinger mot høyre, går ned til Villduen og Brakahaug skole, for så å fortsette mot Lysskar. Herfra er det bare å følge fortauskantene hjem.

Mørket falt raskt i begynnelsen av november. Ei knapp uke tidligere hadde vi skrudd klokkene en time tilbake. Vintertid kjentes stadig på kroppen. Dette året makta jeg simpelthen ikke å konvertere hodet til ny tidsinnstilling. Jeg sovna tidlig og våkna enda tidligere.

Ei hard arbeidsuke lå bak meg og i grunnen frista det mest å slumre på sofaen der hjemme, men turen til Tjelltjørn hadde vært planlagt i lengre tid og været var for en gangs skyld på min side. Jeg tok meg selv i nakkenskinnet, gjorde de nødvendige forberedelsene og dro avsted. 

Ok, det var i seneste laget å starte turen, det innså jeg raskt. Sola stupte i havet et sted før fem og natta fulgte hakk i hæl. Lysløypa ble tent i det jeg passerte O-hytta inne i Djupadalen og innen jeg tok av fra Vannverksveien på smal sti ned til den planlagte campen var det nødvendig å tenne lykt for å se hvor jeg plasserte beina. Det gikk straks saktere, men jeg kom fram rundt seks tida, brukte tid på å finne jevnest mulig underlag for teltet og reiste det blant kneisende furutrær, få meter fra tjernet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ettersom det var november hadde jeg pakka sekken med litt ekstra remedier. Noen klunker whiskey, et par kakemenn, sjokolade, brus, et lunt pledd, Kolbein Falkeids samlede dikt og ei lyslenke til å henge over teltåpningen. Det veide litt ekstra, men var verdt hver svettedråpe.

Lyden av en travel fredagskveld stiltra seg inn i marka. Bleikmyr lå bare noen knappe kilometer unna og mopeder med hull i potta kunne høres langveis fra. Et og annet skrik og skrål bar også inn til Tjelltjørn, samt dempa brus fra øvrig trafikk. Allikevel var det den stille klukkingen fra bekkene på motsatt side av tjernet som tegna det klareste lydbildet.

Rundt åtte tida fikk jeg flyktig besøk av en far og hans sønner. Jeg kunne høre dem prate sammen allerede lenge før hodelytene glitra mellom trærne og lyskjeklene streifa bortom teltet mitt. “Her ligger det allerede noen. Vi går videre, gutter,” sa han med tysk aksent. Jeg fikk hilse på dem, så vidt det var, før de fortsatte innover langs torvveien til neste rasteplass.

Falkeids dikt kledde stedet og stemningen. Et vestlandsk særpreg som kom mer og mer til uttrykk etter hvert som jeg vendte sidene i boka. “Primusen” var diktet jeg hang meg opp i. At så mye kunne sies om så lite forekom meg nærmest magisk. Å se, svart på hvitt, hvordan en tanke gir næring til et oppkomme av minner og betraktninger. Hva er vel ikke mer magisk enn det?

Jeg slokna i ni tida. Kanskje ikke så rart, etter å ha vært våken siden halv tre natta i forveien. Like over ti var jeg våken igjen, lenge nok til å surre medbrakt pledd omkring meg, slukke lysene og falle i søvn atter en gang. Det ble ei god, varm og behagelig natt, selv om temperaturen utenfor droppa til frysepunktet.

Morgenen etter starta før dagslyset brøt horisonten med ferskenfarga glød. Silhuetter av omliggende skog speila seg i det blikkstille tjernet. Fugle- og dyrelivet våkna. Et ekorn pilte over bakken foran camp-plassen og ei lita ugle suste forbi mellom furustammene. Ellers var det utrolig stilt i marka. Mer magi.

Til frokost hadde jeg kakemenn og Solo. Ikke verdens sunneste måltid, men man skal som kjent kose seg på tur.

Klokka bevegde seg mot åtte før jeg fant det for godt å pakke sammen. Jeg var i ferd med å stappe soveposen i trekket da den vesle familien fra kvelden i forveien passerte meg på ny. “Har dere sovet i telt?” spurte jeg. “Nei, på matte, under åpen himmel,” lød svaret. Min første tanke var at det måtte ha vært en kjølig, men fin opplevelse. Trolig hadde de imidlertid tatt samme forholdsregler som meg, for ingen av dem lot til å være preget av nattens lave temperaturer.

Gresset hørtes crispy og porøst ut da jeg vassa gjennom det kort etter. Turen hjemover gikk vestover mot Bleikmyr, før jeg svingte inn på traséen nedenfor Svartups mot Kattanakkveien, bortimot samme ruta som benyttes under “Haugesund på langs”. Jeg fikk stien for meg selv og klampa avsted gjennom gjørmehull, over stein og såpeglatte klopper, godt fornøyd med meg selv og enda en fabelaktig overnatting i Haugesundsmarka.