Måned: desember 2019

I enden av Bratthammarveien, like øst for Toskatjørn, ligger en gård. Jeg hadde hørt tale om en sti som visstnok skulle gå derfra og innover i byheiene. Denne ville jeg gjøre et forsøk på å finne. 2. juledags morgen var kjølig og glatt etter regnbygene dagen og natta i forveien. Hele Haugalandet lot til å være dekka av is. Jeg mista relativt raskt tellinga på hvor mange ganger jeg var nær ved å gå på snørra.

Sola titta over fjellene da jeg nærma meg gården. Den farga høydedragene i ildfulle nyanser og himmelen fikk en ferskentoning som virkelig var stemningsettende. Traktorene sto side om side på tunet og ei ensom bikkje gneldra idet jeg gikk forbi, men noen sti var jeg ikke kar for å finne. I stede kryssa jeg jordet. Det var hardt av frost, noe som kom godt med over den søndertrampede og ellers tydelig fuktige flaten. På motsatt side gikk det steilt oppover, forbi hopetall av dormante bikuber og innover i lendet. Jeg fant et brukbart sted å krysse nettinggjerdet som markerte tomtegrensa og kort etter sto jeg faktisk på en sti som var skilta mot Kringsjå. Jeg hadde tenkt meg i motsatt retning og valgte heller å karre meg fram gjennom lyng, myrområder og kratt i nordøstlig retning. 

Her og der fulgte jeg dyretråkk og kom over spor etter flere forskjellige størrelser av klovdyr. Etter alt å dømme hadde de bana seg vei oppover Krossbrekkene, over Fossamyr og videre mot Skolderhaugane tidligere samme morgen. Jeg tvilte på om noen av dem i det hele tatt ville gjøre seg til kjenne. Tross alt er de vare dyr og lyden av føttene mine, subbende gjennom lyngen og knasende over frosne myrhull bar nok langt denne stille romjulsmorgenen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter hvert øyna jeg Såt på venstre hånd og visste jeg nærma meg ny sti som ville ta meg hele veien til Kjosavarden. 

Utsikten fra turmålet var til å få tårer i øynene av. Ikke bare fordi sola sto så lavt over horisonten, men også fordi himmelen var så tindrende blå. Morgentåka lå som bomullsdotter nede i Førresfjorden, over tjern og dalfører innenfor og ligna i grunnen dekorasjonssnø mer enn noe annet. I kontrast til alt det blåe og hvite var gresset stadig farga så eksotisk og varmt som en indisk matrett.

Sola begynte å få tak i underlaget. Frosten tødde gradvis opp og stien ble en fuktigere affære da jeg traska tilbake mot Såt. Jeg kløv opp til toppen og mimra om den gangen i februar da jeg hadde tilbrakt natten i området med 6 minusgrader og snø. Den gang eide jeg kun en liten gapahuk og innsida av duken hadde vært dekka av frost på morgenkvisten.

Jeg klatra ned igjen og fortsatte mot Allmannamyr, forbi ruinene etter de gamle torvhyttene og hilste på mann med hund. Dagens første turgåere var i ferd med å fylle byheiene. På toppen av Buafjell støtte jeg på et eldre ektepar som tok en hvil i bakken og en ensom jogger. Han strevde seg opp brekkene fra Buafjellsmyr, skled og trampa så søla skvatt om ham og hadde knappest pust igjen til en aldri så liten høflighetsfrase i forbifarten.

Over Helteberg mot Kringsjå så jeg tre karer på terrengsykkel. De fulgte små, røde vimpler og lot til å være med på et eller annet romjulsritt. Ved Kringsjåhytta hadde en barnefamilie rigga seg til for utendørslunsj. Småsulten gjorde seg til kjenne i form av en rumlende mage, så jeg valgte raskeste vei ned til Skåredalen og pekte nesa hjemover, godt fornøyd med dagens runde.

“Svart senker natten seg i stall og stue…” Det var fredag 13 desember. Opptoget fra tidlig samme morgen satt friskt i minne. Barna i barnehagen (der jeg tilbringer arbeidsdagene) hadde øvd i flere uker og framførte den enkle sangen med en intens entusiasme bare barn forunt. I kveldsmørket ved Iglavasstjørn inntok fullmånen Lucia-rollen. Stor og hvit plirte den ned mot meg med sitt skjeve smil og en gylden aura. Der og da føltes det sakralt og betryggende, selv om det sies at ringen rundt månen varsler nedbør, eller i det minste et værskifte.

Det var meldt vind hele natta og nedbør i gryningen neste dag, men jeg nekta å la det legge noen demper på helga og naturopplevelsen. Joda, liten kuling kan være ille når man ligger i telt, men jeg hadde tilstedeværelse nok til å finne en skjermet plass ved tjernet før jeg reiste campen. Innimellom blafra det allikevel i veggene. Dette var selvsagt bare en del av sjarmen.

Jeg var overrasket over å treffe både syklister og turgåere langs grusstien mellom Steinsfjellet og Krokavatnet. Hadde det ikke vært for den tidligere nevnte fullmånen ville tross alt området ligget i et altoppslukende mørke. Desember er nådeløst tidlig ute med sine lange kveldstimer. Jeg gikk vel hundre meter av stien i sørlig retning og følte jeg var godt utenfor allfarvei. Vel å merke var bakken ganske ujevn, men det fikk heller være. Ei natt i krumbøyd positur kan en vel alltids makte.

En gang i tiden fant man igler i tjernet, derav navnet. Blodigla er en freda, rødlista art. En leddorm men tre kjever som ble brukt innen medisinen til å suge blod av byller og sår. Så vidt jeg har kunnet finne ut hersker det usikkerhet om den i det hele tatt hører hjemme i Norden. Den er nemlig ikke spesielt hardfør. Uansett så jeg fint lite til den under mitt opphold i området.

Siden det nærma seg jul hadde jeg tatt med både kransekakestenger, marsipangris og – som i november – julelys. Riktignok var jeg alene, men stemningen under teltduken var umiskjennelige advent. Fra mobiltelefonen strømma dempa julemusikk og gjennom den svake eimen av fuktig gress og myrvann syntes jeg å ane et hint av bregner og granbar. Tankene gikk til juletre og derfra var ikke veien lang til gløgg, pinnekjøtt og kålrotstappe, riskrem og varm bringebærsaus. Marsipangrisen smakte som et lite stykke himmel.

Der jeg lå i teltet følte jeg temperaturen synke, dro på et ekstra par raggsokker og krøp ned i soveposen. Selvsagt hadde det vært fint om desember unte meg litt snø, men den gang ei. Vel å merke lå det is på pyttene oppe i høyden, men ellers var Haugalandet alt annet enn hva man forbinder med tradisjonell jul; gold, våt, forblåst og mørk. 

Lørdag morgen våkna jeg stiv i rygg og hofter, strakte på meg og fikk liv i den støle kroppen. Det var fortsatt nattsvart ute, men regnet lot vente på seg. Jeg skylla ned et par kransekakestenger med noen munnfuller appelsinbrus og konstaterte at månen hadde bevegd seg fra øst til vest, stadig tilslørt av et tynt skydekke.

Da det grålysna begynte jeg å romstere etter teltpluggposen. Den var ikke der jeg pleide å plassere den. Først da jeg tok turen utenfor dukka den opp, pent plassert i lyngen ved siden av den ene barduna. Utrolig nok hadde blæsten latt være å føre den langt avsted. Et aldri så lite julemirakel der, altså…