Om jeg går hjemmefra bruker jeg mellom en og halvannen time på runden. Jeg starter gjerne sørover Spannaveien mot Norheim før jeg tar av på stien mellom Kompetansesenteret og Kiwi. Den følger en eldgammel steingard øst, langs tidligere beitemarker. På motsatt side av gjerdet klukker elva rolig nedover mot Karmsundet. Den har sitt utspring i Villduen, oppe på Brakahaug, et sted jeg vil passere senere på dagens tur. Stien fortsetter mellom ungtrær som danner en tett allé i sørenden av Jamnhaug før den klyver oppover mot næringsparken på Raglamyr.
Greit. Denne turen går for det meste på asfalt eller grus, men beveger seg allikevel gjennom flere nydelige (om enn bebyggelsesnære) naturområder. Rådyra liker seg her på tross av stor trafikk til og fra næringsområdene. Den tette vegetasjonen byr på haugevis av steder å gjemme seg bort.
Jeg krysser over Raglamyr, forbi Amandasenteret, inn til Vassbrekke og følger den nå avsperrende veien inn til museumsgården på Ørpetveit. Her kan man reise bakover i tid og få et lite innblikk i gårdsdrift og boforhold på Haugalandet slik det var mellom 1850 og 1950. Enkelte ganger ligger morgentåka tjukk i dalen og skaper en fortryllende eventyrstemning.
Veien svinger seg videre. Jeg passerer Smedbenken, der Ørpetveitvassdraget renner stilt under veibanen og velger meg stien over sommerhalvårets sauebeiter. Nå som det nærmer seg desember er beitene tomme for dyr.
Jeg tar undergangen forbi Haukeliveien og øyner med en gang Løkavatnet. Det ligger stille og blankt mellom boligfelt, industriområder og grankledde fjell. I dag er det kun et par ender som har tilholdssted på vannet. Det er fortsatt så tidlig på morgenen at jeg får grusstien for meg selv. Høstfargene i fjellsiden på motsatt side er så og si borte. Det nærmer seg vinter på Haugalandet.
Jeg kommer til andre enden av Løkavatnet og følger den asfalterte turstien oppover lendet langs Snyabekken, sør for Eikjehammer. Også her kan jeg hyppig støte på rådyr og annet viltliv. For anledningen glimrer de med sitt fravær. Bakken er lang og steil. Den snor seg inn blant høye trær på alle kanter.
Stien skjærer over fjellet til Brakahaug. Der deler den seg. Jeg svinger mot høyre, går ned til Villduen og Brakahaug skole, for så å fortsette mot Lysskar. Herfra er det bare å følge fortauskantene hjem.
