Jeg sykla nordover, gjennom Haugesund til Hagland, eller nærmere bestemt Bleivik fyr. Etter å ha svingt av fra Tittelsnesveien, mot RESQ senteret og forbi smalna veien og bukta seg gjennom kystlandskapet i til dels krappe svinger.
Jeg passerte infoskiltet som fortalte om funnet av den såkalte Bleivikmannen. Det rundt 8000 år gamle skjelettet (fra eldre steinalder) ble oppdaga av gårdbruker Sverre Vikse i 1952 og lå i leirgrunn. I dag ligger det i samlingene i Bergen museum.
Traktorveien utover mot fyret var fullt mulig å sykle på, men her gikk det beitedyr, så jeg var nøye med å stenge de to grindene etter meg.
I dag er Bleivik fyr drevet av strøm og solceller, men her finnes rester etter bygninger som vitner om andre tider. Lykta står øverst på en knaus og speider over havet. Jeg mistenker at man kan se langt fra høyden, men ved mitt besøk lå tåka tykk langs kystleden.
Jeg klatra ned på svaberget sør for fyrlykta, forbi noe som kunne minne om en gammel kanonstilling, over grå, hvite og kullsvarte strimer av fjell og fant et passende sted å kaste fra. Tidevannet var ute og vannstanden lav, så jeg gjorde meg ikke store forhåpninger. Da det beit – allerede på første kast – ble jeg likevel grepet av ivrig entusiasme.
Fiskelykken fortsatte, kast etter kast. Noen ganger nappa det flyktig for så å slippe. Andre ganger var jeg nær ved å dra fisken på land før den rista seg løs og søkte tilbake til dypet. Innimellom kunne jeg glede meg over fine, passe store eksemplarer av arten sei. Det var nesten så jeg ikke merka brenningene som slo inn mot land og tidvis sendte små søyler av sjøsprøyt opp rundt meg.
Fangsten talte i alt 5 fisk da jeg valgte å rulle inn snøret og pakke sammen. Det var ikke behov for flere. De skulle tross alt renses og spises også. Jeg sløyde dem i fjæra og fikk besøk av en mann fra Polen. Han hadde oppholdt seg et annet sted i tåka. “Bare sei her også,” proklamerte han og virka skuffa. Der i gården var makrell det gjeveste ønsket. Man tar hva man får, tenkte jeg. Sei er god matfisk, om den ikke er for liten. Dessuten hadde jeg lova familien hjemmelaga plukkfisk i lengre tider.
