Det å finne et hemmelig sted i et ellers urbant samfunn der oppdagelsestrangen står sterkt og vandrelyst preger store deler av befolkningen er en sann utfordring. Jeg har vært mye på tur og sannelig funnet meg et par slike steder. Å skrive om dem ville virke mot sin hensikt. Jeg nøyer meg med å si at det å gå av stien kan gi overraskende resultater. Man trenger derimot ikke forlate merkede løyper for å finne fantastiske turopplevelser. Ofte rekker det å oppsøke nye steder.
HELGELANDSFJELLET FRA FØRRESDALEN
Det tok meg knappe 25 minutter å sykle de om lag 10 kilometerne inn til Førresdalen. Jeg parkerte sykkelen bak autovernet oppe ved den grafittidekorerte vanntanken øverst i Fjellvegen og labba avsted på tydelig, grusa sti mot Helgelandsfjellet.
Første bit fulgte fjellsida og var lettgått. Etter noen hundre meter støtte jeg på ny innfallsport til turløypa fra akebakken like ovenfor fotballøkka i Førresdalen. Så begynte stien å stige jevnt og trutt, men her var det gjort godt og grundig arbeid. Førresdalen Velforening hadde grusa store deler av løypa, bygd steintrapper i terrenget og tilvirka rikelig med kanaler slik at myrvann og små bekker kunne renne uhindra langs, forbi, eller under stien.
Jeg unna meg en aldri så liten pust i bakken på Guttormbenken som har stått på samme sted siden 2012. Allerede her var utsikten upåklagelig. Riktignok skjerma ei tvillingfuru for deler av Førdesfjorden, men for meg var dette en del av sjarmen.
Hittil hadde ruta vært omgitt av blandingsskog, men etter som jeg steg i lendet ble vegetasjonen mer glissen. Bare lyng og småkratt holdt stand. Jeg fant blokkebær, krekling og nydelige, blodrøde tyttebær, smakte på dem, men lot det meste stå igjen. Jeg hadde uansett ingenting å sanke i. Da jeg passerte gjennom et lite skar kunne jeg titte opp på toppunktet. Her svingte stien og tok meg til varden på 219 moh. Postkassen med turbok var tom, men det klare, fine septemberværet la til rette for et formidabel utsyn i alle kompassretninger. Alvanuten og Aksdalsvatnet virka som nære mål med Helgelandsfjellet som utgangspunkt. Framme på pynten hadde noen malt det norske flagget på berget og satt fra seg en fluktstol. Herfra kunne man skue ut over store deler av Haugalandet og helt nord til Siggjo på Bømlo.
En far med sønn kom slentrende oppover bakkene mens jeg nøt min medbrakte iskaffe og ei sjokoladeplate. Guttungen, han kan vel ha vært mellom 4 og 5, vinka til meg på lang avstand og lot til å fryde seg på tur. Han hadde niste i sekken og et par lekebiler, men disse var visst ikke av interesse. Her var så mye annet å sysle med. Faren var av det tålmodige slaget, tok seg god tid, pekte ut lett gjenkjennelige steder og fortalte sønnen hva de het og hvor de lå i forhold til ting den vesle gutten kunne forholde seg til. Han slukte det rått og entusiasmen varma meg om hjertet. Det er alltid morsom å se gnisten tennes i barneøyne.
MOT GJERTRUDSKJEEN
Jeg kunne valgt samme rute ned igjen, men fortsatte heller langs fjellryggen i retning Gjertrudskjeen, trettenhundre meter lenger nord. Også her var veien lettgått og jeg gjorde god fartstid over det nakne, svakt høstfarga fjellplatået. Etter første gjerdeklyver kom jeg over flere potensielt fine flater for en enkel teltleir, men det lå ikke i planene denne gang. Kan hende i framtida, tenkte jeg i mitt stille sinn.
Jeg merka knapt at grusen tok slutt og ble erstatta av mer tradisjonell, for anledningen tørr gjørme. På en høyde like ovenfor Migan fikk jeg øye på et lite flagg som sto å vaia i vinden. Det var ingen sti opp dit, men ei slags rute var likevel merka gjennom lyngen, så jeg fulgte markørene og ble belønna med nok et fint utsiktspunkt over Førresdalen. På vei ned igjen møtte jeg tre barn som hadde løpt i forveien. Mødrene kom halsende etter lenger nede i lia. Jentene ville vite om det var toppen jeg kom fra som var Helgelandsfjellet, men der måtte jeg skuffe dem. Egentlig virka de ikke videre skuffa. De spratt avsted fra stein til stein og prata lerkeblidt seg imellom. Det var dette med barns iver, da…
I bunn av lia var det lagt ut klopper over et myrlendt parti frem mot et par gjerdeklyvere. Den første førte etter alt å dømme ned til vanntanken der jeg hadde parkert sykkelen. Den neste skilta med tre hundre meter til dagens andre mål.
På Gjertrudskjeen fant jeg bord, ei tresvinge og et lite, låst rundhus hvor kaffekjelen sto klar på gruva midt i rommet. Bygget lå godt gjemt i skyggen inne blant trærne. Hadde jeg ikke vært på leit etter det, er det godt mulig jeg ville labba rakt forbi. Grillhytta tilhørte Førre skole og blir benytta av elevene og SFO.
Små, hvite frøfallskjermer fylte lufta og drev forbi som spøkelser etter en frodig, nå forgangen sommer. Gress og lyng bar preg av kjøligere netter, i ferd med å kle seg om i mer ildfulle farger. Om ikke så altfor lenge ville høsten ta tak for alvor, tvinge oss inn i varmere klær, riste løvet av trærne og stjele timevis av dagslys. Litt vemodig, javisst, men nye årstider bringer annerledes opplevelser. Alt har sin sjarm.
To hundre meter lenger nede kom jeg ut et annet sted i Fjellveien og fulgte den tilbake til mitt utgangspunkt. Om man trekker fra pausene brukte jeg tre kvarter på den 3 km lange rundløypa, en tur jeg vil anbefale på det varmeste, om du er av typen som foretrekker lett tilgjengelige, ikke for krevende ruter med utsikt som står til terningkast 6.