Det er ikke lengden på turen, men opplevelsen som teller. Vi målte runden om Straumane, Straumsneset og Søylevika til 2,9 kilometer, noe vi brukte om lag en time på. I tillegg kom alle pausene. Dem ble det mange av. Her var mye å se og mangt å nyte.
Her renner flo og fjære kjapt.
Vel over Mjåsundbrua svingte vi av Tysværvegen mot Slåttevik, gjennom undergangen i retning Tysværvåg og fant parkeringsplassen et par steinkast lenger framme, på venstre hånd. Stien var skilta, bred og lett å følge.
Lubben myrull.
Myrulla sto tett som i stampe på de bløte markene til høyre og venstre. Skogen vokste opp omkring oss og danna en slags allé bortetter. Tre hundre meter framme kom vi til en port og påminnelse om båndtvang. Javel, så fantes det altså beitedyr her. I tillegg dukka det opp bløtere, men overkommelige partier, noe som skulle følge oss det meste av runden.
Her renner flo og fjære kjapt.
Etter porten lå et stiskille. Det har igrunnen ingenting å si hvilken retning man velger. Begge fører samme sted og tilbake. Vi fortsatte strakt forover og kom snart ned til Tysværvågen. Herfra fulgte vi strandlinja nordvestover og ganske riktig; sauene beita både hist og her.
Beitende sau i strandkanten.
Den første benken vi fant lå opp ned i fjæra, så vi påtok oss oppgaven å få den på rett kjøl. Deretter satte vi oss, nøt medbrakt niste og titta på små-seien som myldra ute i stredet. Jeg la dessuten merke til at bunnen var overstrødd med tomme skjell. Et trist syn, da det ikke var stort annet å se. Selv blæretangen slet med å kreve rom og klamre seg fast.
Første fine rasteplass.
Det var ikke mange høydemeter å hente på turen, men det neste stykket tok oss over en liten kolle, før vi slentra ned mot det smaleste partiet i Straumane. Det kan vel ha vært fem-seks meter over til motsatt side og her så man tydelig hvor fort vannet flytta seg ved flo og fjære. Kanskje ikke så rart at det fantes et par picnic bord på stedet. En fin plass å nyte tilværelsen.
Nydelig rasteplass der Straumane passerer på sitt smaleste.
Ytterst på neset var det lyng og einer som dominerte. Klopper fantes det mange av, men ikke tilstrekkelig til å lede oss tørrskodd videre. Nå hadde vi starta tilbaketuren, passerte Søylevika og kløv oppover, bort fra sjøen.
Skogen ble tettere igjen og i motsetning til furuene i starten av turen besto den nå hovedsakelig av gran. Svartmeisen trivdes i dette habitatet. Dens umiskjennelige triller fulgte oss hele veien tilbake til grinda.
