I enden av Bratthammarveien, like øst for Toskatjørn, ligger en gård. Jeg hadde hørt tale om en sti som visstnok skulle gå derfra og innover i byheiene. Denne ville jeg gjøre et forsøk på å finne. 2. juledags morgen var kjølig og glatt etter regnbygene dagen og natta i forveien. Hele Haugalandet lot til å være dekka av is. Jeg mista relativt raskt tellinga på hvor mange ganger jeg var nær ved å gå på snørra.
Sola titta over fjellene da jeg nærma meg gården. Den farga høydedragene i ildfulle nyanser og himmelen fikk en ferskentoning som virkelig var stemningsettende. Traktorene sto side om side på tunet og ei ensom bikkje gneldra idet jeg gikk forbi, men noen sti var jeg ikke kar for å finne. I stede kryssa jeg jordet. Det var hardt av frost, noe som kom godt med over den søndertrampede og ellers tydelig fuktige flaten. På motsatt side gikk det steilt oppover, forbi hopetall av dormante bikuber og innover i lendet. Jeg fant et brukbart sted å krysse nettinggjerdet som markerte tomtegrensa og kort etter sto jeg faktisk på en sti som var skilta mot Kringsjå. Jeg hadde tenkt meg i motsatt retning og valgte heller å karre meg fram gjennom lyng, myrområder og kratt i nordøstlig retning.
Her og der fulgte jeg dyretråkk og kom over spor etter flere forskjellige størrelser av klovdyr. Etter alt å dømme hadde de bana seg vei oppover Krossbrekkene, over Fossamyr og videre mot Skolderhaugane tidligere samme morgen. Jeg tvilte på om noen av dem i det hele tatt ville gjøre seg til kjenne. Tross alt er de vare dyr og lyden av føttene mine, subbende gjennom lyngen og knasende over frosne myrhull bar nok langt denne stille romjulsmorgenen.
Etter hvert øyna jeg Såt på venstre hånd og visste jeg nærma meg ny sti som ville ta meg hele veien til Kjosavarden.
Utsikten fra turmålet var til å få tårer i øynene av. Ikke bare fordi sola sto så lavt over horisonten, men også fordi himmelen var så tindrende blå. Morgentåka lå som bomullsdotter nede i Førresfjorden, over tjern og dalfører innenfor og ligna i grunnen dekorasjonssnø mer enn noe annet. I kontrast til alt det blåe og hvite var gresset stadig farga så eksotisk og varmt som en indisk matrett.
Sola begynte å få tak i underlaget. Frosten tødde gradvis opp og stien ble en fuktigere affære da jeg traska tilbake mot Såt. Jeg kløv opp til toppen og mimra om den gangen i februar da jeg hadde tilbrakt natten i området med 6 minusgrader og snø. Den gang eide jeg kun en liten gapahuk og innsida av duken hadde vært dekka av frost på morgenkvisten.
Jeg klatra ned igjen og fortsatte mot Allmannamyr, forbi ruinene etter de gamle torvhyttene og hilste på mann med hund. Dagens første turgåere var i ferd med å fylle byheiene. På toppen av Buafjell støtte jeg på et eldre ektepar som tok en hvil i bakken og en ensom jogger. Han strevde seg opp brekkene fra Buafjellsmyr, skled og trampa så søla skvatt om ham og hadde knappest pust igjen til en aldri så liten høflighetsfrase i forbifarten.
Over Helteberg mot Kringsjå så jeg tre karer på terrengsykkel. De fulgte små, røde vimpler og lot til å være med på et eller annet romjulsritt. Ved Kringsjåhytta hadde en barnefamilie rigga seg til for utendørslunsj. Småsulten gjorde seg til kjenne i form av en rumlende mage, så jeg valgte raskeste vei ned til Skåredalen og pekte nesa hjemover, godt fornøyd med dagens runde.
