Skårepyttane

Jeg satte sykkelen fra meg et par kilometer innover Vannverksvegen og fulgte merka løype mot Bårdshaugvatna. Stien var svært fuktig, men lett å følge. Selv om det var slutten av oktober hørtes fuglekvitter inne mellom glisne løvtrær og et sammensurium av eviggrønne graner og furuer. Etter ti minutter kom jeg til nordenden av Nordra Bårdshaugvatnet og leita etter et sted å skrå ut i terrenget. Turen skulle fortsette mot sørøst. Til min store overraskelse var det hengt ut røde stimerker oppover skråningen. De var ikke der sist jeg ferdes i området. Jeg bestemte meg raskt for å følge dem og se hvor de leda hen. Det skulle vise seg lurt. Stien var fortsatt lite brukt og stort sett utydelig, men førte nøyaktig dit jeg hadde tenkt meg. Dessuten hadde noen rydda bort einer og brake så ferdselen var enklere.

Over høydedraget bredde Skårepyttane seg ut for mine øyne, stille og avsidesliggende som aldri før. Jeg verken så eller hørte en kjeft. I min bok er det ren og skjær luksus!

De røde merkene fulgte i hovedsak vannkanten sørover. En liten flik av stien førte over myrlendt terreng mellom tjerna, men ellers gikk jeg mer eller mindre tørrskodd gjennom det halvvåte, guloransje gresset. I sørenden skrådde løypa østover, men jeg fortsatte rundt Skårepyttane. Planen var å finne en trassé tilbake mot Bårdshaugvatna.

Det var ingen sak å følge lendet vestover igjen. Hist og her kom jeg over dyretråkk for så å bane meg vei oppover et lite skar. Øverst i skaret dukka røde stimarkører opp på ny og brått var jeg inne på stien langs Søre Bårdshaugvatn. Den var sleip, gjørmete og bar tydelig preg av hyppigere bruk. Etter alt å dømme hadde dette blitt et mer anvendt turområde i løpet av de siste tre åra.

Midt mellom de to vatna lå ei trebru over bekken som bandt dem sammen. På motsatt side førte ny sti vestover mot Krokavatnet. Selv gikk jeg mot nord og tilbake til sykkelen. Runden var i overkant av tre kilometer og med hyppige småpauser for å nyte omgivelsene tok den om lag en time. Nydelig høstopplevelse!