Det er noe herlig forløsende ved å legge ut på tur før morgengryningen. Gatelysene farger nattfuktige sykkelstier. Himmelen er mørk og under skydekket virker den påtakelig nær. Verden er et ensomt sted, men ensomt på en behagelig måte. Det gir ro i sjela og fyller hvert åndedrag med en deilig frihetsfølelse.
Tåka tetner idet jeg sykler gjennom Djupadalen.
For anledningen brukte jeg sykkel og tok strake veien til Djupadalen og opp Kattanakk til demningen i Krokavatnet. Her parkerte jeg og gikk den resterende biten til fots. Planen var å rekke soloppgangen på Presten (213moh), i Haugesunds byheier. Det var starten av november og sola skulle bryte horisonten i øst nøyaktig 08:09, ergo var jeg tidlig ute.
Dårlig sikt ved Krokavatnet.
Jo nærmere jeg kom, jo mer tykna morgentåka. Jeg kunne ikke en gang skimte vannflaten til høyre for stien og det begynte å se spøkefullt ut for en fargesprakende opplevelse. Heldigvis brøt det opp da jeg nærma meg toppen.Tåka siger ned mot havet i vest idet sola stiger.
Under meg i nordvest lå tåkebankene som ullene tepper mellom høydedragene ut mot havet. Mellom trærne, øst for varden på Presten, gløda himmelen i ferskenfarga nyanser. Lønn for “strevet”. Stillhet, nærhet til naturen og en eksklusivt solitær følelse.
De fleste fuglene hadde allerede vendt nebbet klokelig sørover. Det var ikke så mye som et vinddrag i lufta. Eneste lyd var av egen pust og pulsen som dunka dempa i ørene mine.
Dramatisk skue.
Jeg nøt utsikten, ei påsmurt lefse og en godt rista iskaffe. Så var de magiske minuttene over og jeg kunne legge ruta hjemover igjen. Til sammen ble det 17 km på sykkel og 1,5 km til fots. To vel anvendte morgentimer.
