Salomonshilderen.

Jeg har vært ved Salomonshilderen på Fosen flere ganger før, men aldri fortsatt turen Helgaland rundt. Denne gang skulle det korrigeres. Lekkert maivær med stigende temperaturer gjorde den 40 minutter lange sykkeletappen fra Sakkestad til Fosen bygdehus nytelsesfull. Her låste jeg tohjulingen og ga meg i kast med stien.

Steinsvatnet.

INNOM GROTTENE
Man kan velge å gå gjennom grinda i enden av parkeringsplassen, eller krysse fotballbanen utenfor bygdehuset og benytte seg av gjerdeklyveren. Uansett havner man på samme vestadgående traktorvei. En enslig kalv gikk på beite og holdt god avstand.

Stien nærmer seg Nedre Helgalandsvatn.

På motsatt side av Steinsvatnet fulgte jeg blåmerka løype strake veien framover. Det bølga gjennom mer beiteland. Noen sløve sauer fulgte meg med blikket, men orka ikke reise seg i solsteiken. Jeg runda vestbredden av Nedre Helgelandsvatnet og tok meg fram til Salomonshilderen. Den går også under betegnelsen “grottene på Fosen”, men er i grunnen bare store steinblokker man kan bane seg vei mellom, under og bak.

Mer beitemarker.

BEITEMARKER
Veien videre gikk gjennom pene, irrgrønne beitemarker, ned til Helgalandsvika, hvor jeg fulgte Helgalandsvegen nordover og til endes. På venstre hånd hadde jeg Karmsundet og kunne titte nesten rakt over på Hydro anlegget på Karmøy.

Veiens ende.

Grind/gjerdeklyver førte meg atter ut i beiteland; vakkert og velholdt. Her var lite og ingenting hva stimarkører angikk, men tråkket var likevel såpass tydelig at det var enkelt å følge. Litt etter litt svingte det nordover og brått var jeg inne mellom lyng og brake.

Vakkert og lettgått.

Da jeg kom til gjerde og ny klyver forandra terrenget seg igjen. Her bretta snaufjellet seg ut på min høyre side. Stien gikk derimot nordøstover i slak stigning, forbi myrvann og inn i tett granskau.

Myrvann.

TETT SKOG
Skogen syntes å strekke seg ut i det uendelige, men var et eventyr i seg selv. Solstrålene plirte ned mellom kronene og la seg varmt i baret på bakken. Innimellom fulgte jeg menneskelagde grøfter, fulle av vann. Andre steder snubla jeg i røtter og små bergknatter, eller trampa over klopper og yndige, enkle bruer. Etter langt om lenge støtte jeg på en utgammel steinmur, forserte den og var ute i lynghei igjen.

Skogssti.

LYNGHEI OG VANN
Jeg runda en kolle og steg nedover mot Lysevatnet. Gjøken gol i det fjerne og sommerfuglene surra dovent i lyngen. Stien gikk nå sørover og i bratte skrenter på vestsida av vannet. Etterpå bar det videre sør, langs myrsøkk, nedover skråninger og tilbake til Steinsvatnet som jeg hadde passert over en time tidligere. Herfra var det bare å følge traktorveien tilbake til Fosen bygdehus for så å sykle hjem igjen.

Lynghei med utsikt over Øvre Helgalandsvatn.

Alt i alt målte jeg fotturen til 7 km og 1,5 time. Friluftsrådet Vest anslår ruta til 6 km og sier den tar 3 timer, så sannheten ligger antakelig mellom disse anslagene et sted. Uansett var det en fortryllende og – i hovedsak – lettgått runde jeg vil anbefale på det varmeste.

Lysevatnet.
Kartutsnitt fra mobil-app.
Null utsikt fra Fuglen.

For en tid tilbake la jeg søndagsturen til Fuglen (537 moh). Fra rasteplassen på Killingbakkane, før man tar fatt på svingene ned mot Knapphus, er det god plass til å sette fra seg bilen. Herfra starter man nedover mot Sandvattjørna på bred og grei skogsvei.

Sandvadtjørna.
RASTEPLASS VED SANDVADTJØRNA
Det var i grunnen ganske deilig å starte i unnabakke med tett barskog rundt seg og morgendugg i gresset som risla om anklene. Lufta var ren og klar med alle de herlige duftene en fin vårdag hadde å by på. Over meg drev skiftende skydekke sakte nordover. Jeg følte på fred og velbehag. Nederst i lia kunne jeg svinge inn på sti og kom etter kort tid til en koselig rasteplass ved Sandvadtjørna. Her fantes turkasse med bok, hengende på en stamme, og utsikten over tjernet var et eventyr i seg selv.
Trebru.
STIGNINGER
Men jeg hadde tenkt meg videre. Turen var tross alt bare så vidt i gang. Stien svingte østover, rundt Elleflottjørna, over bekker, myr og smale elver hvor det var bygget trebruer og lagt ut klopper som gjorde det enkelt å ta seg fram. Da jeg kom ut på traktorvei svingte jeg til høyre og fulgte denne et stykke oppover Haukadalen til jeg fant skilta sti på venstre side av veien. Herfra var det stort sett stigning, først gjennom mer barskog, så blandingskog og etter hvert mer gress og lynghei.
En blanding av klopp og bru.
VÆROMSLAG
Til min store skuffelse dro skydekket seg til, det begynte å småregne og så kom tåka. Jeg hadde lest om en formidabel utsikt fra Fuglen; et rundskue som kunne ta pusten fra noen og enhver. Med mitt hell ble jeg frarøva den opplevelsen.
Oppover Haukadalen.
MATRAST
Stien flata ut ved Mosarevvatnet nær toppen. Herfra gjensto bare en kort distanse til selve varden og dagens endelige turmål, men med været som hadde oppstått underveis var det ikke noe blivende sted. Slukøra gjorde jeg helomvending og tok fatt på nedstigninga igjen. Først da jeg kom tilbake til rasteplassen ved Sandvadtjørna letta været. Her kunne jeg slå meg ned og nyte nista jeg hadde i sekken. Regn og tåke til tross satt jeg igjen med en god turopplevelse. Ruta var fin, den, og bare det å få bruke kroppen litt gir mening i seg selv. Turen var i overkant av ei mil lang og tok meg om lag 2,5 time. En velanvendt formiddag.
Godt med en matbit.