Skårepyttane

Categories Blogg

Innerst i Haugesunds byheier ligger et par bortgjemte tjern. Skårepyttane kalles de. Jeg omtalte dem så vidt i min første bok: Fine Fotturer (2020). Den gang gikk jeg feil i tett yr og havna på gjengrodde stier. Denne gang tok jeg turen med viten og vilje.

FRA VANNVERKSVEGEN
Jeg satte sykkelen fra meg et par kilometer innover Vannverksvegen og fulgte merka løype mot Bårdshaugvatna. Stien var svært fuktig, men lett å følge. Selv om det var slutten av oktober hørtes fuglekvitter inne mellom glisne løvtrær og et sammensurium av eviggrønne graner og furuer. Etter ti minutter kom jeg til nordenden av Nordra Bårdshaugvatnet og leita etter et sted å skrå ut i terrenget. Turen skulle fortsette mot sørøst. Til min store overraskelse var det hengt ut røde stimerker oppover skråningen. De var ikke der sist jeg ferdes i området. Jeg bestemte meg raskt for å følge dem og se hvor de leda hen. Det skulle vise seg lurt. Stien var fortsatt lite brukt og stort sett utydelig, men førte nøyaktig dit jeg hadde tenkt meg. Dessuten hadde noen rydda bort einer og brake så ferdselen var enklere.
LANGS VANNKANTEN
Over høydedraget bredde Skårepyttane seg ut for mine øyne, stille og avsidesliggende som aldri før. Jeg verken så eller hørte en kjeft. I min bok er det ren og skjær luksus!
De røde merkene fulgte i hovedsak vannkanten sørover. En liten flik av stien førte over myrlendt terreng mellom tjerna, men ellers gikk jeg mer eller mindre tørrskodd gjennom det halvvåte, guloransje gresset. I sørenden skrådde løypa østover, men jeg fortsatte rundt Skårepyttane. Planen var å finne en trassé tilbake mot Bårdshaugvatna.
BUSHING OG GJØRMETE STIER
Det var ingen sak å følge lendet vestover igjen. Hist og her kom jeg over dyretråkk for så å bane meg vei oppover et lite skar. Øverst i skaret dukka røde stimarkører opp på ny og brått var jeg inne på stien langs Søre Bårdshaugvatn. Den var sleip, gjørmete og bar tydelig preg av hyppigere bruk. Etter alt å dømme hadde dette blitt et mer anvendt turområde i løpet av de siste tre åra.
Midt mellom de to vatna lå ei trebru over bekken som bandt dem sammen. På motsatt side førte ny sti vestover mot Krokavatnet. Selv gikk jeg mot nord og tilbake til sykkelen. Runden var i overkant av tre kilometer og med hyppige småpauser for å nyte omgivelsene tok den om lag en time. Nydelig høstopplevelse!
Annonse Tights.no
SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå
SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Seifiske ved Bleivik fyr

Categories Blogg

Jeg sykla nordover, gjennom Haugesund til Hagland, eller nærmere bestemt Bleivik fyr. Etter å ha svingt av fra Tittelsnesveien, mot RESQ senteret og forbi smalna veien og bukta seg gjennom kystlandskapet i til dels krappe svinger. 

Jeg passerte infoskiltet som fortalte om funnet av den såkalte Bleivikmannen. Det rundt 8000 år gamle skjelettet (fra eldre steinalder) ble oppdaga av gårdbruker Sverre Vikse i 1952 og lå i leirgrunn. I dag ligger det i samlingene i Bergen museum. 

Annonsørinnhold
20 bestselgere som garanterer nytelse
20 bestselgere som garanterer nytelse

Traktorveien utover mot fyret var fullt mulig å sykle på, men her gikk det beitedyr, så jeg var nøye med å stenge de to grindene etter meg. 

I dag er Bleivik fyr drevet av strøm og solceller, men her finnes rester etter bygninger som vitner om andre tider. Lykta står øverst på en knaus og speider over havet. Jeg mistenker at man kan se langt fra høyden, men ved mitt besøk lå tåka tykk langs kystleden. 

Jeg klatra ned på svaberget sør for fyrlykta, forbi noe som kunne minne om en gammel kanonstilling, over grå, hvite og kullsvarte strimer av fjell og fant et passende sted å kaste fra. Tidevannet var ute og vannstanden lav, så jeg gjorde meg ikke store forhåpninger. Da det beit – allerede på første kast – ble jeg likevel grepet av ivrig entusiasme.

Fiskelykken fortsatte, kast etter kast. Noen ganger nappa det flyktig for så å slippe. Andre ganger var jeg nær ved å dra fisken på land før den rista seg løs og søkte tilbake til dypet. Innimellom kunne jeg glede meg over fine, passe store eksemplarer av arten sei. Det var nesten så jeg ikke merka brenningene som slo inn mot land og tidvis sendte små søyler av sjøsprøyt opp rundt meg. 

Fangsten talte i alt 5 fisk da jeg valgte å rulle inn snøret og pakke sammen. Det var ikke behov for flere. De skulle tross alt renses og spises også. Jeg sløyde dem i fjæra og fikk besøk av en mann fra Polen. Han hadde oppholdt seg et annet sted i tåka. “Bare sei her også,” proklamerte han og virka skuffa. Der i gården var makrell det gjeveste ønsket. Man tar hva man får, tenkte jeg. Sei er god matfisk, om den ikke er for liten. Dessuten hadde jeg lova familien hjemmelaga plukkfisk i lengre tider.

Åpning av dagsturhytte på Tuastad

Categories Blogg

Et hundretalls interesserte hadde møtt opp for å overvære den offisielle åpningen av ny dagsturhytte på Tuastad. Selv sykla jeg de rundt åtte kilometerne hjemmefra for å få med meg begivenheten. Som mangeårig bruker av turområdet følte jeg meg nær sagt programforplikta til å delta.

Hytter som denne blir omtalt som et lite kulturhus ute i skogen. Dagsturhyttene skal være en sosial møteplass, ble det sagt og det er mye sannhet i disse ordene. Noe skjer med oss når vi ferdes i naturen. Vi blir mer sosiale, hilser, nikker og smiler. Mange slår gjerne av en liten prat med vilt fremmede, noe få ville gjort for eksempel på butikken, eller midt i gågata.
Fylkeskommunen sa ja til bygging av ei turhytte i hver av Rogalands kommuner. Mange har allerede vært på plass i lange tider. Andre planlegges. Denne helga åpner flere hytter på Haugalandet. Tenk gjerne på dem som en rasteplass på “den lange turen”, eller bare et fint mål i seg selv.
Hyttene er 15 kvadratmeter innendørs, har vedovn og solpanel for belysning. Utendørs finnes rikelig med sitteplasser, både under halvtak og oppover skråveggene. Universell utforming gjør dem tilgjengelige for alle. I tillegg har de et bibliotek for en flott opplevelse ut over det vanlige. Bøkene er ikke til utlån, men ment for å lese/bla i på stedet.
Mange har gode minner fra gammelt av, men her kan man også skape minner for framtida. Å reise hytta ved vannet langs Gamle Tuastadvegen var et enstemmig vedtak fra kommunens side. Norheim- og Spanne friluftsliv sammen med Tuastad bygdalag skal stå for vedlikeholdet og det er dugnadsarbeid som skal holde hytta rein.
Jarle Nilsen klippa snora etter en fin tale om fysisk og psykisk helse. Folkehelsa handler også om å legge til rette, sa han og trakk fram hvordan koronapandemien hadde økt turaktiviteten hos befolkningen.
Ellen Merete Grorud avslutta det hele med et foredrag om ville vekster og sanking fra norsk natur. Som forfatter av boka “Ellas spiselige verden: Sanking for vanlige folk” kunne hun fortelle om mangt og meget. Det var inspirerende å høre henne snakke. Smaksprøver fikk vi også.
Det ble servert både saft av geitrams og bjørkeblader,
ramsløksmør
og helt til sist en dråpe løvetann sirup. Etter koseriet skulle det være eventyrstund for barna. Da dro jeg hjem igjen.