Med fortstuet og bandasjer ankel innså jeg at søndagens fottur måtte gjøres enkel. Vi kjørte til Stokkastrand skole på Austre Karmøyveg og parkerte der. På motsatt side av veien var det tydelig skilting, så vi visste med det samme at vi var på riktig sted.
Turen gikk gjennom et gårdstun og fortsatte oppover på asfaltert, privat vei mellom beitemarker. Etter hvert gikk vi over på grus og skimta furuskog lenger framme. Bak oss lå Karmsundet og etter hvert som vi steg i terrenget fikk vi et fint overblikk over Ternholmen, Lauvøya, Selen og andre holmer og skjær sør for Fosen. Bakenfor disse så vi rakt over på gassanlegget på Kårstø, vindmølleparken på Gudbrandsfjellet i Hervik, og Lammanuten i Tysvær.
Et stykke oppe på veien, med utsikt mot Karmsundet.
Vi passerte gjennom skogen og støtte på en liten flokk med skotsk svartfjes som beita på en lysning der. Som sauer flest var også disse nysgjerrige på to vandrere en tidlig formiddag.
Skotsk svartfjes.
Veien gikk helt fram til det regulerte vannet og fortsatte et lite stykke nordvestover. Der veien svingte oppover og bort fra vannet tok vi av på tydelig skogssti som førte oss forbi Vassfjella til Melstokkevatnets nordøstlige hjørne. Her fant vi en liten lysning med et par bålgruer og benka oss på en stein like ved vannkanten.
Sti langs vannet.
Lunsjen smaker aldri bedre enn ute i det fri. Vi tok oss god tid og nøt det varme sommerværet, den svale brisen, skogens dufter og naturens stillhet. At det kom litt lett sommerregn gjorde liksom ingenting.
Egenlagra tur fra UT.no.
Vi kunne gjort det til en rundtur og kommet ned igjen på Sunnarå, men valgte istedet å følge samme rutetilbudet til start. Alt i alt måkte turen 4 kilometer. Vi brukte halvannen time.
Vi la opp til ei kort, men naturskjønn søndagsløype i Djupadalen. 2,4 kilometer og tre kvarters gange. For anledningen var vi så tidlig ute at det ble en enkel sak å finne plass til bilen på den romslige parkeringen ovenfor Djupadalsporten. Fine helgedager fylles den gjerne fort opp.
Ned til Stemmen og langs øvre grusvei på motsatt side gikk ferden. Vi passerte toalettene og litt senere et stikryss. Hundre meter lenger framme gikk en umerka sti inn i skauen på venstre side. Det var denne vi ville ta. Den var bløt i starten, men gikk fort over på røtter og barnålsdekka underlag. Her finnes vanligvis ekorn, men i dag glimra de med sitt fravær.
Stien skråna lett oppover. Idet den jevna seg ut og svingte vest ble det gjørmete igjen. Et par klopper var redningen. Så kryssa vi grusveien inn mot et av Heimevernets lager. På andre sida hadde vinterstormene velta store trær. Oppryddinga var iverksatt, men vi fant det enklere å gå rundt på snauberget.
Området vi bevegde oss inn i kalles Setrene. Grusa sti hele veien gjorde det enkelt å ta seg fram og å følge sporet. Det er her man finner klatrejungelen, fordelt på to forskjellige tufter med 150 meters mellomrom. Den første vi kom til var beregna på større barn, gjerne i følge med voksne, mens nummer to var tilrettelagt for dem mellom 4 og 8 år. Her kan man boltre seg, trene balanse og koordinasjon, eller bare ha det gøy sammen. Fasilitetene benyttes på eget ansvar, heter det. Det fantes allerede barn og unge i apparatene, så vi traska videre, ned til Friluftshuset – eller Ullvangtunet, som stedet kalles etter Turistforeningens overtakelse i 2025 – hvor dagens lunsj ble fortært.
Frilufthuset på Ullvangtunet.
På Ullvangtunet finner man det røde hovedbygget, langbord midt på plassen og en romslig, flott gapahuk med plass til mange besøkende. Her er det mulighet for å grille.
Gapahuken på Ullvangtunet.
Til venstre for gapahuken går en enkel sti videre ned til Rasmus W. Andersens veg, gjennom et tistelkledd dalsøkk. Her fant vi ferske spor etter rådyr.
Langs elva.
Selvsagt kunne vi fortsatt opp veien til O-hytta, men i stedet la vi inn en krapp høyre, gikk til brua som peker mot Lions plass og fulgte elva ned til Eivindsvatnet. Vi kunne gjort det enkelt og fulgt grusveien tilbake til parkeringa, men hvor er gleden i det? Å vandre skogsstien langs rennende vann gir en helt annen ro. De fuktige duftene og rislinga fra elva følger med.
Det er ikke lengden på turen, men opplevelsen som teller. Vi målte runden om Straumane, Straumsneset og Søylevika til 2,9 kilometer, noe vi brukte om lag en time på. I tillegg kom alle pausene. Dem ble det mange av. Her var mye å se og mangt å nyte.
Her renner flo og fjære kjapt.
Vel over Mjåsundbrua svingte vi av Tysværvegen mot Slåttevik, gjennom undergangen i retning Tysværvåg og fant parkeringsplassen et par steinkast lenger framme, på venstre hånd. Stien var skilta, bred og lett å følge.
Lubben myrull.
Myrulla sto tett som i stampe på de bløte markene til høyre og venstre. Skogen vokste opp omkring oss og danna en slags allé bortetter. Tre hundre meter framme kom vi til en port og påminnelse om båndtvang. Javel, så fantes det altså beitedyr her. I tillegg dukka det opp bløtere, men overkommelige partier, noe som skulle følge oss det meste av runden.
Her renner flo og fjære kjapt.
Etter porten lå et stiskille. Det har igrunnen ingenting å si hvilken retning man velger. Begge fører samme sted og tilbake. Vi fortsatte strakt forover og kom snart ned til Tysværvågen. Herfra fulgte vi strandlinja nordvestover og ganske riktig; sauene beita både hist og her.
Beitende sau i strandkanten.
Den første benken vi fant lå opp ned i fjæra, så vi påtok oss oppgaven å få den på rett kjøl. Deretter satte vi oss, nøt medbrakt niste og titta på små-seien som myldra ute i stredet. Jeg la dessuten merke til at bunnen var overstrødd med tomme skjell. Et trist syn, da det ikke var stort annet å se. Selv blæretangen slet med å kreve rom og klamre seg fast.
Første fine rasteplass.
Det var ikke mange høydemeter å hente på turen, men det neste stykket tok oss over en liten kolle, før vi slentra ned mot det smaleste partiet i Straumane. Det kan vel ha vært fem-seks meter over til motsatt side og her så man tydelig hvor fort vannet flytta seg ved flo og fjære. Kanskje ikke så rart at det fantes et par picnic bord på stedet. En fin plass å nyte tilværelsen.
Nydelig rasteplass der Straumane passerer på sitt smaleste.
Ytterst på neset var det lyng og einer som dominerte. Klopper fantes det mange av, men ikke tilstrekkelig til å lede oss tørrskodd videre. Nå hadde vi starta tilbaketuren, passerte Søylevika og kløv oppover, bort fra sjøen.
Skogen ble tettere igjen og i motsetning til furuene i starten av turen besto den nå hovedsakelig av gran. Svartmeisen trivdes i dette habitatet. Dens umiskjennelige triller fulgte oss hele veien tilbake til grinda.
Gapahuken/grillhytta ligger ved en avstikker fra gassrørledningen.
Gassrørledning strekker seg fra Nordsjøen, kommer i land på Kalstø på VestKarmøy og skjærer gjennom landskapet, riktignok under bakken. Videre krysser den Karmsundet i tunnel og ender til sist opp i Tysvær, nærmere bestemt på Kårstø-anlegget.
Vi parkerte på anvist sted ved Litla Rotatjørn langs Kvalavågvegen og labba avsted, østover, på anleggsvei. Denne har vel ligget her siden arbeidet med ledningen starta i 1976 og er lettgått, men heldigvis uasfaltert.
Hundre meter inn støtte vi på en låst bom. Som fotgjengere var det bare å bøye seg under den, men syklister får gjerne en utfordring med passeringen, avhengig av størrelse og tyngde på sykkelen.
Rødstilk. (Bilde henta fra Wikipedia.)
I første kryss tok vi til venstre og fulgte gulskilta trasé. Etter en stund dukka det opp et tjern på høyre hånd. Her svirra et rødstilk par omkring på god avstand og peip uavlatelig. Kan hende hadde de reir på motsatt side og ville skremme bort alt som het turgåere?
Her svingte vi innover mot Kjerringtua.
I neste veikryss dreide vi høyre og gjorde utflukten til en rundtur. Løypa gikk gjennom tett barskog. I all hovedsak var det grantrær som prega floraen, men innimellom kom vi over et rikt mangfold av andre vekster. Duggfriske furugreiner bøyde seg ut over grusveien og kjærtegna jakkeskuldre.
Duggfriske furugreiner.
Veien gikk i en lang bue og dreide nordøstover igjen der veikrysset enten ville tatt oss inn i Lindedal og videre mot Kjerringtua, eller tilbake til gassrørledningen. Vi gikk mot gassrørledning og fant en fin, lafta gapahuk, eller grillhytte om man vil, like ovenfor. Under den ene benken inne i hytta sto en kasse med tova sitteunderlag, lagd av strikkeklubben Rett Og Vrang. Disse var til fri avnyttelse. Perfekt for kjølige dager.
Vi satte oss ved et av bordene utenfor gapahuken og koste oss med nista vår mens fuglene sang i fjern og nær. Vi hørte bokfink, svarthvit fluesnapper, gransanger og nøtteskrike, for å nevne noen. Beroligende, naturlig musikk.
Langs ruta fant vi klokkeblåstjerne.
I krysset fulgte vi anleggsveien tilbake til parkeringa og fikk ta flyet fra Gdansk i nært øyensyn der det kom inn for landing på Helganes, like over hodene våre.
Lange strekk…
Turen målte 4,3 kilometer. Vi brukte 1 time og et kvarter.Kartutsnitt fra mobil-app.
Knappe 3 kilometer, tur/retur. 50 minutter i bedagelig tempo med en høydestigning på om lag 170 meter. Dette var de statistiske rammene for opplevelsen.
Vi parkerte bak Aksdal kirke i Tysvær og tok oss oppover Alvanutvegen. Da vi nærma oss snuplassen på toppen hørte vi bekken Migan plaske utfor bergskrenten på høyre hånd.
Skogstjerner på rekke og rad.
Stien starta på et dekke av brune furunåler, men gikk raskt over i sleipe røtter, stein og gjørme som følge av nattas regnfall. At toppen ligger 217 moh innebærer dessuten at det stort sett går oppover. Noen flater finner man likevel.
Gjerdeklyvere.
Mesteparten av løypa går gjennom skog. Her er det først og fremst furu, men også innslag av løvtrær. Etter hvert som vi steg i lendet åpna skogen seg stedvis og lot oss ta inn stadig mer av utsikten. Vi så både østover mot Grindafjorden og Skjoldastraumen, sørover mot Eikeskog og Bokn, samt nordover i terrenget mellom Kringeland og Dyrsfjellet.
Aksdal og Aksdalsvatnet, der nede.
Gjøken gol i det fjerne. Gransangere, svarttrost, meiser og spurv kvitra i vilden sky. En nattsvart ravn fulgte oss på trygg avstand. Et varsel om død og ulykke? Et bud om store forandringer? Et tegn på at vi burde være oppmerksomme på omgivelsene? At vi ble fulgt med på? Gammel overtro har mange tolkninger. Et er sikkert; ravner har høy intelligens. Høyst sannsynlig visste den at det ofte følger en matbit med mennesker på tur.
Dagsturhytta med nordvendt blikk.
Vi fikk dagsturhytta for oss selv og fortærte lunsjen med sørvendt utsikt. Tross den vage disen som lå i lufta og ga fjerne åser, fjell og knauser et svakt, blålig skjær, så vi langt og lenger enn langt. Når man befinner seg i høyden kan det være morsomt å sette ting i perspektiv, finne kjente landemerker, se på sammenhenger og avstander. Alt virker liksom litt annerledes, mindre og nærere, sett fra oven.Kartutsnitt, henta fra mobil-app.
Det ble en flott tur rundt Fotvatnet på Karmøy. Cirka 4,3 kilometer som tok oss et par timer, da med innlagte pauser og hyppige stopp for å ta inn natur og menneskelagde saker.
Vi gikk fra parkeringa i nordøstre ende av vannet. Det første vi støtte på var badeplass med sandbunn og flytebrygge i Litlvatnet, eller Midtra Fotvatnet, som det står på kartet. Tross 17 grader og lettskya vær var det få andre å spore i løypene.
Minner fra en svunnen tid.
Nordvestover kunne vi følge grusvei et godt stykke og kom relativt raskt til selve Fotvatnet. Stien videre smalna inn langs vestsida, men var fortsatt grusa, helt fram til porten i steinmuren nedenfor Jonsvarden. Vi leste om Jonas Osmundsen som hadde demma opp bekken her en gang på 1800-tallet og bygd kvernhus.
Lundfiol.
Inn i furuskogen var den godt å kunne gå på et teppe av barnåler. Fuglene kvitra fra alle kanter. Et mangfold av forskjellige sanger som tilsammen ga hodet hvile og sjela ro. Det lukta fuktig jord og og friske, vårlige vekster. Langs hele stien fant vi skogstjerner og flekker av viltvoksende lundfiol. Blåbærlyngen var tung av bær, fortsatt ikke modne, men om få uker kan man spise seg rik i disse traktene.
Spennende passasje.
Lunsjpausen tok vi på speiderplassen, sørvest i vatnet. Jeg lot meg fascinere av en gråbrun åme på vei over skogbunnen. Den gikk nærmest i ett med kvister og granbar. Unntaket var at den bevegde på seg.
Pent opparbeida stier.
Fra tidligere turer i området husker jeg ikke stien som like velholdt og flott opparbeida som nå. Det skal sies at det er noen år siden jeg var her, men likevel lot jeg meg imponere. Flott har det blitt.
Hjort og snømann over “Nisse-Hålå”.
Oppover, langs østsida av vatnet, tok vi en liten avstikker for å titte på treskulpturene ved “Nisse-hålå”. Spennende lagd og ganske sikkert morsomt for den yngre garde.
Det siste stykket tilbake til badeplassen med flytebrygga var uten tvil det fuktigste på turen. Her måtte man holde tunga beint i munnen for ikkje å bli bløt på beina, eller skli i gjørmehulla.Kartutsnitt.
14 maigrader og lettskya oppholdsvær. Perfekte forhold for rundløypa omkring golfbanen i Sveio. Vi starta fra parkeringsplassen ved Haugaland Golfklubb og tok av til høyre på grusa vei mellom velholdte, frodiggrønne gressmatter.
Det var stor aktivitet på golfbanen. Mange entusiaster gjorde som oss og benytta seg av det fine vårværet. Grusveien vi gikk på runda sørsida av Markusåsen før den dreide nordover, langs Hinderlivatnet. Furuskogen omkring oss myldra av liv og lystig fuglesang. Sommerfuglene svirra hvileløst mellom lyng, tepper av skogstjerner og standhaftig villgress. Nord for Rossehaugen fantes et veiskille. En steil motbakke leda mot øst. Vi fortsatte strakt forover.
Fuglekasser langs grusveien.
Jada. Turen var lettgått, stedvis småkupert, men aldri tung. Etter hvert dreide vi likevel mot øst før løypa svingte opp mot Golfståvo. Dagsturhytta hadde utsikt mot myrlendt terreng, et lite tjern og en av golf-greenene i bakgrunnen. Like nord for oss lå enda en green. Vi hørte plinget i det nye spillere “inntok” hullet. Jeg er ikke kjent med terminologien, så dere får ha meg unnskyldt her.
“Next tee”.
Vi inntok i alle fall vår lunsj på taket av Golfståvo, mutters alene og til en plutselig, men lett regnskur. Den var ikke fuktig nok til å gjøre oss bløte, men snarere forfriskende. Etter en 20 minutters pause gikk ferden videre. Etter planen skulle vi fortsatt nordover til Søljetjørna, men uoppmerksomhet førte oss istedet østover, forbi Foretjørna og så mot sør igjen. Vi la merke til at enkelte “hull”, eller baner, som jeg velger å kalle dem, var under arbeid/utbedring.
Etter omlag en times effektiv gange hadde vi tilbakelagt cirka 4 kilometer og var tilbake på parkeringa. Alt i alt en fin tur som burde passe de fleste.Kartutsnitt fra mobil-app.
Med lovnader om alle årstider på løpende bånd ble påskens guttetur lagt til et sted vi har vært før; Sandbotnen, lengst nordøst i Stakkestadvatnet, mellom Tysvær, Haugesund og Sveio. Vi var fem mann i følget, (pluss to hunder,) fordelt på to kanoer og en kajakk. Jostein Marø, Bjørn Tore Sørbø og to av sønnene hans; Casper og Noah. Ja, og så meg selv da.
Kveldsstemning på Sandbotnen.
Jostein og jeg var kjappest med å pakke i farkosten og satte avgårde fra Halseid, årets startsted. Da vi runda Kunes fikk vi føle vinden midt imot. Bølgetoppene gikk hvite, så vi bestemte oss for å dra gjennom lagunen innenfor Kidjaneset og heller hale kanoen mellom oss over det smale landpartiet på motsatt side. Herfra kryssa vi over til Forneset og fant ly for vinden på resten av ruta inn mot Sandbotnen.
Ut av lagunen innenfor Kidjaneset.
FØRSTE KVELD
Vi etablerte leir i vente på resten av følget, men det varte og rakk. Det ble god tid til både vedsanking, småspising og reising av en relativt stor tarp. Denne skulle tjene som fellesareale til sent på kveld.Resten av gjengen ankommer camp.
Først en time senere kom de andre skvulpende, etter å ha tatt den lange omveien i duskregn og liten kuling. Klokka hadde passert sju på kvelden og skulle krype mot halv ni før de resterende teltene var reist og alle kunne benke seg under tarpen i varmen fra bålet.
Under tarpen. (f.v. Casper, Noah og Bjørn Tore Sørbø.)
FOTTUR
Dagen etter hadde vinden snudd og kom fra nord. Det hadde striregna hele natta og bakken var surklende blaut. I tillegg var vinden isende kald, men vi fant en lun flate bak skogen, et steinkast unna. Her varma påskesola fra lettskya himmel.
Utpå formiddagen var det tid for å bevege skrottene. I flokk og følge trava vi oppover Djupadalen, mellom Storesåt og Normundsfjellet. Ferdselen var stiløs og tung, men gikk likevel radig.Meg, Noah, Casper og Jostein med Vinni på armen.
Gjennom Langedalen, forbi Geitaråsene, ut mot Badnatjørna, traff vi endelig sti. Denne tok oss det siste stykket opp til utsikten på Valhest, 313 moh, hvor vi var framme etter halvannen times gange.
Meg på Valhest.
Som tidligere nevnt blåste det heftig, men man finner alltid ei dump, eller en liten knaus hvor vinden ikke slipper til. Det gjorde vi også. Bjørn Tore hadde medbrakt niste til alle mann; “skjeva med kjøtt framme og bak”, lagd og sendt med av hans omtenksomme og kjære mor. De smakte aldeles fortreffelig! Med et ekstra lag av mykstekt løk og majones ble det rene, skjære gourmet måltidet.
“Skjeva med kjøtt framme og bak”.
Etter en god pause traska vi Valhest-ryggen sørover til Valafjellet, for så å ta oss ned i retning Skurvahaugane. Ved stikrysset skilte vi lag med Casper og Noah. De skulle fortsette mot Stakkestad for å bli plukka opp og returnere til sivilisasjonen. Oss tre gjenværende vendte nordvestover Ulvadalen. Det ble myrlendt og stiløst terreng på ny. Her nede, under dekke av Valhest, kjente vi lite til den sure vinden og sola begynte faktisk å varme.
RØVERHOLA
Neste delmål på ruta var “Røvarhola”, ei bortgjemt grotte som etter sagnet skal ha husa folk som hadde lensmannen i hælene. Dessuten sies det at katolske prester holdt ulovlige messer her i middelalderen. Stedet er vanskelig å finne, men på avstand kan man gjenkjenne det ved å se etter en slags “spiss nese” formasjon i klippeveggen, nordvest for toppunkten på Valhest. Vi karra oss fram gjennom einerbusker, kratt og over store steinblokker for omsider å stå foran huleåpningen. Det var grei skuring å komme inn, men her måtte man ned på alle fire.Bjørn Tore på vei ut av “Røverhola”.
I midten av “Røverhola” kunne man reise seg, titte skrått ned til åpningen på motsatt side, ut ei trang renne mot vest, eller opp den bratte pipehalsen like over seg. Det var på alle måter enkelt å forestille seg at sagnene rundt stedet kunne ha noe å fare med. Like utenfor huleåpningen lå det store, flate steiner innunder klippene. Kan hende hadde de en gang tjent som både sovealkover og kjøkken? Hvem vet?
“Spiss nese” formasjon. “Røverhola” ligger like nedenfor.
TILBAKE TIL CAMP
Vi fortsatte nedover Ulvadalen og, da myrområdet skråna steilere nedover terrenget, ble myrvannet til ei lita elv med lekre, små fossefall. Det var alt annet enn problemfritt å komme seg gjennom krattskogen ned til Marka, men på merksnodig vis fikk vi det til. Deretter gjensto bare å krysse den siste, vidspredde myra før vi var tilbake i campen på Sandbotnen. Runden var på godt og vel 11 kilometer og hadde tatt oss 5,5 timer, iberegna alle pauser, stopp og opplevelser på veien. Ikke rart det føltes godt å senke kroppen ned i godstolen og bare nyte ettermiddagssola!
Leske-stund i ettermiddagssol. (f.v. Bjørn Tore, Jostein og meg selv.)
Utpå kveldinga fikk vi gang på bålet igjen. Vinden hadde gitt seg helt, men nå kom frosten krypende. Da natta senka seg og det ble tid for å krype i soveposene, var teltveggene glinsende og stive av is. Det ble ei kald og urolig natt med hyppige oppvåkninger.
Hunden Cash.
HJEMTUREN
På morgenkvisten tok vinden seg opp igjen. Vi brøt leir i halv elleve tida og starta på den ublide tilbaketuren over opprørt vann, Bjørn Tore med en kajakk på slep. Å komme rundt Kidjaneset i motvind viste seg å bli en umulig oppgave, så vi dro farkostene over land atter en gang, padla gjennom den grunne lagunen og ut sivgata på vestsida. I tillegg valgte vi innsida av holmene, ytterst i Tømmervik, mot Kunes og videre inn i Sundet. Heldigvis starta ikke høljregnet før utstyret var pakka i bilene og motorduren fylte førerkupéen.
Utsnitt av spillelisten jeg viser til i slutten av artikkelen.
I bunn og grunn har jeg alltid vært fascinert av teknologiens muligheter, men da AI/KI gjorde sitt inntog for fullt kom skepsisen krypende. Hva var ekte? Hva var oppspinn? Hvor gikk grensa? Hva kunne man – med god samvittighet – le av og hva kunne man stole på?
Jeg har gått mange runder med meg selv (og gjør det fortsatt). Det å skape skal liksom være krevende. Det skal komme fra et sted inni deg, bære med seg noe av skaperen og hans/hennes egenart. Det skal føles ekte. Man vil gjerne eie produktet og ikke minst følelsen. I denne artikkelen konsentrerer jeg meg om musikk. Musikk som talerør. Musikk som følelsesbarometer. Musikk i leveringskontekst. Poesi, lyrikk, historiefortelling og ikke minst autentisitet. Dæven steike! Eierskap betyr sinnsykt mye!
VARIERT UTTRYKK
Gjennom godt over 40 år som låtskriver har jeg opplevd det meste av genrer og tappa innom di fleste av dem i egen produksjon. Jeg trives likevel best i et pop/rock/soul/jazz/country landskap. Mitt arkiv består av tusenvis av låter og jeg har bare rukket å spille inn fåtallet av dem.
Det er viktig å presisere at musikken i første rekke er en hobby for meg. Joda, jeg har fronta egne band, publisert demoer i hopetall, enten på egenhånd, i gruppe, eller som låtskriver for andre artister. Den tid er forbi. Jeg higer ikke lenger etter spotlight, ei heller kudos i så måte. Selve skapelsesprosessen har blitt det viktigste for meg. Å skrive en tekst. Å utforme en melodi. Slikt sett åpna platformer som SUNO nye muligheter.
Utsnitt av enkelte andre genrer i mitt repertoar.
RETTFERDIGGJØRING
Nå behøver man ikke gjøre stort annet enn å berøre knappen merka “create” og vips, så dukker et musikalsk forslag opp. Dette var hovedårsaken til min iboende skepsis. Hvor blir da selve sjela av? Man kan fôre programmet med ønsker om alt fra tekstinnhold til genre, samt utdypende detaljer rundt stemmer, instrumenter og oppbygging. Dette gjorde det en smule bedre for mitt vedkommende. Da det gikk opp for meg at jeg kunne mate inn egne tekster, samt synge inn egne melodier ble nysgjerrigheten for alvor pirra.
Jeg hadde et par engelskspråklige tekster uten melodi liggende. Disse ble prøvekaniner. Resultatene ble – til min forbauselse – rimelig bra. I etterkant har jeg supplert med en rekke andre låter som ellers ville forblitt i skrivebordsskuffen. Disse hadde jeg (i sin tid) satt melodi til, men av forskjellige grunner har jeg aldri gjort mer utav dem. Noen ligger utenfor mitt normale vokal-register, eller krever musikalske ferdigheter som overgår mine evner. Der har SUNO fungert som et bra verktøy. Joda, glitcher oppstår, nesten uten unntak. Kanskje spesielt når jeg synger på norsk og egen dialekt. Delvis fordi jeg ikke har vært omstendelig nok med fonetikken i tekstene jeg mater inn, men også fordi programmet (av en eller annen grunn) finner det for godt å legge til/trekke fra bokstaver, lyder og stavelser. Det skjer ikke ofte, men likevel nok ganger til å være merkbart. Det hender definitivt at jeg vraker resultatet. Dette beror i aller høyeste grad på hvordan KI’en tolker informasjonen jeg har gitt den. En og annen gang minner sluttproduktet lite om lydbildet jeg har i hodet.
PROBLEMATIKK OG “GLITCHES”
Man må betale en månedlig sum for å ha rettighetene til å gjøre som man vil med de ferdige låtene. Det være seg publisering på andre plattformer osv. For en høyere sum kan man i tillegg bruke egen vokal i sluttproduktet, ellers må man ta til takke med genererte røster. Personlig synes jeg ikke det gjør noe. Jeg benytter – per dags dato – kunstig intelligens for å utforske hvilket potensiale som ligger i de forskjellige sangene. I sin nåværende form føles de ikke klare for kommersiell distribusjon. Da gjør det heller ingenting at Haugesunds dialekten min til tider kan oppleves som både svensk, bokmål, stavangersk, engelsk, eller ymse andre talemåter. For meg handler det om det musikalske uttrykket.
Headeren min på SUNO.
DEN INSPIRERENDE BITEN
En annen overraskelse jeg opplevde etter et par ukers bruk av kunstig intelligens var inspirasjonens voldsomme oppblomstring. Å høre egne låter i en mer ferdig innpakning gjorde at nye idéer plutselig strømma på. Jeg kunne høre kvaliteter i gammel lyrikk og melodilinjer som tidligere hadde gått meg hus forbi, eller forsvunnet i den repetitive prosessen det gjerne er å vri på fraser, ord og fraseringer. Nå kom nye tanker til meg, ville ut og fram.
Som eksempel deler jeg ei spilleliste med noen av mine soul/jazz fusion låter. Her starta det med “Blir Ein Eg Ikkje E”, som opprinnelig føltes for vanskelig å fremføre for meg personlig. KI gjorde det mulig. De øvrige sporene i listen er nyskapninger. Her kan du gjøre deg opp din egen mening, eller la være. Valget er ditt.
Andre juledag besto av strålende sol, flau vind og temperaturer like rundt frysepunktet. Perfekte forhold for en tur i byheiene, Haugesund. Vi kjørte opp til parkeringa på Steinsfjellet og la ivei innover grusstien, min datter, Thea, hunden hennes, Bruno og meg.
Det var frost i bakken og glatte partier, men likevel utrolig gjørmete når vi etter hvert svingte av grusen og tok fatt på den smalere stien rundt sørenden av Krokavatnet. Flust av andre turgåere benytta finværet på samme måte som oss. Her skulle noe av juleflesket trimmes bort hos hvermannsen. Noen løp, skjønt de fleste vralta avgårde, med eller uten hund i følget.
Vel oppe på 249 moh fant vi en opphopning av individer. De hadde slått seg ned for en pust i bakken og for å nyte utsikten. Den er tross alt noe for seg selv i lav desembersol som setter sine nyanser på terrenget. Vakkert.
Vassing i vannkanten.
Vi valgte å gå ned motsatt vei og gjøre utflukten til ei sløyfe. Også for å unngå de samme gjørmehullene på tilbaketuren. Bruno hadde søle og skitt over det hele og kom til å trenge et bad i etterkant. Han må ha skjønt det selv, for han vassa langs kanten da vi kom til Krokavatnet og måtte vente på å krysse den smale trebrua grunnet møtende trafikk. Den resterende kilometeren gikk på grus, så vi plukka ikke med oss noe mer smuss.
