Turen opp Boknafjell er ikke det man ville kalle lang, faktisk bare 1,3 km en vei. Dessuten går det grusvei helt til TV-masta på toppen; et landemerke som er synlig over store deler av Haugalandet. Om du ikke passer tempoet er det likevel sjans for å kjenne på både puls og melkesyre i de steile motbakkene.
Parkering finner man i Grønnestadvegen, et steinkast lenger inn enn stistart. På den rødmalte veggen ved foten av løypa kan man lese om både turen, drikkevannet til Bokn kommune og diverse andre severdigheter i øyriket. Kommunen omfatter Austre- og Vestre Bokn, Ognøy, samt hele 123 småøyer og holmer.
En skulle gjerne tro det ikke var mye å si om en så likefrem tur som denne. Det medfører ikke riktighet. Sant nok handler det om å følge vei fra start til slutt, men gjelder ikke dette på sett og vis de fleste tilrettelagte turer når alt kommer til alt? Min kone og jeg kom sent i gang. Vi parkerte på Bokn 13:50 og gjorde regning med å bruke ettermiddagen.
BRATT
Starten av grusveien var sperra med bom og allerede her ble det advart om sterk stigning. Veien klatra bratt nordøstover. Skogen nedenfor autovernet var tett og skjerma for vinden. Det føltes som sommer. Langs grøftekantene sto tistlene som nordiske kaktuser. En og annen humle, eller forsiktig tistelsommerfugl våga å lande flyktig i de lilla blomsterknoppene. Da veien dreide skarpt mot venstre ble den enda noe steilere, men langt der framme kunne vi øyne slutten av skogen. Derfra og videre mot toppen ville vi få en formidabel utsikt på resten av turen.
Noen sauer beita blant røsslyngen og bringebærbuskene i grøftekanten. De enda oss knapt i det vi passerte. På ny dreide veien skarpt. Denne gang tilbake mot nordøst. Bak oss så vi Arsvågen og konstant ferjetrafikk over til Mortavika. Under oss tegna Føresvik seg og litt etter litt så vi mer og mer av fjordene i innlandet.
Etter de neste par svingene ble ruta ei nesten snorbein, nordvestadgående linje det gjenværende stykket opp fjellet. TV-masta kom til syne og fortalte oss omtrentlig hvor langt vi hadde igjen. Et gult fareskilt advarte mot isnedfall. Dette gjaldt naturligvis hovedsakelig vinterhalvåret. Der og da følte vi i det minste ingen fare.
TOPPEN
Veien vendte sørover og så var vi faktisk framme. En liten stasjon sto ved foten av masta som raga ytterligere 170 meter mot himmelen, omkransa av diverse sendere, mottakerdisker og andre diggedarier. På selve toppunktet var det reist en diger varde. Ved siden av denne sto en fastmontert kikkert som kunne snus 360° og lot oss ta utsikten i nærmere øyesyn. I terrenget rundt toppen fant vi stedsanvisere vendt mot severdigheter. De fortalte også litt om stedene vi kunne skimte i det fjerne.
Det sies at man kan se om lag 150 km i de fleste retninger fra Boknafjell på en god dag. Til alt hell var dette en av dem. Herfra syntes alt nærere enn det føles med bil, kanskje også fordi en kjøretur aldri er rettlinja i et landskap som Haugalandet. Det finnes også en fin rasteplass med ly for nordavinden like nedenfor varden. Den hadde vært fin å benytte seg av i økende blest, men var allerede okkupert ved vårt besøk. Vi nøyde oss med å ta inn utsikten før vi starta turen nedover igjen og la heller inn en pause på en diger trekloss i første sving. Derfra var det også god utsikt og vi fikk tid til å nyte synet av øyriket og jordbrukslandskapet under oss.
Ferden ned tok på knærne, men gikk mye kjappere enn oppturen. Med innlagt pause brukte vi tilsammen 1 time og 15 minutter. Alt i alt målte turen 2,7 km.
