Fint sted for en ost ved Melstokkevatnet.

Med fortstuet og bandasjer ankel innså jeg at søndagens fottur måtte gjøres enkel. Vi kjørte til Stokkastrand skole på Austre Karmøyveg og parkerte der. På motsatt side av veien var det tydelig skilting, så vi visste med det samme at vi var på riktig sted.

Turen gikk gjennom et gårdstun og fortsatte oppover på asfaltert, privat vei mellom beitemarker. Etter hvert gikk vi over på grus og skimta furuskog lenger framme. Bak oss lå Karmsundet og etter hvert som vi steg i terrenget fikk vi et fint overblikk over Ternholmen, Lauvøya, Selen og andre holmer og skjær sør for Fosen. Bakenfor disse så vi rakt over på gassanlegget på Kårstø, vindmølleparken på Gudbrandsfjellet i Hervik, og Lammanuten i Tysvær.
Et stykke oppe på veien, med utsikt mot Karmsundet.
Vi passerte gjennom skogen og støtte på en liten flokk med skotsk svartfjes som beita på en lysning der. Som sauer flest var også disse nysgjerrige på to vandrere en tidlig formiddag.
Skotsk svartfjes.
Veien gikk helt fram til det regulerte vannet og fortsatte et lite stykke nordvestover. Der veien svingte oppover og bort fra vannet tok vi av på tydelig skogssti som førte oss forbi Vassfjella til Melstokkevatnets nordøstlige hjørne. Her fant vi en liten lysning med et par bålgruer og benka oss på en stein like ved vannkanten.
Sti langs vannet.
Lunsjen smaker aldri bedre enn ute i det fri. Vi tok oss god tid og nøt det varme sommerværet, den svale brisen, skogens dufter og naturens stillhet. At det kom litt lett sommerregn gjorde liksom ingenting.
Egenlagra tur fra UT.no.
Vi kunne gjort det til en rundtur og kommet ned igjen på Sunnarå, men valgte istedet å følge samme rutetilbudet til start. Alt i alt måkte turen 4 kilometer. Vi brukte halvannen time.
Klatrejungelen. Startblokka.

Vi la opp til ei kort, men naturskjønn søndagsløype i Djupadalen. 2,4 kilometer og tre kvarters gange. For anledningen var vi så tidlig ute at det ble en enkel sak å finne plass til bilen på den romslige parkeringen ovenfor Djupadalsporten. Fine helgedager fylles den gjerne fort opp.

Ned til Stemmen og langs øvre grusvei på motsatt side gikk ferden. Vi passerte toalettene og litt senere et stikryss. Hundre meter lenger framme gikk en umerka sti inn i skauen på venstre side. Det var denne vi ville ta. Den var bløt i starten, men gikk fort over på røtter og barnålsdekka underlag. Her finnes vanligvis ekorn, men i dag glimra de med sitt fravær.

Stien skråna lett oppover. Idet den jevna seg ut og svingte vest ble det gjørmete igjen. Et par klopper var redningen. Så kryssa vi grusveien inn mot et av Heimevernets lager. På andre sida hadde vinterstormene velta store trær. Oppryddinga var iverksatt, men vi fant det enklere å gå rundt på snauberget.

Området vi bevegde oss inn i kalles Setrene. Grusa sti hele veien gjorde det enkelt å ta seg fram og å følge sporet.
Det er her man finner klatrejungelen, fordelt på to forskjellige tufter med 150 meters mellomrom. Den første vi kom til var beregna på større barn, gjerne i følge med voksne, mens nummer to var tilrettelagt for dem mellom 4 og 8 år. Her kan man boltre seg, trene balanse og koordinasjon, eller bare ha det gøy sammen. Fasilitetene benyttes på eget ansvar, heter det.  Det fantes allerede barn og unge i apparatene, så vi traska videre, ned til Friluftshuset – eller Ullvangtunet, som stedet kalles etter Turistforeningens overtakelse i 2025 – hvor dagens lunsj ble fortært.

Frilufthuset på Ullvangtunet.

På Ullvangtunet finner man det røde hovedbygget, langbord midt på plassen og en romslig, flott gapahuk med plass til mange besøkende. Her er det mulighet for å grille.

Gapahuken på Ullvangtunet.

Til venstre for gapahuken går en enkel sti videre ned til Rasmus W. Andersens veg, gjennom et tistelkledd dalsøkk. Her fant vi ferske spor etter rådyr.

Langs elva.

Selvsagt kunne vi fortsatt opp veien til O-hytta, men i stedet la vi inn en krapp høyre, gikk til brua som peker mot Lions plass og fulgte elva ned til Eivindsvatnet. Vi kunne gjort det enkelt og fulgt grusveien tilbake til parkeringa, men hvor er gleden i det? Å vandre skogsstien langs rennende vann gir en helt annen ro. De fuktige duftene og rislinga fra elva følger med.

Kartutsnitt, henta fra mobil-app.

Det er ikke lengden på turen, men opplevelsen som teller. Vi målte runden om Straumane, Straumsneset og Søylevika til 2,9 kilometer, noe vi brukte om lag en time på. I tillegg kom alle pausene. Dem ble det mange av. Her var mye å se og mangt å nyte.

Her renner flo og fjære kjapt.

Vel over Mjåsundbrua svingte vi av Tysværvegen mot Slåttevik, gjennom undergangen i retning Tysværvåg og fant parkeringsplassen et par steinkast lenger framme, på venstre hånd. Stien var skilta, bred og lett å følge.

Lubben myrull.
Myrulla sto tett som i stampe på de bløte markene til høyre og venstre. Skogen vokste opp omkring oss og danna en slags allé bortetter. Tre hundre meter framme kom vi til en port og påminnelse om båndtvang. Javel, så fantes det altså beitedyr her. I tillegg dukka det opp bløtere, men overkommelige partier, noe som skulle følge oss det meste av runden.
Her renner flo og fjære kjapt.
Etter porten lå et stiskille. Det har igrunnen ingenting å si hvilken retning man velger. Begge fører samme sted og tilbake. Vi fortsatte strakt forover og kom snart ned til Tysværvågen. Herfra fulgte vi strandlinja nordvestover og ganske riktig; sauene beita både hist og her.
Beitende sau i strandkanten.
Den første benken vi fant lå opp ned i fjæra, så vi påtok oss oppgaven å få den på rett kjøl. Deretter satte vi oss, nøt medbrakt niste og titta på små-seien som myldra ute i stredet. Jeg la dessuten merke til at bunnen var overstrødd med tomme skjell. Et trist syn, da det ikke var stort annet å se. Selv blæretangen slet med å kreve rom og klamre seg fast.
Første fine rasteplass.
Det var ikke mange høydemeter å hente på turen, men det neste stykket tok oss over en liten kolle, før vi slentra ned mot det smaleste partiet i Straumane. Det kan vel ha vært fem-seks meter over til motsatt side og her så man tydelig hvor fort vannet flytta seg ved flo og fjære. Kanskje ikke så rart at det fantes et par picnic bord på stedet. En fin plass å nyte tilværelsen.
Nydelig rasteplass der Straumane passerer på sitt smaleste.
Ytterst på neset var det lyng og einer som dominerte. Klopper fantes det mange av, men ikke tilstrekkelig til å lede oss tørrskodd videre. Nå hadde vi starta tilbaketuren, passerte Søylevika og kløv oppover, bort fra sjøen.
Søylevika.

Skogen ble tettere igjen og i motsetning til furuene i starten av turen besto den nå hovedsakelig av gran. Svartmeisen trivdes i dette habitatet. Dens umiskjennelige triller fulgte oss hele veien tilbake til grinda.

Kartutsnitt, henta fra mobil-app.
Gapahuken/grillhytta ligger ved en avstikker fra gassrørledningen.

Gassrørledning strekker seg fra Nordsjøen, kommer i land på Kalstø på VestKarmøy og skjærer gjennom landskapet, riktignok under bakken. Videre krysser den Karmsundet i tunnel og ender til sist opp i Tysvær, nærmere bestemt på Kårstø-anlegget.

Vi parkerte på anvist sted ved Litla Rotatjørn langs Kvalavågvegen og labba avsted, østover, på anleggsvei. Denne har vel ligget her siden arbeidet med ledningen starta i 1976 og er lettgått, men heldigvis uasfaltert.
Hundre meter inn støtte vi på en låst bom. Som fotgjengere var det bare å bøye seg under den, men syklister får gjerne en utfordring med passeringen, avhengig av størrelse og tyngde på sykkelen.
Rødstilk. (Bilde henta fra Wikipedia.)
I første kryss tok vi til venstre og fulgte gulskilta trasé. Etter en stund dukka det opp et tjern på høyre hånd. Her svirra et rødstilk par omkring på god avstand og peip uavlatelig. Kan hende hadde de reir på motsatt side og ville skremme bort alt som het turgåere?
Her svingte vi innover mot Kjerringtua.
I neste veikryss dreide vi høyre og gjorde utflukten til en rundtur. Løypa gikk gjennom tett barskog. I all hovedsak var det grantrær som prega floraen, men innimellom kom vi over et rikt mangfold av andre vekster. Duggfriske furugreiner bøyde seg ut over grusveien og kjærtegna jakkeskuldre.
Duggfriske furugreiner.
Veien gikk i en lang bue og dreide nordøstover igjen der veikrysset enten ville tatt oss inn i Lindedal og videre mot Kjerringtua, eller tilbake til gassrørledningen. Vi gikk mot gassrørledning og fant en fin, lafta gapahuk, eller grillhytte om man vil, like ovenfor. Under den ene benken inne i hytta sto en kasse med tova sitteunderlag, lagd av strikkeklubben Rett Og Vrang. Disse var til fri avnyttelse. Perfekt for kjølige dager.
Vi satte oss ved et av bordene utenfor gapahuken og koste oss med nista vår mens fuglene sang i fjern og nær. Vi hørte bokfink, svarthvit fluesnapper, gransanger og nøtteskrike, for å nevne noen. Beroligende, naturlig musikk.
Langs ruta fant vi klokkeblåstjerne.
I krysset fulgte vi anleggsveien tilbake til parkeringa og fikk ta flyet fra Gdansk i nært øyensyn der det kom inn for landing på Helganes, like over hodene våre.
Lange strekk…
Turen målte 4,3 kilometer. Vi brukte 1 time og et kvarter.
Kartutsnitt fra mobil-app.