Risøy fikk broforbindelse 14. mai, 1939. Før den tid var øyfolket avhengige av den vesle båten som ferga dem fram og tilbake over Smedasundet til Haugesunds Indre kai. Broa har en angitt lengde på 361 meter og høyeste punkt er 25 moh.

Statuen av “Ola Flytt” skuer ut over Smedasundet.
Vestsida av Risøy er prega av industriområdet til Aibel. Dette navnet ble etablert så sent som i 2007, men selskapet har en over hundre år lang historie, først som Elektrisk Bureau, senere Haugesund Mekaniske Verksted, ABB og Umoe. De har vært og er en viktig brikke i utviklinga av olje- og gassindustrien.
Aibel. Hovedbygning.
Nordvest på øya finner man rutebåtkaien med båtforbindelse til både Vibrandsøy, Røvær, Feøy og Utsira.
BALLASTKAIEN OG OLA FLYTT
Etter å ha gått over brua dreide jeg sørover og fulgte Jens Risøens gate til den møtte enden av Sundgata. Langs veien passerte jeg en liten lekeplass og en rekke gamle trehus, noen oppussa og andre i litt dårligere forfatning. Går man enda et stykke kan man svinge ned til Stoltenberg og følge Stoltenberggata nordover igjen. Jeg valgte heller å traske oppover den allerede nevnte Sundgata. Før jeg kom tilbake til Risøybrua svant bebyggelsen hen og bød på utsikt over ballastkaien og Smedasundet med Maritim Hotel på motsatt side. Det lå ei småbåthavn på ballastkaien og der var utstilt ei gedigen fortøyningsbøye i rødt- og svartmalt stål. Slike bøyer blir brukt til fortøyning av større skip, sto det på en morken, gammel planke.
Stor fortøyningsbøye.
Like under brua var det reis ei statue av “Ola Flytt”, eller Ole Johannessen Dagsland, som han egentlig het. Han var flyttmann og rodde folk over sundet fra 5 om morgenen til 9 på kvelden mellom 1876 og 1906. 30 års tjeneste gjorde ham til den mest kjente av flyttmennene; en det er skrevet sanger om.
Aktivitetshuset på Risøy har en særegen fasade.
Gatene på Risøy er lange og mer eller mindre snorrette. Sundgata går hele veien nord til Tollbugata og Stiftelsen Haugesjøen. Langs den står trebygningene tett i tett. Bebyggelsen er gammel, men bærer preg av godt vedlikehold og/eller fin oppussing, resturasjon, eller til og med ombygging. Ved telling i 2020 bodde det 572 personer på øya. Det var ikke mange av dem å se langs min vei. Da festa jeg heller blikket på mønespir og fasader. Mest iøynefallende var kan hende aktivitetshuset som hadde fått en moderne dekor i form av grafitti. Videre finner man HMV fritidssenter, Viking Adventures og spaopplevelser på Heit Haugesund.
Langs kaien ved Stiftelsen Haugesjøen.
HOPPBAKKEN
Jeg fulgte Tollbugata vestover til Jens Risøens gate og dreide sørover igjen. Her treffer man raskt på Tollbugata lekeplass og en interessant, grønnkledd høyde hvor en gresskledd trassé svinger seg oppover mot toppen. At Risøy har egen hoppbakke er det ikke alle som vet. I 2004 ble det arrangert hopprenn her, midt på sommeren. Det var 20. juni og regn. Snøen ble henta fra Røldal skisenter dagen i forveien og frakta med lastebiler. Skibakken er gammel og var neste glemt før dette tiltaket for å gi den nytt liv.
Utsikten fra toppen av hoppbakken.
På returen fulgte jeg John Risøens gate, men svingte vest i Vågsgata og tok Garpaskjærsvegen det siste stykket tilbake til Risøybrua. Dette siste kvartalet består utelukkende av gamle murbygninger, malt i lyse pasteller og skiller seg således ut fra resten av bebyggelsen.
Kvartalet nærmest Risøybrua.
Jeg fulgte brua tilbake til Haugesund sentrum og kasta et blikk utover de skiferkledde takene på Risøy. Fra enkelte skorsteiner steg doven røyk og vitna om at det faktisk fantes liv i det dovne samfunnet her ute. Det var som å vandre ut av et bortimot stillestående stykke historie.
Skifertak, sett fra Risøybrua.
Distanse: 2,8 km
Tidsbruk: ca. 30 min
Kartutsnitt fra mobil-app.

“Haraldsgatå, Haraldsgatå, ifra Havnaberg te Litlasond. Fint å stå der. Fint å gå der å lufta seg ei litå stond.” 

Han hadde rett i det, Kolbein Falkeid. Kanskje spesielt oppunder jul, når gata er pynta og høytiden stråler fra de fleste vindu. 

Paviljongen i Byparken, Haugesund.

Byparken nord på Havnaberg er snødekka og glattslipt av utallige, hardpakka skoavtrykk. Lørdag formiddag virker parken usedvanlig stille og forlatt. Selv duene glimrer med sitt fravær. Normalt ville de flokka seg sammen i hopetall, vagla på paviljongtaket, i trærne, eller fontenen. Ikke i dag. I dag er det sludd i lufta. Duene har søkt ly andre steder. 

“Klampenborg”.

Haugesund er en forrykende blanding av arkitektoniske stilarter, men fra byparken og sørover ser man mye gamle tradisjoner. Mønespir og fasader gir et blikk tilbake i tid. “Klampenborg” er et iøynefallende eksempel med sitt “kraftig dimensjonerte fasadeuttrykk”. Den nå brosteinsbelagte nordenden av Haraldsgata er i det hele tatt et koselig sted å vandre. Her finner man et herlig sammensurium av kolonialvarer fra inn- og utland, musikkinstrumenter, frisørsalonger, bakverk, thaimassasje og koselige, små kafeer for å nevne noe. Nedfelt i fortauene kan man lese diktsitat henta fra nettopp Falkeids rike forfatterskap. 

Falkeid-sitat.

GÅGATA 

I det man krysser Skjoldaveien og tar fatt på gågata forandrer fasadene seg noe. Bytunet er det første man legger merke til. Den store, åpne plassen med det digre, julelyskledde treet midt på rommer forøvrig en fin lekeplass for de minste. I dag huser den gule bygningen blant annet Turistforeningens lokaler, men var en gang Haugesunds politihus. Midt i gata står et veiskilt. Det peker i alle retninger. Her får man anvisninger til flere av byens turistattraksjoner med mer. 

Bytunet.

Kvartalet bortenfor, i Torggata, står skulpturen “Fiskerne” og speider utover Smedasundet. Titter man oppover bakken ser man like på klokketårnet i “Vår Frelsers kirke”. 

Nordenden av gågata i desember.

Det er alltid liv i gågata. Selv på holkeføre en lørdag formiddag strømmer folk til og fra de mange butikkene som ligger på rekke og rad i byens hovedpulsåre. Kan hende titter de på noen av mange dyreskulpturer utstilt langs sin vei. Kan hende stopper de for å lytte til trekkspillmusikk utenfor Victoriahjørnet, eller har nok med seg selv og egen handleliste. 

Jeg krysser Skippergata. For anledningen pågår det veiarbeid her. Det synes meg vanlig at et eller annet sted i Haugesund sentrum alltid er under arbeid. Dette arbeidet stenger for tungtrafikken til verftet på Risøy. La oss håpe det ikke varer for lenge… 

Julemarked i Steinparken.

I Steinparken er det satt opp boder for et yrende julemarked. Barna får treffe nissen og eldre kan gjøre en kjapp handel, eller bare gå omkring og “snope med øynene”. 

Jeg fortsetter sørover og passerer Haugesunds egen “walk of fame”. Her finner man steinheller, dedikert til noen av de mange skuespillertalentene landet har å by på. Skulle bare mangle, tatt i betraktning at byen huser den årlige norske filmfestival. 

Utsnitt av Haugesunds “Walk of Fame”.

Ved Åsbygda finner gågata sin naturlige ende. Herfra følger jeg fortau det neste kvartalet og kommer til Rådhusparken. Rådhuset er resultatet av midler gitt i gave av skipsreder Knut Knutsen O.A.S. og hans kone Elisabeth. Dette skjedde i 1921. Paret ga 1 million kroner til byggingen. Grunna økonomikrise skulle det ta 10 år før det rosa prosjektet sto ferdig i 1931. Ytterligere en million ble sjenka til opparbeidelse av plassen og parken i 1947. Denne ble innvia høsten to år senere. 

Haugesund rådhus og barneparken.

UT AV SENTRUM 

Videre sørover er bebyggelsen mest prega av trehus. Her vokste min far opp i en av bakgårdene. Jeg passerer Haugesunds katolske kirke, eller St. Josefs kirke, som den egentlig heter. På motsatt side av gata ligger Blå Kors og et kvartal bortenfor; Rabinowitzparken. Her finner man minnesmerket over foretningsmannen Moritz Rabinowitz som var aktiv motstander av nazismen i mellomkrigsårene. 

Jeg spaserer videre, forbi nybygg som skjermer for sundet der hvor Haugesund sjøflyhavn lå fra 1936 til 1956. Sydenfor rundkjøringen ligger St. Franciskus Hospital med en relativt stor frukthage i front. Det finnes fortsatt et par åpne marker langs veien her hvor jeg minnes kyr beite i min barndom. Etter hvert kommer jeg til Karmsund videregående skole. Bygningen er fra 2005. Før den tid fantes en skog og fine friområder her. På 1970- og 80-tallet var dette et ynda boltreareal for meg og mine venner. 

Salhusveien Hjemmebakeri og Kiosk.

SISTE ETAPPE 

Salhusvegen Hjemmebakeri er et fint sted å svinge innom på turen. De har både påsmurt og annet man kan kose seg med, enten langs veien, eller når man kommer til målet. Jeg kjøper meg et horn med karbonader og løk før jeg trasker avsted på ny.

Vår Frelsers gravlund.

Jeg sklir langs steinmuren forbi Vår Frelsers gravlund og svinger inn i boligfeltet, kvartalet før Toyota bygget. Her følger jeg veien til ende og kommer til Isdammen. Dette er et nesten hjerteformet tjern. På vestsida er det utsmykka med et par trebruer. Østsida har en liten lekeplass og ei enda mindre brygge. I nordenden finner man ei bitteliten sandstrand. Det går grussti rundt hele dammen og det finnes picnic bord. Jeg setter meg ned, nyter nista og titter ut over det islagte vannet. Det gjør godt å hvile beina etter 3,8 kilometer på glatt føre.

Isdammen.

Haugalandsvinteren er en blanding av frost, sludd, snø, regn og sol. Gjerne på en og samme dag. Det typiske er at regnet bøtter ned først. Så kommer minusgradene. Deretter legger snøen seg på toppen. Et føre som er skapt for ulykker.

Olavskirken på Avaldsnes.
BLÅTIMEN
Fra arbeidsplassen min på Vormedal og hjem til Sakkestad er det ganske nøyaktig 5 kilometer. Ruta er temmelig strak, men med Karmsundet, Bukkøy og Bøvågen på venstre hånd kan det være en fin tur å tilbakelegge. I alle årets faser har strekningen nye inntrykk å by på.
Forbi Vormedal brannstasjon.
Jeg tusler gjennom boligfeltet, nedover Myklandsveien. Flere steder har julelysene kommet opp og dekorerer blåtimen etter halv fem i desember. Jeg krysser fotgjengerfeltet i Tuastadvegen, svinger ned det korte stykket til Kiwi butikken og fortsetter på gang- og sykkelsti langs Vormedalsvegen i retning Norheim. Vesthimmelen er rød som kuldeeksponerte barnekinn. Over meg renner hvelvingen inn i indigoblått.
Hitler tennene på Vormedal.
BRØYTEKANTER
Snøen ligger fem centimeter tykk med ei hard skorpe etter solsmeltinga midt på dagen. Nå har det frosset på igjen. Det er stedvis glatt. Jeg går forbi den vesle brannstasjonen på Vormedal og sneier nedover Steinhaugvegen, forbi den lille raden med Hitlertenner fra andre verdenskrig og forbi slusa som en gang regulerte vannet til mølla i vågen nedenfor. I dag ligger Dupont på samme sted. Her utvinnes alginat fra bladene og stilken til stortare.
I svingen krysser jeg gata og skrår inn på Gamle Vormedalsvegen. Denne følger jeg noen hundre meter. Den er lite trafikkert og glatt. Her kjører bare biler til boligene i området.
Et nytt parti sykkel- og gangsti tar meg det neste stykket idet gamleveien munner ut på hovedfartsåra mellom Vormedal og Norheim igjen. Så smalner ruta inn på et meterbredt fortau. Dette er måket, men nye hauger av snø er skuflet opp fra gata og ligger i hauger der oss fotgjengere er ment å ferdes. Det er ujevn og uhamslig å gå på. Myke trafikanter kommer som vanlig i andre rekke. Formodentlig har kommunen kjørt over det med skrape på ny før neste morgen.
Brøytekanter på fortauet.
HALVVEIS
Fra innkjørselen til Mølleparken blir forholdene bedre, skjønt sykkelstien er fortsatt speilblank flere steder. Det krever konsentrasjon å holde seg på beina. Fra Avaldsnes i vest lyser Olavskirken opp med sine hvitmalte steinvegger. Nord for den ligger store skip oppankra som digre spøkelser i Bøvågen. Horisonten får en stadig dypere rødfarge og lysene i det fjerne funkler som landfaste stjerner i den kalde lufta.
Bøvågen.
Moksheimsmarkene er hvitkledde. De brer seg ut på høyre hånd. Dyner på ei oppredd hotelseng. Innenfor er høydene i Moksheimskogen og Helgelandsfjellet stille. Den snødekka barnålsskogen står i sterk kontrast til natta som sniker seg fra innlandet ut mot havet.
Hvitkledde marker og langstrakt vei.
Idet jeg passerer Moksheim brygge er jeg halvveis. Her er det en fin blanding av boligfelt og gårdsbruk på begge sider av veien. Dyrene som beiter på østsida av veien det meste av året er tatt inn i fjøset, eller sendt videre for å bli pinnekjøtt og biff. Uansett er tomt innefor gjerdene. Noen er i ferd med å lage middag. Jeg kjenner duften av kjøttkaker og brun saus, merker at magen rumler og øker farten, tross sporadiske issvuller på tvers av gangveien.
TRAFIKK 
Jeg går forbi Jomfruveien og ser Karmsund bru tårne over Salhus. Under står “fem dårlige jomfruer” og speider evig utover sundet. Lyden av piggdekk og motordur fyller lufta.
Oasen Storsenter.
Jeg venter på en åpning i trafikken ved Oasen Storsenter, krysser veien og fortsetter på vestsida av Karmsundsgata til jeg nærmer meg Norheimstunet. Her tar jeg undergangen mot Norheim Næringspark og trasker videre på gangsti til jeg er på Sakkestad. Langs veien stamper jeg forbi gamle Park hotell som nå blir omgjort til boliger. Det bygges flittig. Etter hvert blir dette Haugalandets foreløpig høyeste kompleks.
Nybygg.

En lun palett i alle høstens nyanser omkransa meg under en lettskya oktoberhimmel. Skyene var en pen blanding av skifergrå og ferskenfarga og det var stilt. Fortryllende fredelig.

Blåtimen fra leir på Tronefjellet.
ALTFOR LENGE SIDEN SIST 
Månedene har rast avsted, hverdagen har krevd sitt, tida har hatt vanskelig for å strekke til og overskuddet har uteblitt. Samtidig vokste savnet etter ei rolig natt i pakt med naturen seg stadig større. Det var på høy tid å fylle sekken, loffe avsted og søke ut ei egna leir.
Før sola bikker horisonten helt.
Jeg var fast bestemt på nærtur. Byheiene er et fint område for nettopp dette, men jeg har liksom campa de fleste steder der fra før. “Been there, done that,” som ordtaket sier. Norheim-, Spanne- og Vormedalsmarka derimot; dette var velkjent terreng, men et areal jeg sjelden hadde telta i. Turstiene her er stort sett lettgåtte, men ikke akkurat overfylte av folk. Spesielt ikke på kveld eller nattestid. Spesielt ikke i østliggende kvadrant, som over Spannavarden og Tronefjell.
Utbedring av sti pågår fortsatt.
HØSTFERIE 
Med femte ferieuka til gode og greie værutsikter var det i grunnen bare å hoppe i det, først som sist. Jeg venta til utpå ettermiddagen, før jeg spente sekken på ryggen, trava opp Spannabrekka til Spannakalven (like innenfor kraftstasjonen) og tok fatt på blåmerka løype. Det var langt flere klopper og planketrapper i terrenget enn jeg mintes fra tidligere besøk, derav også enklere å ta seg noenlunde tørrskodd fram enn jeg hadde belaga meg på. Langt inne i marka lå et lite plankedepot og vitna om at Norheim- og Spanne friluftslag stadig jobba med utbedring av rutenettet her.
En kopp solbærtoddy, mens jeg venter på middagen…
LEIR
En god time etter å ha dradd hjemmefra Sakkestad, sør i Haugesund, var jeg framme og kunne begynne å rigge telt. Flatest var det midt i stien, men jeg fant et brukende sted borte ved kanten av stupet med sørvestlig utsikt. Lysene fra Hydrofabrikken på Karmøy funkla allerede i det fjerne. Jeg varma nok vann på primusen til en liten porsjon tørrpakka bidos og en kopp solbærtoddy som kunne nytes mens jeg venta på at middagen skulle bløytes opp og godgjøre seg. Imens sank sola over horisonten i vest og en liten bris gjorde seg til kjenne.
Endelig middagstid.
Tronefjell ligger 151 moh og kan skilte med utsikt i alle himmelretninger. Innenfor strekker Førresfjorden seg som en lang, blå finger. Utenfor gjør Karmsundet det samme. På toppen finnes flere lune steder med godt skydd for vær og vind. Det lar seg altså gjøre å ta en rast her uten å bli altfor kald, når det skulle være på året.
NATT
Blåtimen lekte med himmellerretet og lagde magi utenfor teltåpningen. Så ble det mørkt. En nesten full måne var mitt eneste selskap, men i det fjerne kunne jeg høre dempa trafikk, samt et og annet fugleskrik fra skauen og myrene mellom meg og Midtleite.
Månen holder vakt.
Jeg brukte tida til lett lesing i lampelys inntil jeg sovna, omkring klokka elleve. Halv fire ble jeg vekka av vindkast som rufsa i teltveggen, men falt i søvn på ny og snorka videre til over klokka seks. Det var godt og varmt i soveposen og nattsvart ute, så jeg nøt en enkel nistepakke der jeg lå. Først rundt halv åtte meldte morgenrøden sin ankomst og da sola brøt over innlandsfjellene en god time senere sto jeg omsider opp og pakka sammen saker og ting.
Morgengry i øst.
Jeg vurderte å følge stien videre som beskrevet i min siste bok; Nye Turopplevelser (Vormedal forlag, 2022), men endte med å traske tilbake samme vei jeg kom. Sakte men sikkert begynte også morgensola å varme i ryggen.

Karmøymarka er et mylder av stier. God merking og velbrukte løyper gjør det likevel enkelt å finne fram, noe jeg fikk erfare på dagens runde.

Søre Sålefjell (132 moh.)
Først måtte jeg naturligvis tilbakelegge de 21 kilometerne sørover, fra Sakkestad i Haugesund til Stokkastranda/Sørstokke langs Austre Karmøyveg. Det tok om lag en time. Her fulgte jeg Gruvevegen oppover og til endes: Først smal, men asfaltert, så gruslagt og enda smalere. (Kommer man med bil må man parkere nede ved hovedveien.)
Rester etter gruvedrift.
Her var det gruvedrift fra 1890 til 1914. De henta ut både “koppar og svovelkis” som det står på infotavla. Noe gammelt maskineri står fortsatt igjen og vitner om fortidas slit.
OM FOTTUREN
Selve stien starta ved gamlebrakka i det nordvestre hjørne av det steinlagte gruveområdet. Vel, brakke og brakke… Nå var det bare pipa som lå igjen etter bygningen som en gang hadde stått her. Den fortsatte i relativt flatt terreng langs Liaretjødn før den begynte å klatre slakt oppover Lynghaugedalsbakkane. I skaret delte den seg. Jeg tok til venstre og kløv de siste par hundre meterne opp til Søre Sålefjell som er øyas høyeste punkt med sine 132 moh. Herfra ser en det meste av Karmøy, selv i gråvær.
Tydelig sti oppover skaret nedenfor Søre Sålefjell.
Jeg gikk ned igjen til stiskillet og fortsatte vestover gjennom Revadalen. Deler av stien gikk langs myr og var relativt bløt. Jeg tok første avstikker i nordlig retning og fulgte en gammel steinmur et godt stykke mot Ørnareirstjødn. Ikke en ørn i sikte, men så hadde jeg heller ikke sett noen rev i Revadalen.
Ørnareirstjødn.
Løypa tok meg forbi Ørnareirstjødn og videre nordover i flatt terreng til jeg støtte på nytt stiskille nedenfor fjellskrenten foran meg. Her vente jeg vestover, fulgte kanten av ei ny myr der paddene florerte og begynte på stigningen rundt Nordre Sålefjell. Ja, for man måtte rundt for å komme opp.
Nordre Sålefjell (119 moh.)
Nordre Sålefjell hadde både varde og norsk flagg. Med sine 119 moh er det noe lavere enn navnebroren, men byr fortsatt på fabelaktig utsikt. Jeg unna meg en liten pause på snaufjellet, kjente vinden i håret og lytta til naturens stillhet. Deretter gikk ferden nord og ned mot Oskreivatnet. Så østover, rundt fjellet, inn i furuskog og over myr, haug og hammar mot Melstokkevatnet. Her fulgte jeg sti sørover, så østover igjen til jeg kom til Bolleshaugane og kunne dreie sørvest i retning Søre Sålefjell på ny.
Stort sett godt preparerte stier.
Noen hundre meter fra dagens første delmål kom jeg inn på stien jeg hadde starta på og fulgte den tilbake til gruveområdet hvor sykkelen venta. Alt i alt ble det en 6 kilometers rundtur i Karmøymarka. 1 time og 25 minutter, pluss innlagte pauser. Da gjensto bare sykkelturen hjem igjen i barsk motvind.
Fottur. (Kart fra mobil-app.)

Fra Bjørkedalen, Porsgrunn, går ei fin turløype til et fremragende utsiktspunkt kaldt Fjerdingen. Med sine 361 moh er dette Porsgrunns høyeste topp.

Fantastisk utsikt fra Fjerdingen.

MAKELIG START
Det lå et yndig, tilrettelagt badested ved tjernet på motsatt side av veien fra parkeringsplassen. Flogstadtjenn. Her fantes strandvolleyball bane og en liten flåte et stykke fra land. Vi observerte bare, for planen var topptur, ikke badeopplevele. Stien fant vi 50 meter tilbake langs veien.
Motiverende skilt langs stien.
Gresshoppene spilte til dans og stegene gikk fjørlett oppetter bred, lettgått sti som en gang må ha vært kjerre- eller traktorvei. På høyre hånd hadde vi beitemarker hvor et ukjent antall hester tok grådig for seg av sommergrønt gress. Ellers var vi omgitt av skog på alle kanter.
På stokker over Myra.
Noen hundre meter inn smalna stien en del og mista preget den hadde hatt av gammel vei. Det var imidlertid åpenbart at ruta ble mye brukt. Avkledde røtter og slitte steiner titta opp over alt i det brune jordunderlaget. Min kone, datter og hunden hennes, Bruno, stansa og lytta da vi hørte et knepp inne i skogen. Like til venstre for oss smatt et rådyr mellom trestammene, fôr gjennom blåbærlyngen, jumpa over nærmeste haug og forsvant. Det er alltid like spennende å få et glimt av viltlivet.
“Snupp og Klumpen”.
STIGNINGER
Terrenget begynte å stige mer. Stadig vekk traff vi på små skilt langs stien med oppmuntringer: “Det er i motbakke det går oppover”. “Nå er du på Myra, men toppen er fjern. Bit tenne sammen og gi på fullt jern”, eller “Ikke gi deg nå, det blir bare verre”. Slikt får en til å trekke på smilebåndet, uansett hvor tungpusta man blir.
Fjerdingsporten.
Et stort, hvit skilt var spent tvers over stien. “Fjerdingsporten” sto det med blokkbokstaver. Det var først etter denne det virkelig begynte å gå oppover. De bratteste bakkene var utstyrt med taurekkverk for å gjøre ferden enklere, men det var likevel tungt i sommervarmen.
BRUN FLUESOPP
Etter en usedvanlig fuktig julimåned hadde det vokst fram hopetall av sopp i skogen. Det som slo meg mest var den rike forekomsten av brun fluesopp, en art jeg ikke kan huske å ha kommet over hjemme på Haugalandet. Den er giftig, ligner rød fluesopp, men har brun, eller gulbrun hatt. Arten er mest knytta til gran, noe det fantes flust av i området.
Brun fluesopp fantes det mye av langs stien.
UTSIKT
Da vi nærma oss toppunktet flata stien ut og gikk langs åskammen før skogen åpna seg og inviterte vandrere inn i et sjelsettende skue. Framme på pynten, som forøvrig var snaufjell, gikk stupet rett ned, men her kunne man hvile øynene på horisonten og se lenger enn langt. Man skua mot Jomfruland, hadde vakkert utsyn mot Mølen og Langesundsbukta og i det fjerne kunne vi skimte Oslofjorden. Mellom oss og sjøområdene bugna landskapet av skogkledde åser. En fremmed opplevelse for en vestlending som meg.
Utsikt mot Mølen og Langesundsbukta.
Vi tok en rast på toppen før returen og fulgte samme løype ned igjen. En fjerding betyr forøvrig fjerdedelen av ei mil, så dette er ingen lang tur. Utfordringen ligger i høydekurvene, noe som også resulterte i at det tok i underkant av en time å gå hver vei. Oppover fikk jeg kjenne på melkesyra. Nedover kom skjelvingene i knehasene, men utsikten alene gjør det uansett verdt å legge turen oppom Porsgrunns høyeste punkt.
Bratte bakker.

Sommerferien nærma seg slutten. Finværet oppsto fra intet og turlysten meldte seg igjen. Jeg sykla nord, gjennom Haugesunds gater til Kvala og fulgte Årabrotsvegen til ende. Her fantes ei løype jeg hadde til gode å gå.

Over Årabrotsvågen.
ÅRABROTSVÅGEN OG ØREVIK
Stien delte seg flerfoldige ganger over de våte markene, men jeg holdt rakt fram mot venstre side av haugen sørvest. Da jeg kom over toppen fant jeg grunnmuren etter en gammel bygning på høyre hånd og Årabrotsvågen på motsatt side. Ordet årabrot betyr “stedet hvor elva går som en vei gjennom landet” og elva fra Tornesvatnet munner ut i denne vågen. Tornesvatnet er forøvrig et naturreservat og et viktig hekkeområde for både sivsanger, sothøne, krikkand og brunnakke, for å nevne noen. Dønningene fra Sletta og Røværsfjorden slo inn mot land, gjennom den smale tuten som var utløpet i bukta og fikk vannstanden der inne til å virke konstant skiftende.
Ørevik.
Et lite steinkast nordenfor lå Øvrevik. Denne var bredere, men etter de hvite bølgetoppene i innløpet å dømme måtte den være temmelig grunn lengst ute. Det asurblå vannet under brytningene sendte tankene til sydlandske laguner, ikke at temperaturen kunne sammenlignes. Jeg traska videre over nakent berg og la merke til hvor arrete fjellet virka. Her hadde hav og fjell sloss i uminnelige tider. Likevel fant jeg et rikt planteliv.
ROSENROT
Enkelte arter klorer seg fast, som for eksempel rosenrot. Denne fant jeg mye av langs løypa. Navnet har den visstnok fått fordi jordstengelen skal dufte kraftig av roser. I medisinen brukte man planten mot skjørbuk, som vern mot brannsår, som sårsalve og for å fremme hårvekst i gamle dager. I alternativ medisin har den dessuten blitt tilegna andre egenskaper og brukes blant annet mot depresjon og impotens.
Allsidig brukt plante.
SJÅVIK
Sjåvik var neste delmål, heller ikke denne langt unna forrige. Sjåvik var åpnere og mer nordvest-vendt enn de foregående, ergo slo bølgene helt inn mot bunnen av vika. Skummet lå hvitt ute i kavet. Det buldra og brusa der brenningene knuste mot land. Majestetisk og sjelsettende er ord som meldte seg. Jeg kryssa via noen steiner på et smalt parti innerst i vika idet dønningene rant ut og gjorde det mulig. Et halvt minutt senere slo neste bølge inn og gjorde passasjen uframkommelig. Halvminuttet etter seig sjøen ut på ny og slik fortsatte det; inn og ut som dype, jevne åndedrag.
Bratt ned i steinene på begge sider.
Mellom Sjåvik og Grønavik tusla jeg opp i lyngen og dreide innover land. Grunnen var et juv som strakte seg østover fra havgapet like innenfor Rauaskjer. På sett og vis minna det om avstøpningen etter en enorm pilespiss. Det var vel slike tanker som la grunnlaget for sagn og eventyr en gang i fortida.
GRØNAVIK OG JOÅ
Etter å ha runda juvet fant jeg sti igjen. En smal, men lettgått – om bløt – sti jeg kunne følge et stykke videre. Den leda meg mellom små kulper over en myrlendt flate før jeg kom ned til havet i sørenden av den mye bredere Grønavik. Navnet har den nok fått fordi området er prega av mye grønnskifer. Kulpene skal visstnok være habitat for salamander, men selv så jeg ingen.
Salamanderdam?
Jeg tok meg rundt et par vikarmer i motsatt ende. Innerst i den første tarmen hadde berget klumpa seg opp, omtrent som man ser i størknende lavastrømmer rundt aktive vulkaner. Det skal være usagt om dette har noe med realitetene å gjøre, (slikt vet jeg svært lite om), men dette var i hvert fall tanken som slo meg.
Annerledes bergformasjon.
Den andre armen var lang, smal og endte i en menneskeskapt steinmur. Oppå muren lå snuplassen i enden av grusveien jeg skulle følge tilbake, skjønt først ville jeg litt lenger nord.
Smal arm.
Her lå Joå mellom meg og Miljøparken på Årabrot. I havet utenfor holdt Årabrotholmane og Høgeholmen stand og skjerma for de verste dønningene. Likevel gikk havgangen langt oppover de buede svaberga for mine føtter. Lyden var imidlertid mindre faretruende pompøs enn for eksempel i Sjåvik.
Årabrotsholmane.
TILBAKE MOT UTGANGSPUNKTET 
Som allerede nevnt fulgte jeg deretter grusveien østover til gjenvinningsanlegget. Femti meter lenger oppe i Jovegen, like før parkeringsplass nummer to, fant jeg en bred og fin sti gjennom skogen tilbake til Årabrotsvegen. Kommer du hit med bil ville jeg parkert og starta turen fra gjenvinningsanlegget. Årabrotsvegen byr på fint lite naturlige parkeringsmuligheter.
Sti mellom gjenvinningsanlegget og Årabrotsvegen.
Hele runden tok omtrent 1 time og 20 minutt og målte ca. 3 kilometer. Spesielt i sørenden skal man være oppmerksom på glatte partier, kløfter og hull. Som en tur langs kysten må dette regnes for å være vakkert landskap, men det finnes ingen stimerking og heller ingen utvetydig sti. Her må man bruke sunn fornuft, ta tida til hjelp og ellers bare nyte nærheten til havet.
Oversiktsbilde, henta fra mobil-app.

Jeg hadde en deilig sykkeltur inn til Førland og videre opp gjennom Hadlaland til gården på Sørbø. Tanken var å besøke Vårnuten (172 moh) i morgentimene, forhåpentligvis uten å bli fanga i sommerregn. Da gjaldt det å starte tidlig, for værvarselet var ikke lovende utover dagen.

Her sitter jeg på toppen og skuer utover.

 

FRA STARTEN
Jeg parkerte sykkelen ved et tre på motsatt side av undergangen under E39. I starten fulgte jeg traktorvei, passerte ei fe-rist og svingete oppover mellom beitende sauer. Da jeg kom til skiltet som pekte mot toppen var det bare å strene rakt ut i beitelandskapet. Straks etter fant jeg en gjerdeklyver, forserte den og tok fatt på stien. Den virka i det hele tatt lite brukt og turistforeningens røde merker var falma og tidvis nesten borte. Etter som jeg kom høyere ble derimot løypa tydeligere. Fuktig var det også, men turskoene mine holdt væta ute.
Av traktorveien og ut i beitemarka.
RAVN
Jeg passerte over Kråkefjellet, så ingen kråker, men en flokk ravner fløy lavt over meg og ga klar beskjed om at de var til stede. I mine øyne er ravnene flotte fugler. Dette er den største fuglen innen kråkefamilien, men også den største spurvefuglen i verden. De er monogame og intelligente. Til eksempel kan de tilvirke ei fjør for å bruke den som redskap til å skaffe mat. De lærer fort og husker lenge. Kanskje ikke så rart at dette var Odins hellige fugl. Vikingene brakte dem også med seg på tokt. Når de slapp en ravn fri søkte den alltid mot nærmeste land og var derfor en god veiviser.
Et av de tydligere stimerkene.
SUPERT UTSIKTSPUNKT
Da jeg nærma meg toppen sperra en liten ansamling sauer stien. Jeg stoler ikke spesielt på disse skapningene etter å ha blitt stanga både gul og blå i ungdommen, men drista meg likevel til å passere. Kort etter kom jeg til gjerdeklyver nummer to, kløy over og tok fatt på sjarmøretappen. Man går halvveis rundt knausen og bestiger den ved hjelp av en snirklende sti som går i sikksakk det siste stykket.
Gjerdeklyver like under toppunktet på 172 moh.
Det fine med besøk på slike frittstående topper er jo ofte utsikten. Så også på Vårnuten. 360° vestlandsnatur. Herfra kunne jeg peke ut et helt arsenal av turmål jeg hadde besøkt tidligere, uansett retning. Slik satt jeg lenge og mimra før jeg traska samme vei tilbake.
Utsikt mot Aksdal og Alvanuten.
RÅD
Det var kun 1,7 km tur/retur til starten av traktorveien, noe som tok cirka 1/2 timen å gå. Det må nevnes at de som kommer med bil anbefales å parkere nede ved Førland skole, noe som gjør turen betraktelig lengre. 1 – 1,5 timer, sies det.
Liten rast ved Fuglavatnet på tilbaketuren.
Jeg sykla gamleveien tilbake mot Aksdal og unna meg dagens andre rast i badevika ved Fuglavatnet. Her er det laget istand ei lita brygge med bord og benker og om du verken er badelysten eller har med ferskvannsstang, kan du jo sette deg ned å se på auren som spretter… Ja, og regnet jeg hadde forventa kom aldri.

Stien fra Toskatjørn, oppover langs Trongabekken bar preg av de siste ukers uavlatelige regn. Den var bløt og utgravd. Her og der lå ansamlinger av blåbær og blader som hadde måttet slippe taket i lyngen under konstant trykk fra bekken. Til tider hadde den åpenbart vokst seg stor og ilter.

Toskatjørn sett fra Flogjet.
OPPTUR
Da det flata ut kom jeg til stiskillet. Fortsatte man framover kunne man følge løypa til Såt. Kryssa man bekken var man på riktig vei om Flogjet var målet. Det var det da også i dag.
Over bekken og inn i villnisset.
Jeg hadde ikke kommet langt før stien virka gjengrodd. Her måtte jeg presse meg mellom busker og trær. Tidvis var det nesten umulig å skimte noen sti i det hele tatt, men så dukka den opp igjen. Slik gjentok det seg til jeg nådde den første høyden på 190 moh. Flott utsikt i alle retninger, til tross for tunge skyer over meg, men det var høyden lenger framme jeg ville til. Det var ingen problem å se løypa som klatra opp bakken der borte. Verre var det å følge den over flaten og bort. Her behøvde man gode sko, eller kanskje til og med støvler.
Steinen som markerer toppunktet på Flogjet.
Å titte ned på innfartsveien fra Flogjet var interessant i seg selv. Små miniatyrer av noen biler raste fram og tilbake, uvisst i hvilke ærend. Lyden bar opp til meg, men dempa og ikke til særlig sjenanse. Jeg tok en 10 minutters pause. Imens passerte ei forsiktig sommerbyge. Dernest fulgte jeg samme rute ned til stikrysset igjen. Den var enklere å finne nå som jeg kunne gå i eget tråkk.
Utsikten innover i byheiene. Her mot Buafjell og Såt.
VEIEN VIDERE
Ved stiskillet svingte jeg innover mot Såt. Om terrenget jeg kom fra hadde vært bløtt, så var dette området bløtere. Heldigvis skulle jeg ikke følge Søre Buafjellsmyr særlig langt. Et hvit skilt pekte ut retningen mot Kringsjå, som vel kan sies å være et slags knutepunkt for mange av rutene i denne delen av byheiene. Jeg passerte skiltet med om lag 20 meter før jeg skrådde oppover bakkene på venstre hånd. Her gikk en svak antydning av ei lite brukt løype gjennom sommergrønt, høyt gress. Noen måtte ha benytta den før meg, men all sannsynlighet talte for at det var av det sjeldne.
Gjerdeklyver.
Jeg bana meg gjennom en liten ansamling løvtrær. Da jeg kom ut i lyngen på motsatt side ble stien tydeligere og det var bare å følge den opp til og langs et sauegjerde. Et stykke lenger fremme støtte jeg på stien til Stora Trongjo, skritta over en gjerdeklyver og traska langs lettgått tråkk i sørlig retning.
Fugleskremselet på Stora Trongjo.
NYE STIER
Stora Trongjo (219 moh), har fremragende utsyn over Skåredalen og Ørpetveit. Her sto et fugleskremsel, kledd i HMV-jakke og regnbukse. Fremtoningen var spinkel og vindskeiv, men tjente nok et formål. Bak meg kunne jeg se Kringsjå Seter i det fjerne. Jeg hadde regna med å måtte legge turen innom dit, men da jeg oppdaga en sti på venstre hånd som førte nedover mot Toskatjørn igjen, valgte jeg heller å prøve denne. Ganske snart ble det klart at stien var blåmerka og sikkert jevnlig brukt, både av sauer og lokalkjente.
Blå løype.
Det gikk bratt nedover, gjennom avsvidd terreng. Kan hende hadde de brent bråte her tidligere på våren. Stien endte opp nede ved Sveiven. Her støtte jeg på rød løype og fulgte den østover, langs ytterkanten av hogstfeltet i Tungabrekka, tilbake til Toskatjørn. Der sto tross alt sykkelen min å venta.
Kartutsnitt fra mobil-app.
Alt i alt målte runden 3,4 km. Jeg brukte 1 time, pluss innlagte pauser. Vil så absolutt anbefale turen for folk som vil prøve seg på ei løype, i store trekk (ennå) ikke å finne på noe kart.

Å gå i regnvær har sine fordeler. For det første kan man gjøre regning med å ha løypene for seg selv i mye større grad enn ellers. For det andre dufter naturen annerledes og rikere. Denne gang vil jeg ta deg med både gatelangs og på god gammeldags skogssti. Ei rundløype sør i Haugesund.

Tydelig og fin sti.
GATE OPP OG GATE NED
Jeg starta omtrent ved Haugarhallen på Sakkestad, gikk østover i Olaf Bulls gate, kryssa Spannavegen og fortsatte oppover Ulvøygata på motsatt side. Nedenfor Niphaug dreide jeg nordover på et kort strekk med sykkel- og gangsti, for så å svinge over lekeplassen til Iglamyr og like opp i Floravegen. Denne fulgte jeg over innfartsveien, før jeg tok turen oppover Svehaug. Nær toppen går en snarvei ned til Villduen og Brakahaug skole, hvor ny gangsti førte meg til Matrosvegen. Mange stedsnavn å holde rede på her, men det føles naturlig når man er i gang.
Snarvei fra Svehaug til Villduen og Brakahaug skole.
INN PÅ STIEN
Der Matrosvegen deler seg holdt jeg til venstre og kom inn på sykkel- og gangstien mellom Brakahaug og Skåredalen. I tredje sving sto et rastebord og her starta stien jeg ville inn på. Det gikk bratt oppover og inn i skogen. I starten var løypa ikke merka, men holder man til høyre de gangene stien deler seg, er man på riktig vei. Om den ikke er merka, er den allikevel tydelig og stort sett lettgått. Hist og her finnes hjemmelagde ramper og lignende, jeg antar for terrengsykkel, men i regnet møtte jeg ingen.
Rastebord ved stistart.
Løypa bukta og snodde seg mellom blåbærlyng og bartrær til jeg nådde et mye tydeligere stiskille. Her fantes mosegrønne malingsmerker på trestammene og jeg fulgte dem nordvestover.
Over på grønn løype.

Denne delen av stien er også et parti av den viden kjente “Haugesund på langs” løypa, med andre ord mer brukt og derav også mer gjørmete. Til gjengjeld er den bedre preparert. Man finner stadig klopper og stokker lagt ut for å hjelpe turgåere over de bløteste partiene. Ha likevel i minnet at skosåleslitte og regnvåte tømmerstokker kan være både sleipe og glatte.

Glatt og sleipt på regnværsdager.
OVER LITLASKAR
I skaret nedenfor Storasundsfjellet kan man velge å gå sørover igjen og tilbake mot Villduen, men har man øynene med seg og viljen til å gå lenger, kan man følge en nordvendt sti her. Den skrår nedover og krysser bekken flere ganger før man brått kommer ut av tykningen i nordenden av Gåsavatnet. Det var nettopp det jeg gjorde og et lite stykke lenger fremme førte et par stier oppover de irrgrønne gressbakkene mot Litlaskar.
Gåsavatnet.

Jeg fulgte den nordligste av disse. Vel var det bratt, men vakkert, og etter å ha kløvet om lag 40 høydemeter, inn i ny skog nådde jeg skarets høyeste punkt på rundt 98 moh. Her finnes stiskille, både mot toppen av Storasundsfjellet i sør og Vardafjellet i nord, men jeg fortsatte rakt vestover og kom ut ved øverste terrasseblokk i det som kalles Beverskaret. Nå ligger egentlig det som faktisk heter Beverskaret et par hundre meter lenger nord, men hvem bryr seg vel om detaljer?

Midt i Litlaskar.
ASFALTEN TILBAKE TIL START
Jeg fulgte grusa turløype ned til Fjellvegen og fortsatte sørover, så vestover til Storasundsgata som tok meg lenger sør, forbi Fjellmyr til Lysskar. Følger man Floravegen forbi Haugaland DPS, kommer snart en asfaltert gangvei til syne på venstre hånd. Denne leder opp til Brakahaug skole igjen, dersom man skulle ønske å korte ned ruta og starte og avslutte turen der. Jeg ville derimot tilbake til Haugarhallen, fortsatte rakt fram til jeg fant vestadgående vei ved navn Varden, gikk gjennom to underganger og kryssa like gjennom den såkalte “Texasbyen”. Herfra kunne jeg se hallen igjen.
Alt i alt er dette en 8 km lang tur som tar om lag halvannen time. Velger man derimot å starte og avslutte ved Brakahaug skole, blir løypa rett rundt 5 km. God trim i fine omgivelser er det uansett.
Kartutsnitt fra mobil-app.