Vi la opp til ei kort, men naturskjønn søndagsløype i Djupadalen. 2,4 kilometer og tre kvarters gange. For anledningen var vi så tidlig ute at det ble en enkel sak å finne plass til bilen på den romslige parkeringen ovenfor Djupadalsporten. Fine helgedager fylles den gjerne fort opp.
Ned til Stemmen og langs øvre grusvei på motsatt side gikk ferden. Vi passerte toalettene og litt senere et stikryss. Hundre meter lenger framme gikk en umerka sti inn i skauen på venstre side. Det var denne vi ville ta. Den var bløt i starten, men gikk fort over på røtter og barnålsdekka underlag. Her finnes vanligvis ekorn, men i dag glimra de med sitt fravær.
Stien skråna lett oppover. Idet den jevna seg ut og svingte vest ble det gjørmete igjen. Et par klopper var redningen. Så kryssa vi grusveien inn mot et av Heimevernets lager. På andre sida hadde vinterstormene velta store trær. Oppryddinga var iverksatt, men vi fant det enklere å gå rundt på snauberget.
Området vi bevegde oss inn i kalles Setrene. Grusa sti hele veien gjorde det enkelt å ta seg fram og å følge sporet.
Det er her man finner klatrejungelen, fordelt på to forskjellige tufter med 150 meters mellomrom. Den første vi kom til var beregna på større barn, gjerne i følge med voksne, mens nummer to var tilrettelagt for dem mellom 4 og 8 år. Her kan man boltre seg, trene balanse og koordinasjon, eller bare ha det gøy sammen. Fasilitetene benyttes på eget ansvar, heter det. Det fantes allerede barn og unge i apparatene, så vi traska videre, ned til Friluftshuset – eller Ullvangtunet, som stedet kalles etter Turistforeningens overtakelse i 2025 – hvor dagens lunsj ble fortært.
På Ullvangtunet finner man det røde hovedbygget, langbord midt på plassen og en romslig, flott gapahuk med plass til mange besøkende. Her er det mulighet for å grille.
Til venstre for gapahuken går en enkel sti videre ned til Rasmus W. Andersens veg, gjennom et tistelkledd dalsøkk. Her fant vi ferske spor etter rådyr.
Selvsagt kunne vi fortsatt opp veien til O-hytta, men i stedet la vi inn en krapp høyre, gikk til brua som peker mot Lions plass og fulgte elva ned til Eivindsvatnet. Vi kunne gjort det enkelt og fulgt grusveien tilbake til parkeringa, men hvor er gleden i det? Å vandre skogsstien langs rennende vann gir en helt annen ro. De fuktige duftene og rislinga fra elva følger med.
Så ut som en bra tur det der 🙂