Gatelangs: Hasseløy/”Bakarøy”

Jeg dro til Havnaberg og kryssa broa til Hasseløy, eller “Bakarøy” som den kalles på folkemunne; den nordligste av øyene utenfor Haugesund. Dokken museum lå under – på høyre side – i det jeg traverserte det smale sundet. For anledningen var det et yrende folkeliv der nede. Tyske gloser nådde opp til meg. Turister. Det lot til å være stor interesse for historien om byen som ble “bygget på sild”. Her kan en se og høre om hvilke kår fattig og rik hadde for 150 år siden. På området finnes både kolonialbutikk, sildesalteri, eldre båter og mye annet.

Jeg svingte nordover, forbi museet, langs båthavna, forbi Haugesjøen brygge og Haugesund båthotell, til Westcons blå kontorbygning. I øyas nordvestlige ende var avstanden til både Killingøy og Vibrandsøy på sitt korteste. Herfra hadde jeg god sikt mot Tonjer fyr og kunne følge småbåtene som tøffa rolig inn mot byen.

På returen la jeg merke til de falmede og nesten utviska bedriftslogoene, malt direkte på murveggen i et gammelt lagerbygg for lenge siden. “Norønna Sild”, sto det og ved siden av; noe jeg antok kunne være “Hansavåg Karosseri”. En litt uvanlig kombinasjon der, altså.

Jeg fulgte Flathauggata forbi hus som sendte tankene til gamle arbeiderboliger. Tre stykk på rekke og rad. Så svingte jeg ned til kaien utenfor Staalehuset som forøvrig var Nord-Europas største sjøhus da det sto ferdig i 1919.

Gammelt og nytt går hånd i hånd på “Bakarøy”. Mye av bebyggelsen består av gamle trehus. I tillegg finner man en rekke lagerbygninger og lignende som i stor grad er murbygg. Noe står til forfall, men det meste er likevel pussa opp. Langs sundet nedover mot Skagen ligger en rekke boligblokker med orkesterplass mot vakre Vibrandsøy. Midt mellom dem er et utendørsbasseng med sandbunn, fylt av naturlig sjøvann.

Sørvest ligger Kystverkets buede kontorbygg. På kaien utenfor står ei pen, lita fyrlykt og passer på inn- og utseilinga mellom Hasseløy, Risøy, Smedasundet og Karmsundet. Spesielt sommerstid kan det være mye båttrafikk her.

Jeg fulgte Langgata til midten av øya, passerte en grønn lunge med lekeplass for barna og endte etter hvert opp utenfor Sjømannshjemmet. Sjømenns Aldershjem ble bygd i 1919, samme år som Staalehuset sto ferdig.

Nå gikk jeg Holmegata sørover igjen. Her lå et bedehus. I svunne tider hadde vel alle småsamfunn minst ett av sorten. Tilbake i Steffen Staalesens Gate dreide jeg østover til Losgata og fulgte denne mot Hasseløybroa. På høyre hånd kunne jeg fortsatt se fundamentet etter den gamle trebroa, bygget i 1872. Ny bro var først på plass i 1954. Hadde jeg i tillegg traska ned Sjøhuskleiva kunne jeg benka meg utenfor PittersKafé på Lothebrygga. Istedet trampa jeg over brua til fastlandet igjen. Turen målte 3,3 km og tok ca. 40 minutter i bedagelig tempo.